Svart og hvitt (kommentar til Min bror, islamisten)

Lever du et liv du ikke er fornøyd med? Som du føler blir feil?
Kanskje med rus som tar overhånd og fører med seg vold, familieproblemer eller økonomisk ruin?

Eller ser du med gru på alt som skjer rundt deg i det moderne samfunnet vårt?
Kroppsbilder og menneskesyn som slår sprekker i møte med moteplakatene og det nådeløse kroppsfokuset i den såkalte vestlige verden?

Fins det en enkel løsning og et svar med to streker under?

Før var løsningen for den førstnevnte - på bygda i Norge i det minste - å gå inn på vekkelsesmøte, høre på treffende ord om omvendelse fra det syndige livet og be Gud om tilgivelse og et nytt liv som kristen.
Da ble livet fullstendig nytt - "Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt" (2. Korinterbrev 5,17). Du mistet lysten til å ruse deg (hvem er vel mer overbeviste omvendte enn de på Evangeliesenteret?), sluttet å "ligge rundt", ville ikke lengre lyve og banne og stjele. Troen og omvendelsen gjorde deg til en genuint moralsk person som ikke lengre ville leve til skade for deg selv og andre. (Og var du den som så på det umoralske utenfra, var du kanskje den som forkynte eller hanket folk inn til møtene.)

Slik ble svaret iallfall framstilt i flere av de kristne sammenhengene. Også i lesestoff. For eksempel i romaner jeg selv leste som barn og ungdom (som hos Lars Rustbøle), hvor dette skillet mellom omvendte og uomvendte ble understreket gang på gang. Noen av romanpersonene, som en mor i Varsler i vinden-serien av Francine Rivers, var på glid og ønsket å leve et moralsk liv, og de ble da også kristne før siste side var bladd om. Etter hvert skjønte jeg jo at det ikke var så svart-hvitt. Men hadde fremdeles den slags tankegang i meg da jeg brøt med troen: hadde jeg gjort dette for å få leve "umoralsk"?

I dag har jeg sett et program på NRK, Min bror, islamisten, som viser en skummel og fremmed parallell til dette svart-hvite synet på moralsk forskjell mellom religiøse (dvs. kristne) og ikkereligiøse. Det er vondt å se. Særlig fordi ordet "moral" (dvs halal) blir begrenset til å gjelde alt - også kultur, musikk, språk og klesplagg - som ett menneske så på som moralsk for mange hundre år siden. Da blir livet fattig.

Så har jo vår del av verden brukt mye tid og krefter på å distansere seg mest mulig fra en religiøs, paternalistisk og kirkeregulert fortid. Såpass mye at en stakkars ekskonservativ person føler seg fremmed og forvirret og frustrert og nå og da tenker "var det sant likevel, det jeg lærte om de ikkekristne? Kan jeg ikke leve etisk uten å tro på Gud?"

Men: hva hvis den britiske unggutten som fant ut at han ikke ville leve et liv i bakrus hadde fått møte en ikke-religiøs person som lever et nøkternt, etisk og menneskekjærlig liv, og så selv hadde kommet til den enkle og helt ufarlige erkjennelsen:

Jeg ønsker ikke det livet jeg nå lever,
jeg vil endre livet mitt til et bedre liv!

- uten å tro på en høyere makt og en svart-hvitt-kultur?

Det var det som skulle skjedd.

Det er det som må skje framover.