1. Jeg mistet troen.
2. Jeg forlot troen.
Utsagn 1 vitner om en prosess som jeg ikke hadde kontroll over, noe som bare skjedde. Det var noe jeg hadde hatt som jeg ikke lengre klarte å holde fast i; ytre forhold rev troen fra meg. Dette ville da skape en sorgprosess fordi jeg hadde mistet noe verdifullt, jamfør de andre intervjuene i reportasjen. (De mistet et familiemedlem, et kjæledyr, synssansen osv.) En slik prosess skaper følelser av savn, fortvilelse og håpløshet.
Utsagn 2 beskriver et bevisst, indre valg om å la noe ligge, forlate det og se framover. Rive meg løs fra (bryte) bindinger eller legge fra meg en byrde. Noe jeg gjorde av egen fri vilje. Dette ville skape lettelse fordi byrden ikke var der lengre og en følelse av frihet.
 |
| Ble brutt løs eller brøt selv? Foto: Flickr (Nina OA) |
Det virker som to forskjellige prosesser.
Men begge prosessene skjedde.
Gradvis mistet jeg elementer i troen - jeg tror kanskje det skjedde først - og så traff jeg gradvise valg om å la den ligge igjen og ikke kjempe for den, og leve et nytt liv uten gudstro. Jeg har tidligere nevnt røttene og drakreftene i bruddprosessen.
Det var kanskje på grunn av denne dobbeltheten at det var såpass vanskelig å forholde seg til det som skjedde (eventuelt: det jeg gjorde). Jeg kjente savn og sorg OG dyp lettelse på samme tid, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte lettelse. Jeg var offer og skurk (eller helt, om du vil) på samme tid, både objekt og subjekt.
Det føles mer voksent, mer ansvarlig og respektabelt å si at jeg traff et valg. Det at jeg mistet noe gjør at jeg kan be om trøst og sympati.
Jeg kjenner at jeg er godt og vel over tiden da trøst var på sin plass, for jeg sørger ikke lengre, men jeg opplever fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner på forvirring og frustrasjon, ekko fra prosessen som skjedde, øyeblikk hvor kontrasten mellom "da" og "nå" blir så tydelig. De vil vel aldri forsvinne helt.
Kanskje jeg ønsker meg både high five og klem på samme tid?
Det som alle mennesker egentlig trenger iblant, uansett bakgrunn og livssituasjon.
 |
| Utstrakt hånd. Foto: Flickr (jlhopgood) |
Hei! Jeg fant denne bloggen din fordi du har skrevet på verdidebatt og fordi jeg kjente meg igjen i din historie. Jeg er også en ex-kristen og har sikkert hatt mange av de samme opplevelser som deg ifm bruddet.
SvarSlettHenviser til et innlegg jeg har på VD som forklarer en viktig grunn til at jeg ikke er kristen lenger:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread9009/
Nok om det, til tema du tar opp. Det er interessant det du skriver, og delvis gjenkjennelig, men jeg vil i tillegg liste opp et tredje punkt:
3. Jeg fant en annen livsanskuelse.
Her er altså det noe negativt ladede begrepet "mistet" borte. Istedet så fant jeg noe. Hva fant jeg? Mye, men først og fremst frihet. Dernest fant jeg (etterhvert) fram til humanismen som jeg idag bekjenner meg til. Og jeg fant mer av meg selv i prosessen. Så det er mange måter å se dette på.
Takk for interessant innlegg!
Hilsen Frode Meland.
Hei Frode! Takk for kommentar, og så fint at du kan kjenne deg igjen - det er ett av målene med bloggen. Jeg har lagt merke til "Frode Meland"s gode argumenter og formuleringsevne på verdidebatt; stå på!
SvarSlettJa, en vil trenge noe annet i stedet for troen som forsvant. Og hvorfor ikke da et positivt ladet begrep som humanisme i stedet for det negativt ladde "ekskristen"? (Selv om det på en fin måte sier noe om den tidligere identiteten, som også preger meg i dag.) Jeg vurderer faktisk å kalle meg humanist, særlig etter å ha lest Greg Epsteins bok "Good Without God" om humanismens historie og etiske grunnlag. Kanskje jeg skriver mer om boka her senere.
Takk igjen!
Takk for svar! Det er ikke så enkelt å skulle orientere seg "på nytt" i livet etter at ens tidligere livsanskuelse er fordunstet. Jeg har snakket med flere ex-troende som sier det, og noen av dem (naturligvis ikke alle) kommer ruslende tilbake til det religiøse etter noen år i eksil. Da ikke på samme måte som sist, men kanskje en mer moden og realistisk tro.
SvarSlettDette ser f.eks ut til å være en slags trend blant endel intellektuelle, som vokser opp i lekmannsmiljøer i sin ungdom, forlater troen i voksen alder, endrer moral og adferd, for så å komme tuslende tilbake etter noen (ti)år. Ikke få av disse ender da opp i den katolske kirke.
Men selv om troen er borte, er det mye som er det samme. Jeg f.eks endret ikke fundamentalt syn på moral og etikk. Og de grunnleggende verdier var mye det samme. Men så forlot jeg også troen som en relativt liberal og sekularisert kristen.
Du skriver mye interessant på bloggen din, og jeg kommer sikkert til å legge igjen en kommentar i ny og ne!
Frode
Ja, gjør det!
SvarSlettInteressant å lese om trenden med ekslekmenn som går veien via ateisme (?) til katolisismen! Det ante jeg ikke!
Jeg har nok også det samme synet på moral og etikk rent generelt. I spesifikke saker som gjerne blir frontet som konservativt kristne kjernesaker har jeg endret syn, f.eks. på homofili. Men det er en jobb å lage seg sitt eget nye kart, og detaljer må vel av og til endres underveis - i møte med ekte mennesker:) Men det skjer jo også for fremdeles troende.
Noe helt annet, bloggteknisk: jeg opplever at kommentaren min forsvinner når jeg har skrevet den før jeg logger meg på. Håper ikke andre opplever det samme! Jeg må prøve å finne ut av dette, eller skrive en advarsel til kommentarfeltet.
Jeg opplevde også at kommentaren forsvant før jeg logget meg på. Heldigvis tok jeg CTRL-C på teksten først...
SvarSlett