Snill pike

Snille Synne for mange år siden.

En mann jeg møtte tidlig i sommer sa til meg: du gir litt snill pike-vibber.

Jeg lurte på hva han mente. Han dro på det, men sa så: 

Jeg kunne ha trodd at du fremdeles var kristen. 

Jeg vet fremdeles ikke helt hva han la i det, det kunne være mye forskjellig, men kanskje:

Snill og vennlig.

Naiv og uskyldig.

Konfliktsky. 

Selvutslettende?

---

Jeg prøvde å analysere mine egne følelser i møte med dette utsagnet. Hva var det som gjorde at jeg først og fremst så på det som kritikk, og hvorfor plaget det meg så sterkt? 

Kanskje fordi jeg de siste årene har prøvd å finne min egen stemme. Øke selvrespekten, klare å si rett ut hva jeg mener når jeg snakker med folk.
Så er det tungt å få en bekreftelse på at jeg nok har et stykke igjen å gå (med forbehold om at dette ble sagt av et veldig nytt bekjentskap).

Kanskje fordi jeg har merket baksiden av det å være snill og positiv; det kan være ganske slitsomt.

Og så vil jeg ikke framstå som svak og sårbar. 

Jeg vet at svakhet og sårbarhet er noe alle bærer på og vil merke i ulik grad gjennom livet; det er noe dypt menneskelig som ikke er negativt i seg selv. Men jeg er redd for at den svakheten som ble framstilt som noe godt og riktig i sammenhengene jeg vokste opp i (og da i forhold til en hellig Gud) fremdeles blir en form for standard i møte med andre.
At jeg har lett for å fremheve de svake sidene når jeg møter andre, og da særlig menn.

Vennligheten og positiviteten min som sannsynligvis er tiltrekkende for andre, kan bite meg i baken når jeg ikke klarer å sette grenser og stå opp for meg selv.

Når jeg så ser i ettertid at grensene mine er overtrådt, kanskje av en velmenende person som bare ikke var tankeleser, prøver jeg å rydde opp - men det føles stressende og er lite effektivt i lengden. Slik brannslukking er nok ikke med og bygger tillit. 

Mens jeg har gått og tenkt på dette, dukket det opp et bokmerke i ei bok jeg skulle sette på plass på biblioteket jeg jobber på. Bokmerket var et ark som listet opp fordelene ved selvhevdelse. Det er et ord jeg fra oppveksten av har forbundet med noe negativt.

Men det viser seg at det er noe jeg faktisk trenger å øve på, som 46-åring. 

Hva med deg?

--

Her kan du lese innlegget mitt fra 2013 om det å være et solskinnsbarn.

Innsiden ut 2

Jeg har sett "Innsiden ut: 2", en animasjonsfilm fra Disney og Pixar. Enda et eksempel på at animasjonsfilmer kan si noe viktig (lenke til tidligere blogginnlegg) til både barn og oss voksne (med et barn et sted der inne). 

Denne oppfølgeren til "Innsiden ut" (bør også ses!) var en veldig fin filmopplevelse om følelser, gryende pubertet og alt oppryddingsarbeidet som skjer i hjernen. Frykten for å skille seg ut som gjerne forsterkes i tenårene og kan overstyre umiddelbare følelser som glede og egenskaper som ærlighet og lojalitet.

Men det jeg først og fremst tror jeg vil huske fra denne filmen, er forklaringen på hvordan selvet dannes. Det ga sånn gjenklang. 
Minner av ulike slag, negative eller positive, samles sammen og bygger opp selvet slik at det kan bli slik Rileys (hovedpersonens) første egenoppfattelse var: 

"Jeg er et godt menneske!"

Eller slik det utviklet seg når angsten satte inn: 

"Jeg er ikke god nok!" 

Så ble ikke løsningen på denne konflikten at det første budskapet erstattet det siste. 

Selvet er når alt kommer til alt mer komplekst enn det - og det er helt ok! 

Uten Gud er hva tillatt? Del 1

Verbum, 2023

Jeg har lest Uten Gud er alt tillatt av Espen Ottosen, med undertittelen "Det viktige og vanskelige ved å begrunne etikk". Boka ble utgitt i fjor.

Ottosen har inntil nylig arbeidet som informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. Han har lang erfaring med diskusjoner rundt religion og etikk. Det jeg ikke visste, er at han i tillegg til teologi har en utdanning i filosofi, noe som burde være et godt utgangspunkt for tematikken i denne boka.

Jeg har lest boka to ganger og skrevet notater underveis - både med interessante punkter fra selve boka og mine egne spørsmål og kommentarer. Noen av disse vil jeg gjengi her på bloggen. Jeg har ikke lest meg opp på filosofi, så mye er nytt for meg, og en del ble for abstrakt for meg. Men generelt er forfatteren flink til å konkretisere.

Espen Ottosen mener i korte trekk 

• at det fins en universell objektiv moral, og at det er uheldig for samfunnet om vi fornekter denne
• at det er vanskelig å begrunne eksistensen av objektiv moral med et sekulært ståsted, og at klassisk teisme (troen på en skapende, fullkomment god Gud) er den beste forklaringen på hvorfor det fins en objektiv moral.

Jeg hadde flere spørsmål før jeg begynte å lese boka. Mye handlet om definisjoner. Og det viktigste, som jeg egentlig syns jeg ikke fikk noe fullgodt svar på, var: hva betyr det å tro på objektiv moral/ etikk? Og hva betyr det i motsatt fall å fornekte eksistensen av dette? Da tenker jeg ikke på konsekvensene, men på faktiske definisjoner.

Forfatteren definerer objektiv moral som "universelle etiske sannheter" (s. 10). Men han skriver også at det ikke er snakk om absolutte regler og krav. 
I forordet på side 9 skriver han: "Min intensjon er å få frem at et ja til en objektiv moral er et nei til ideen om at all moral er subjektiv eller relativistisk." Her stopper jeg opp og undrer: men hva med alle ståstedene imellom?

Mange vil si at enkelte handlinger er klart umorale, men at det fins mange valgsituasjoner som ikke handler om rett eller galt, bare valg som kan gi mer eller mindre heldige utfall for de involverte. Er "moralsk" og "umoralsk" et kunstig begrepspar, en svakere utgave av det mer metafysiske "godt" og "ondt" (som gjerne blir knyttet til Gud og Djevelen)?  

Betyr påstanden "objektiv moral finnes" at vi vet nok om menneskelig helse og utvikling til å sette opp noen felles regler for et samfunn, slik de har forsøkt å gjøre det i FNs menneskerettigheter? Jeg tenker på dette som en form for objektiv moral, men mistenker at dette ikke er nok her.

Eller, med en veldig streng definisjon: betyr "objektiv moral" at det fins en moralsk fasit i absolutt alle små og store valgsituasjoner et menneske eller en gruppe kan komme opp i? Og at alle mennesker på ett eller annet vis vet hva som er rett å gjøre, men kan velge å la være? Det ser ikke ut til at Ottosen mener dette. 

Det at jeg ikke syns jeg får noe klart svar på hvordan vi mennesker er enten "moralske realister" eller "skeptikere", gjør det vanskelig å forholde seg til argumentene. Men det betyr ikke at det ikke er mange interessante fakta og vurderinger i teksten. 

Det var noen innledende tanker. Så til boka!

---

I bokas fire deler beskriver Ottosen

1. De "moralske skeptikerne" som ikke tror på en objektiv moral, og hva dette i verste fall kan føre til
2. Sekulære "moralske realister"; ateistene som tror på objektiv moral og (enkelt inndelt) prøver å knytte den til fornuft eller fakta, og hvorfor dette er logisk vanskelig
3. Hvorfor Gud kan være den beste forklaringen på - eller grunnlaget for - objektiv moral
4. De moralske argumentene som blir brukt mot kristendommen, kirken og Bibelens Gud. Ottosen anerkjenner dels disse, men prøver å forklare og tilbakevise.   

I neste innlegg skriver jeg om den første delen av boka.

Kains barn: om vold og religion

Humanist forlag, 2004

Jeg har lest Torkel Brekkes fagbok fra 2004, Kains barn: religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september. Den har ligget på vent i flere måneder nå mens jeg har tenkt på å skrive et innlegg her. Selv om boka er 20 år gammel (og jeg skulle ønske den hadde blitt oppdatert), er temaet eviggyldig, dessverre. Og nå med to store kriger i Europas nabolag: skummelt aktuell. 

Når det er sagt, er det ikke de religiøse særtrekkene ved krig Brekke beskriver, som slår meg som særlig aktuelle. Det er de mer allmenngyldige og til og med sekulære reglene for krig. Slike regler har både religiøse og ikke-religiøse prøvd å lage i tusener av år. Som de punktene kirkefaderen Thomas Aquinas (1225-1274) noterte som gyldige grunner for å gå til krig ("jus ad bellum"): 

1. Rett autoritet
2. Rettferdig grunn
3. Rett intensjon

Blant de allmenne reglene for oppførsel i krig ("jus in bello") har en skillet mellom stridende og ikke-stridende (sivile, som skal spares), regler mot tortur og prinsippet om proporsjonalitet (at en ikke straffer urett urimelig hardt, eventuelt: ikke reagerer hardere enn en trenger for å nå det rettferdige målet).

Så har reglene blitt fulgt mer eller mindre grundig oppigjennom årene og i ulike kulturer. Og minst der en har såkalt "hellig krig", hvor en mener å ha Gud på sitt lag og målet (gjerne utryddelse av vantro og fullstendig seier) helliger alle midler. Eller at herskerens hellige plikt er å starte kriger.

Jeg merket meg bokas omtale av milleranismen - troen på tusenårsriket og endetid, gjerne knyttet til gjenkomsten av en Messias-skikkelse. Selve uttrykket er knyttet til kristne retninger som adventistene (og mormonere, Jehovas vitner m.fl.), men det fins lignende retninger i andre verdensreligioner. 

Der hvor kriser og verdensendringer blir knyttet til profetier om en snarlig endetid og egen opplevelse av å bli forfulgt, hender det at en prøver å fremskynde endetiden med voldelige midler. Ikke vanskelig å knytte dette til de ytterliggående kristensionistene i filmen som kom i høst, Praying for Armageddon (omtalt her). Men det har skjedd før, for eksempel blant anabaptistene i Münster på 1500-tallet.

Allerede i 2004 hadde religion blitt en viktigere faktor i kriger og konflikter i verden, selv når en tenker at vi er i "moderne" tid med et skille mellom religion og styresett. Men i tillegg til (og kanskje som en erstatning for) religion har vi fått ekstrem nasjonalisme, som kan gi liknende brennende motiver for vold og erobring. 

I tidligere vestlige kolonier i Asia og Afrika har innbyggere brukt religion for å løfte opp og gjenopplive gamle tradisjoner, rense ut fremmede impulser. Det kan føre til at folkegrupper med "feil" religion blir undertrykt, som tamiliene på Sri Lanka. (Jeg har alltid forbundet Sri Lanka med denne folkegruppen og ikke med singaleserne, sannsynligvis fordi de muslimske tamilene måtte flykte). Gamle skrifter "beviser", beleilig nok, at singaleserne er de som har rett til landet. 

Gir det assosiasjoner til en annen samling med hellige skrifter? 

Jeg har ikke oversikt over hvor mange av de jødiske politikerne og militære som bruker Torahen og Israels landegrenser der som utgangspunkt for dagens krigføring i Gaza og på Vestbredden. Jeg vet heller ikke hvor mange som tror på det med en religiøs overbevisning. Jeg vet at det fins kristne, også i Norge, som gjør det.

Men utgangspunktet for den overbevisningen er en fortelling som helt tydelig handler om hellig krig, ikke rettferdig krig etter målestokken over. Kollektiv synd i de "fremmede" folkegruppene blir flere ganger påstått å være en rettferdig grunn for massemord (i ekstrem form i fortellingen om Noas ark).

(Hva er kollektiv synd? Hvordan kan moderne mennesker tro at hver eneste enkeltperson i en gruppe, store og små, har de samme egenskapene, de samme lystene, de samme kriminelle vanene?) 

Og en påstår å ha de beste intensjoner for å utrydde hele folk, hele byer: en vil å rense området fra synd så ikke Guds folk selv blir smittet eller påvirket. Dette er redselsfull logikk.
Når alt kommer til alt, er grunnen til Israels krigføring i gammeltestamentlig tid: Gud har sagt at de skal ha landet. Hellig krig. 

Også Israelsfolket fikk riktig nok tegnet opp noen regler for krigføring. I 5. Mosebok 20 (Bibel 2011) skiller Gud mellom folkene som bor utenfor og i områdene han har satt av til sitt eget folk: 

10 Når du rykker fram mot en by for å angripe den, skal du først tilby den fred. 11 Dersom byen svarer med fred og åpner portene for deg, skal alt folket som finnes i byen, være slaver og tjene deg. 12 Men dersom den ikke vil slutte fred, men føre krig mot deg, skal du beleire byen. 13 Herren din Gud vil overgi den i dine hender, og du skal hugge ned alle mennene der med sverd. 14 Men kvinnene, småbarna og husdyrene og alt annet i byen kan du ta som bytte. Du kan ta for deg av dette byttet fra dine fiender som Herren din Gud gir deg. 15 Slik skal du gå fram mot alle byene som ligger langt borte fra deg og ikke tilhører folkeslagene her.
16 Men i de byene som tilhører disse folkene, og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke la en eneste skapning få leve.
17 Du skal slå dem alle med bann og utrydde dem, både hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik Herren din Gud har befalt deg. 18 Ellers kunne de lære dere å ta etter alt det avskyelige som de har gjort for sine guder, slik at dere synder mot Herren deres Gud.

- Så fins det også internasjonale regler i dag som sier at stater må beskytte sine egne innbyggere. Det regnes som helt sentralt for at en stat skal kunne være selvstendig og ikke risikere intervensjon fra for eksempel FN. Og nettopp dette var det Israels ledere oppgav som grunn for at de gikk inn i Gaza, etter terrorangrepet 7. oktober.

Jeg må gjøre meg ferdig med dette innlegget nå, selv om tankene mine ikke er ferdigtygde og kanskje aldri blir det. Her kan du oppdatere deg på folkerett og moderne regler i krig: 

• FN - folkerett 
• Røde kors - regler i krig (også med en fin og enkel video)
  

 

Klimaskepsis og sammenhengen med religion - eller politikk?

Jeg publiserer et utkast-innlegg fra fem år tilbake. Det skal fremdeles ha et aktuelt tema.

Dette blogginnlegget tar opp et tema jeg også skrev om i desember 2018. 

I det siste har jeg tenkt en del på - og også diskutert med andre - dette merkelige: at klimanektere får støtte fra konservativt kristent hold flere steder. Dette er nok ekstra fremtredende i USA, men noen norske grupperinger ser ut til å plukke dette opp (som "Kristenfolket" med Bjarte Ystebø, intervju i Bergens Tidende her).  

Det er lett å forklare støtten til oljeindustrien i land hvor kirker kan få privat og omfattende pengestøtte fra industrigiganter. Men i Norge? Har menigheter og kristne grupperinger her noen fordeler av å aktivt støtte de som er med og skader skaperverket, den jorda vi skulle forvalte?

Jeg ser ikke noen annen grunn enn at en vil støtte og er påvirket av en viss politisk retning som ikke har noe genuint kristent (eller Jesus-rettet) i seg. Markedsliberalistiske partier som har verdikonservative synspunkter. Eller støtter Israel.

Et par nyhetsartikler jeg har funnet, tyder på at klimaskepsis og konservativ politikk og/ eller religion først og fremst er tett forbundet i visse land.

I en undersøkelse omtalt på den naturfaglige portalen phys.org (selve forskningsartikkelen er under betalingsmur), fant forskere en sammenheng mellom konservatisme og klimaskepsis blant respondenter i land som har høye utslipp av karbondioksid (som USA og Australia), men lav sammenheng i land med lite utslipp. I USA var det også en klar sammenheng mellom klimaskepsis og troen på konspirasjonsteorier. (Det kunne vært veldig interessant å se om de gjorde undersøkelser i Norge!)

I en australsk avisartikkel (Saturday Night Paper) kan vi lese om en anglikansk pastor som prøvde å bruke teologiske argumenter i møte med klimaskeptiske kristne politikere i Australia - uten at det virket. Artikkelforfatteren peker på hvordan både religiøse ledere og politiske leder (også på høyresiden) i resten av verden har tatt budskapet om klimakatastrofen til seg. Hvorfor ikke disse?
Artikkelen navngir særlig aktive klimaskeptikere som er profilerte kristne høyrepolitikere i USA (og som også - "tilfeldigvis" - jobber mot homofile ekteskap). Og den har en interessant teori om hvordan USA begynte på denne negative utviklingen. Kort sagt: propaganda fra oljeselskap og forsøk på diskreditering av miljøbevegelsen ved å kalle dem sosialister og paganister. Les gjerne hele artikkelen.

-


Jeg så nylig en spillefilm som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den tangerer nettopp forholdet mellom klimaskepsis, religion og politikk: "First Reformed" fra 2018.

En sorgridd og alvorlig syk landsbyprest, Reverend Toller (Ethan Hawke), får kvaler når kirken han jobber i, skal ha jubileumsgudstjeneste med den største sponsoren, lederen for en forurensende industri, i salen. Selv ser presten på bevaring av naturen som et ekte kristent anliggende. Men han møter motbør fra sponsoren, som nevner at det "slett ikke er alle forskere som tror på menneskeskapte klimaendringer" ("97%!" svarer presten). Og Tollers egen mentor, pastoren i en tilknyttet megakirke som bruker det før nevnte argumentet ny jord-argumentet. Underforstått: så hvorfor bevare den jorda vi har?

Det hører med til historien at Reverend Toller blir i overkant radikalisert mot slutten, delvis på grunn av personlige forhold. Men på veien dit har han flere samtaler og tanker som jeg kunne skrevet under på hvis jeg fremdeles hadde vært kristen.  

 

"First Reformed". Killer Films m.fl, 2018 (IMDB)

All religiøs ideologi som lukker øynene våre for det vi og de etter oss trenger her på jorda og bare fantaserer om hva vi kan få et annet sted, er med og ødelegger både oss og jorda. Vi må kunne håpe på noe bedre her. Og for å få det til, må vi samarbeide på tvers av politiske farger og livssyn.