søndag 16. april 2017

Store forventninger

Foto: Mustafa Khayat (Flickr)
Salige er de som ikke ser, men likevel tror. 
(Jesus til Tomas i Johannesevangeliet)

Jeg har lest flere artikler og nyhetssaker i det siste som får meg til å tenke på dette med forventninger en kan ha som kristen. Forventninger som av og til blir bygd opp under av menigheter og trosretninger en hører til i, andre ganger kan de være dine egne personlige forventninger. Til guden du skal tro på, til hva du selv kan og skal gjøre som en troende, hva Gud kan gjøre for andre gjennom deg.

Jeg har bestilt den nye boka til Eskil Skjeldal, "Eg slepp deg utan at du velsigner meg". Den skal visstnok handle om kampen med Gud og med gudstroen, en kamp som førte til at Skjeldal gav slipp på troen. Før jeg har lest selve boka har jeg bare anmeldelser å forholde meg til; jeg leste den som stod i Klassekampens bokmagasin lørdag 8. april: "Å drepe en gud" (ikke ute på nett). Jeg la særlig merke til artikkelforfatteren Dokkas kommentarer til Skjeldals forventninger og hvordan han faktisk er alene med Gud i gudstroen. Han vil at Gud skal styre livet hans, men opplever at det ikke skjer.

Troen er kun knyttet til Gud, og forventningene hans til Guds inngripen er store (...) skal vi tro boka, har Skjeldal først og fremst levd et liv i bøkenes og bønnens verden. Relasjoner til andre mennesker, hverdagslivet, familien, leken og det alminnelige, eller for den saks skyld Jesus, forblir utenfor den religiøse horisonten. Han kan ikke snakke med vennene om troen. Byggverket blir dermed sårbart, teologien har ikke noe grunnfeste i det vanlige livet.

Slik leser jeg anmelderen: Ventet Skjeldal for mye når han forventet at Gud skulle hjelpe ham og føles nær selv om han ikke kunne fortelle andre om troen og snakke om den? Burde han enten a) funnet noen å dele troen med, så troen ble en del av hverdagslivet, eller b) senket forventningene om hvem Gud kunne være for ham?

Jeg vil gjerne snu litt på det. Ville Skjeldal hatt helt andre og kanskje dempede forventninger til Gud med andre kristne rundt seg? Eventuelt en følelse av mening og det å høre til i et trosfellesskap, som kompensasjon for bønnesvarene han ikke fikk fra Gud?

Forventningene kunne faktisk også blitt større gjennom kontakt med andre, hvis han for eksempel hadde funnet en menighet som legger enda sterkere vekt på at Gud skal være synlig i dagliglivet - gjennom såkalte under og tegn (overnaturlige/vitenskapelig uforklarlige fenomener). Som for eksempel IMI-kirken i Stavanger, drevet av Normisjon.

Nytt derfra: de starter to nye studielinjer på bibelskolen sin Acta (artikkel i Vårt Land), en helbredelseslinje og en profetilinje. De skal lære å henholdsvis be for mennesker så de skal bli friske og være et talerør fra Gud til mennesker i konkrete livssituasjoner. To aktiviteter som blir beskrevet blant de første kristne i Bibelen, men som iallfall lutheranerne (som jeg hørte til) har sagt lite om historisk sett. Teologene lærer ikke om det.
Nå har dette blitt noe som må være med hvis en menighet skal være en "ekte kristen menighet" etter bibelsk mønster.
Det gjør noe med forventningene.

Jeg lurer på hva som vil skje med disse studentene underveis.
De vil mest sannsynlig ikke oppleve en overvekt av uforklarlige helbredelser etter forbønn og profetier som slår stikk til minste detalj. Av og til vil de be og ikke se noen virkning. Av og til vil de "lytte til Guds stemme" og være usikre på om de faktisk har fått noe. Noen de ber for vil ikke tørre å innrømme at de ikke blir friske, eller at det profetistudenten sier ikke vekker gjenklang, men det vil kunne ligge i luften.
Samtidig vil de finne utdrag fra Bibelen som forteller at disse undrene er en naturlig følge av troen. Det skal skje!
Hvorfor skjer det ikke alltid da? Eller kanskje ikke i det hele tatt?
Jo større forventninger en har til at Gud skal vise seg på en tydelig måte, jo større rom for skuffelser.
Og psykiske problemer?

Jeg følger bloggen til den amerikanske ekspastoren Neil Carter, Godless in Dixie. I bloggposten Our Biggest Mistake: We Did As We Were Told forteller han om aktiviteter og tankemønstre han og flere kristne han kjenner fikk råd om fra menigheten. De fulgte rådene samvittighetsfullt, for de tok troen og Bibelen og det kristne livet på alvor, men dette var med på å ta fra dem troen. Rådene virket nemlig ikke, eller de hadde uante konsekvenser. Som for eksempel (min oversettelse):

Vi ba om tingene Bibelen skrev vi skulle be om. Vi ba ikke om en ponni. Vi ba ikke om å bli rike eller få bedre biler. Nei, vi ba om at mennesker vi var glade i skulle bli friske akkurat som Jesus og Jakob sa vi skulle gjøre. Men ingen ting uvanlig skjedde. Folk vi ba for ble enten ikke bedre, eller ble bedre akkurat så fort eller ofte som de som aldri fikk forbønn. Som vennen min April Blue sa: "Det å tro førte faktisk til troens undergang fordi den fikk meg til å forvente at Gud faktisk skulle gjøre ting."

Hva var det jeg selv forventet av Gud? Iallfall håpet jeg (som Skjeldal) at han skulle vise meg veien dit jeg skulle gå, og gi meg råd.
Men jeg følte meg så alene, og ble så rådvill. 

lørdag 25. mars 2017

Overvinneren Dory

I går så jeg Disney-filmen Oppdrag Dory. Oppfølgeren til Oppdrag Nemo (2003), og fortellinga om den glemske fisken Dory på leit etter foreldrene sine.

Dory lider av "korttidshukommelsestap" og husker altså ikke hva som har blitt sagt og gjort for noen sekunder siden. Men hun har gamle minner som av og til kommer fram, og en dag aktiviseres minnet om stedet hun kom fra for lenge siden, og om foreldrene, som hun mistet. 
Sammen med Nemo og faren Malvin tar hun den lange turen for å finne tilbake.

Det som virkelig rørte meg i denne filmen, var en scene der Dory er i en spesielt farlig situasjon, og hun er helt alene. Ingen kan hjelpe henne med å huske hva hun skal. Hun vet bare at det er noe viktig. Hun blir redd, urolig, alt er mørkt og ukjent og stort, og jeg føler sånn med henne. Det er lett å kjenne igjen den forvirringen og frykten.

Disney Pixar, 2016


Men Dory stopper ikke der. Når alt virker motløst gir hun ikke opp; hun snakker trøstende til seg selv og begynner etter hvert å stole på sin egen orienteringssans og sitt eget mot. (Det hjelper å huske at Malvin og Nemo har spurt: "Hva ville Dory gjort?") Og hun klarer det. Hun overvinner redselen og fortsetter å svømme.

Fisken Dory er en overvinner.
Slik som jeg har vært og vil fortsette å være!   

fredag 10. februar 2017

Voksenopplæring

Av og til får en inspirasjon på de rareste steder. På jobb, for eksempel. 

Jeg tar for tida et kurs som omhandler opplæring i digitale ferdigheter,
og der kom jeg nettopp over følgende foil i en presentasjon om hvordan voksne lærer.

Det traff meg. 

Det var det jeg faktisk gjennomgikk som 24-åring, 
transformativ (omskapende) læring. 

Tenk, så rart!
Og så viktig! 

(Påskrift: jeg har også lært at menneskehjernen
er fullt utviklet i 25-årsalderen,
ifølge nyere hjerneforskning.
Bruddet skjedde i det året jeg fylte 25...)

tirsdag 7. februar 2017

Sommerfuggel i vinterland?


Jeg elsker sola.
Følelsen av varme mot ansiktet når den står på.
Særlig: lyden av vannet som sildrer når snøen smelter.
Av vårfuglene som lager melodiene sine fra tretoppene.
Ja, jeg elsker nok særlig våren.

Jeg elsker også sommeren
med strand og softis og korte shorts
og sykkelturer til bading i elva.
Og sjøen: det å kunne legge seg ned og høre bølgene fra havet
slå inn mot land, og måkene skrike. 


De som kjenner stedet jeg bor på,
vet at det er lite vår og sommer her i fjellet.
Snøen kommer gjerne i oktober og varer på det meste til juni,
og ullundertøy er standard under bunaden på 17. mai.

Den mest populære badeplassen
er et fjellvann som ligger flere mils kjøretur unna,
(og du må gjennom en betalingsbom).
Deler av elva kan også brukes,
men ekte strender med fin sand og saltvann
er langt, langt unna.

På toppen av dette liker jeg egentlig ikke skigåing,
som er en vanlig aktivitet her i bygda
(selv om noen tappert forsøkte å få meg med i starten).

Så hvorfor i all verden bor jeg her, på fjortende året?
I den lange vinteren,
med noen få ukers vår- og sommerferie å se fram til bare?

Godt spørsmål.
Det var tilfeldig at jeg kom hit,
men ikke at jeg ble her så lenge.

Det fins positive grunner,
som trivsel på jobben, meningsfylt fritid, venner.
Smil og "hei" fra folk i bygda.

Så fins det "negative" grunner.
Grunner til at jeg svarer unnvikende når folk sørfra
hinter om jobber i nærheten,
spør meg om ikke jeg kommer hjemover snart.

Det er ikke det at jeg ikke er glad i stedet der jeg vokste opp.
Jeg kunne valgt å legge ferien til andre steder, men gjør det sjelden.

Men her oppe, i vinterland,
er jeg meg selv.
Selvstendig,
voksen.
Jeg er Synne, versjon 2017.
Den jeg var
(og ikke lengre er)
blir så tydelig der nede, 
etter noen dager og uker.
Jeg var et barn,
og jeg var en kristen.

Men jeg kan jo bo et annet sted, bare?
Finne meg et hvilket som helst sted ved kysten
hvor det er kort vei til sjøen,
hvor sommeren er god og lang,
hvor jeg virkelig kan nyte livet, varmen
store deler av året.

Jeg er vel nervøs for bibelbeltet, kanskje.
At det ikke ville være langt nok unna.
At jeg, selv om jeg er avklart i min egen ikke-tro,
ville få for mange påminnelser, for mange spørsmål
fra folk som lever det livet jeg levde før.

Og er det ikke slik
at på plasser der troen er så viktig for så mange,
blir kontrasten til de ikke-troende ekstra slående?
Kampene hardere?
Flere sydende følelser
og frustrasjoner?
Ville humanister og kristne
arrangert temakvelder sammen,
som de har gjort her oppe?
Jeg liker det
vi kan ha til felles, tross alt.

Jeg aner ikke hva fremtiden bærer med seg.
Kanskje jeg på nytt blir flyttfugl,
flyr sørover fra vinteren til slutt?

Vinner sommeren? 

Enn så lenge
svømmer jeg i basseng.


søndag 13. november 2016

Et bedre liv

http://www.theatheistbook.com/
-Det fins ingen Gud. Hva så?

Det er spørsmålet amerikanske Chris Johnson stiller i boken A Better Life: an Exploration of Joy and Meaning in a World Without God (2014) og dokumentarfilmen med samme navn.

Han har reist rundt i Nord-Amerika og Europa og intervjuet mange ateister om hvordan det å være uten en religiøs tro har påvirket deres syn på levet vi lever her på jorda. Noen av dem (som Johnson) har aldri hatt en gudstro. Andre, som Julia Sweeney, har gått fra tro til ikke-tro. De har ulike perspektiver, men alle deler tanker rundt hvordan en agnostiker/ ateist kan være glad, moralsk og finne mening i livet.

(Gjør vi som en typisk amerikansk presidentkandidat og kritiserer den andre partens (her: de religiøses) meninger og holdninger, eller fronter vi det vi har å bidra med selv?)

Filmen er engelskspråklig og kan lastes ned/ bestilles på siden til prosjektet. Ikke bare var den vakkert lagd; det var mye inspirerende og også - for min del - gjenkjennelig innhold i intervjuene. (DVD-en skal være regionfri, så den passer i alle spillere.)
Som supplement til "coffee table"-boka (stort format) og dokumentarfilmen har Johnson også lagd en gratis podcast (radioprogram); ta deg gjerne tid til å høre "etter-intervjuet" med Greta Christina!

NB: Jeg har ikke blitt bedt om eller betalt for å fortelle om prosjektet! Jeg syns bare flere burde vite om det også her i Norge. - Siden USA er et religiøst land på mange vis, er det naturlig at mye "community building" for eksreligiøse foregår over Atlanteren, og det kan en av og til misunne...