tirsdag 26. september 2017

Etter "Thelma" (om det som skulle vært snakket om og ikke)

Her kan du lese tankene mine i forkant av Joachim Triers spillefilm "Thelma", som hadde premiere 15. september.
Nå har jeg sett filmen, og her kommer et innlegg som du skal kunne lese og likevel kunne se filmen etterpå.


Filmen var virkelig verdt å få med seg. Visuelt nydelig, en sterk historie. Intenst skuespill, særlig fra hovedskuespilleren.
Bakgrunnsrammen er en type kristendom som virker grøsseraktig streng og gammeldags. Heldigvis lite realistisk for kristne flest i dag.

Men så er det ikke bare streng kristendom det handler om; det viser seg snart en personlig tragedie hvor en familie har levd med hemmeligheter, sorg og frykt i flere år. Det kritiske og magiske som har skjedd, men også det at de ikke klarer takle det, gjør trekløveret Thelma, far og mor dysfunksjonelt. 

Stillbilde fra filmen;Thelma er hjemme hos foreldrene.

Da filmen var slutt, kjente jeg en sterk forvirring der jeg satt i kinosalen. Hvorfor? Det var nok først og fremst det at jeg ikke skjønte hvem som var "skurk" eller antagonist i filmen, og det gjorde slutten av filmen konfliktfylt for meg. Jeg sørget samtidig som jeg lurte på om jeg burde juble.
(Og kanskje det var nettopp det regissøren ville.)

Uten å røpe for mye kan jeg si at det særlig er faren en får ulike syn på i løpet av filmen.

I en tidlig scene, i Oslo, skjenner han på Thelma når hun kritiserer ung jord-kreasjonister. De er tydelig i konflikt med hverandre. Senere i filmen - hjemme hos foreldrene - setter hun seg ned på golvet ved siden av ham og legger hodet på skulderen hans. De er nære, fortrolige. Han er den hun vender seg til når hun sliter, men han blir samtidig hennes verste fiende.
 I en scene snakker Thelma og faren med hverandre i telefonen, og Thelma bekjenner syndene sine. Faren forstår at hun har gjort noe hun skammer seg over, han sier han hører det er noe, og hun tømmer seg for ham. Nesten. Følelsene for jenta på universitetet kan hun ikke røpe.

I noen kristne menigheter er personlige syndsbekjennelser (f.eks. i grupper) systematisert og kan skape en usunn kultur av negative selvbilder og gjensidig avhengighet. Det at faren opptrer som skriftefar for Thelma mens han er hennes faktiske far - hun er følelsesmessig avhengig av ham - er slik destruktivitet i mindre målestokk.

I min familie har vi snakket med hverandre om mye og vært ganske åpne, både om hverdagslige hendelser og mer dype tanker. De siste årene, etter at jeg forlot troen, har jeg lurt på om jeg har pleid å "bekjenne" eller fortelle for mye.
Jeg har aldri blitt presset til å fortelle på den måten Thelma gjør, men jeg har kjent det unaturlig å sitte med hemmeligheter og aktivt velge å tie om ting jeg har opplevd.

De trenger ikke vite alt. Det ville de si selv hvis jeg tok det opp. En voksen og ansvarlig person trenger ikke stå til ansvar for foreldre. (Heller ikke for Gud.)

Uansett.
Jeg fant en nøkkel til å trekke et budskap ut av "Thelma". Filmen viser hvordan viktige følelser og hendelser blir fortiet eller skambelagt, hvordan noe som burde vært privat blir blottet, og hvordan begge prosessene kan skape spenninger og sorg i både en gruppe og enkeltpersoner.

Og noen av de følelsesmessige spenningene kan få merkelige utslag i kroppen: psykogene, ikke-epileptiske anfall.

onsdag 6. september 2017

Film jeg vil se: Thelma

I det nyeste Filmmagasinet leste jeg omtalen av en ny norsk kinofilm som har premiere 15. september. Jeg skjønte fort at jeg måtte få den med meg.
Joachim Triers nyeste har nylig blitt lansert som Oscarkandidat og vant Filmkritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund, men det er ikke derfor jeg gleder meg til å se den.

Thelma har en tematikk som er veldig relevant for en nostalgisk ekskristen som jeg. Hovedpersonen er ei ung jente som flytter fra "bibelbeltet" i Rogaland til Oslo for å studere. Mye blir nytt, og det blir vanskelig å koble det hun vokste opp med og det hun nå ønsker seg.

Thelma er en overnaturlig thriller, og jeg er litt spent på de grøssete elementene, men mest av alt er jeg spent på hvordan Thelmas kristne bakgrunn vil bli omtalt, og den interne konflikten hun opplever. I thrilleren ser det ut til at de sterke følelsene hun kjenner på og alt hun strever med, kommer til uttrykk i oversanselige opplevelser.

Og så får hun epilepsi.
Jeg fikk faktisk epilepsi selv mens jeg studerte i Oslo. Legene fant aldri ut hva anfallene kom av, så en kan bare spekulere. Nå er anfallene borte.
Jeg har tenkt at det skjedde så mye inne i hodet mitt de siste kristne årene at hjernen fikk overtrykk, og at den også måtte rydde plass til nye tankebaner...




søndag 30. juli 2017

Tvilen på deg selv


Det verste klassisk pietistisk kristendom gjør med et menneske, er å ta troen på en selv fra mennesket.

Ikke troen på at du er verdt noe for Gud som Guds skapning. Den er der helt naturlig, den er jo grunnen til at Gud sendte Jesus til jorden for å dø.
Men Guds kjærlighet er så stor at han elsker selv den mest sadistiske skurken. Derfor: det at Gud elsker deg trenger ikke bety at du er "verdt å elske" i deg selv. At det er noe i deg som Gud elsker, annet enn det at du er et menneske.

Du kan lett miste troen på at du, slik du er med dine særtrekk og egenskaper, er god nok. At dine tanker og vurderinger er verdifulle. At dine ønsker er verdt å satse på.
Det blir en dyd å i stedet tvile på seg selv. Slik hadde jeg det for noen år siden (som jeg har skrevet om her), og jeg har også sett det hos mennesker jeg kjenner godt, mennesker jeg mer enn alt skulle ønske at fikk troen på seg selv.

En psykopat i et kjærlighetsforhold vil systematisk bygge ned partnerens tro på at denne er noe verdt. Få partneren til å stille spørsmål ved egne vurderinger, både hva en tenker om seg selv, om psykopaten og om forholdet til andre mennesker. Det er grusomt nedbrytende. Og på et mystisk vis får denne nedbrytingsprosessen partneren til å bli i forholdet. Noe kan skyldes frykt for skade (hvis psykopaten kommer med trusler), men mye skyldes denne tanken: "Jeg er liten og skitten, men han/hun er glad i meg likevel." Psykopaten kommer nemlig med kjærlighetserklæringer også.

Virker denne sammenligningen ekstrem? Kanskje.
Men på sitt vis kan tankemønstrene hos en pietistisk kristen minne om det som skjer i hodet til et psykopat-offer.
Når du tviler på deg selv, er det lettere å tro blindt på andre. Når du tviler på din egen vurderingsevne, kan du for eksempel lettere takle vanskelige passasjer i Bibelen, eller glemme ting som skurrer litt i forkynnelse du hører. Du vil ikke miste det du finner styrke i utenfor deg selv.

Flickr: Alana Holmberg


Hva kan skje med en "ufrelst" person som møter en kristen som vil misjonere?
Den ikke-kristne kan en måtte jobbe litt med for å få det til å forstå at en trenger frelse. Den kristne begynner gjerne med å spørre om ikke det er noe som mangler i livet? Noe som ikke går helt som du tenkte?
Men hvis det meste er greit og en egentlig klarer seg ganske bra, må det sterkere skyts til. Synd.

"Altså, det som ikke så mange vet, er at det fins noen helt spesielle bakterier som bare denne ene støvsugeren kan fange opp. De fins i millioner på et stuegulv, selv gulvene som ser helt rene ut, og de gjør hundrevis syke hvert år. Når du vet det, kan du la være å kjøpe denne støvsugeren?"

Eller:
"Gud er helt perfekt, i møte med ham er alle mennesker syndere. Du er sikkert en fin person, men... har du ikke noen gang hatt lyst på noe som ikke var ditt? Har du alltid vært ærlig? Nei? Da trenger du faktisk Guds tilgivelse og frelse."

Og så:
Hva med de som møter denne tankegangen mot slutten av livet?

Jeg ser for meg en "ufrelst" som ligger i en sykeseng, ser tilbake på tiden her på jorda og kjenner seg glad. Ikke alt ble som hun hadde tenkt, hun har gjort noen feil, men hun har prøvd å rette det opp og gjort opp så godt hun kunne. Hun har mange gode minner.

Dette betyr ingen ting i en vekkelseskristens øyne, hvis hun ikke har bedt Gud om frelse. For det er evigheten som gjelder. Hvis hun ikke har overgitt seg til Gud, betyr ingen ting av det gode hun har gjort og opplevd noe som helst. For livet etter døden.
Tenk deg hva som skjer hvis denne personen på dødsleiet blir overbevist om at det hun hører om synd og evighet er Sannheten?

Kanskje hun bare kjenner at dette er det siste som er igjen før hun kan føle seg trygg for døden. At det er godt, at det ikke gjør hennes eget liv noe mindre.
Men i verste fall falmer det gode hun mimret om vekk, og det som sitter igjen er en lettelse for at hun er tilgitt og elsket - på tross av, ikke fordi...
Såret for å bli trøstet? 

Men det er først og fremst tidligere i livet denne "egentvilen" kan påvirke og merke et menneske. Hvis en har fått den inn fra en var ganske ung, oppstår det lett et mønster.

Jeg brukte selv lang tid på å tørre å stole på meg selv etter bruddet med den pietistiske kristendommen. Si til meg selv at jeg faktisk var stolt av den jeg var, av alt jeg kan. Ikke som Guds skapning, men som meg! Stole på min egen magefølelse og rasjonelle tanker i valgsituasjoner (selv om disse har sine begrensninger). Ha respekt for den jeg er, og forvente respekt fra andre. Kreve det, faktisk, så sant jeg ikke hadde gjort noe som ikke fortjente respekt.

Tvilen på meg selv hadde påvirket måten jeg møtte andre på. Jeg så farlig lett opp til andre. Særlig formelle autoriteter. (Og mannlige autoriteter, som kvinne.) Jeg var generelt fornøyd med å følge reglene, gjøre som de foreslo. I enkelte situasjoner kunne det blitt kritisk for meg selv.
Autoriteter må faktisk gjøre seg fortjente til min respekt og min tillit!

De siste årene har jeg sett mer og mer at det også er tendenser i det moderne samfunnet som kan få deg til å tvile på deg selv. Utseendefokuset og presset i sosiale medier om å være "perfekt", for eksempel. Det er de samme mekanismene: kapitalismen skaper et behov for å selge et produkt. Finner opp bakterier for å selge en støvsuger.

Men jeg gjennomskuer det. Jeg står i mot.
Så godt jeg kan. 

-

Påskrift (fordi jeg helst vil holde min sti ren): pietismen var og er mangfoldig, og du kan lese mer om den i Store Norske Leksikon. Den formen for pietisme jeg er kjent med har et særlig fokus på et personlig forhold til Gud og et liv som "omvendt" kristen - fromhet mer enn rett lære. Sangen som Hans Nielsen Hauge sang, Jesus, din søte forening å smake, kan stå som eksempel på det.

tirsdag 20. juni 2017

De uselviske

Når jeg ser på de uselviskes livsstil utenfra, synes jeg den er vidunderlig. Når jeg ser familien min fungere harmonisk sammen, når vi går i middagsselskaper og alle helt uoppfordret hjelper til med å rydde og vaske opp etterpå, når jeg ser Caleb hjelpe fremmede med å bære handleposene deres, forelsker jeg meg i denne livsstilen på nytt og på nytt. Det er først når jeg prøver å leve sånn selv at jeg får problemer. Det føles aldri ekte.
(Divergent av Veronica Roth)

Ofte kan skjønnlitteratur si noe viktig til en leser i en spesifikk situasjon. I 2013 leste jeg en ungdomsroman som jeg følte sa noe direkte til meg.

I Divergent møter vi et framtidssamfunn hvor alle innbyggerne er delt inn i grupper (fraksjoner) etter enkeltegenskaper, egentlig gode egenskaper i sin ekstreme form: Fryktløshet. Kunnskapstørst. Sannferdighet. Fredsommelighet. Og uselviskhet.  

Hver innbygger må tilpasse seg fraksjonen han eller hun er oppvokst i, uansett hva slags personlige ønsker og personlighetstrekk de selv har - helt til de, som sekstenåringer, skal velge fraksjon i en seremoni. De kan da enten fortsette som før eller velge et nytt liv hvor en annen egenskap blir dyrket. Velger de vekk fraksjonen "sin", må de også forlate familien de vokste opp i.
Klarer de ikke å passe inn i den nye fraksjonen, vil de oppleve det aller verste: å bli fraksjonsløse, å leve utenfor samfunnet.

Hovedpersonen Tris er oppvokst blant "de uselviske". Men hun har aldri greid å tilpasse seg den måten å tenke og leve på. Alltid slippe andre foran i køen. Aldri tiltrekke seg oppmerksomhet. Automatisk tilgi andres hån og overtramp, ikke kreve oppreisning. Alltid hjelpe. Aldri stille spørsmål, bare være en av de grå i mengden.
Tris er nysgjerrig, og hun ønsker innerst inne å vise heltemot. Begge disse driftene innebærer å måtte stå fram, å vise seg for andre. 

Schibsted forlag (norsk utgave), 2013


Med en gang jeg begynte å lese Tris' historie, følte jeg en intens og litt urovekkende samhørighet med henne. Ikke bare bruddet hun hadde med elementer fra oppveksten, men også selve denne livsformen.
Boka viser det ekstreme, men jeg kjenner igjen ting jeg lærte i de luthersk kristne menighetene jeg hørte til og besøkte. Vi lærte på mange måter å bli uselviske. Prioritere andre først, og tjene. Først og fremst Gud, men også mennesker rundt oss. Jeg var også jente, og som mange jenter - også generelt i Norge - opplevde jeg en forventning om å oppvarte andre mer enn guttene gjorde.

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste. 
Gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. 
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste. 
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste. 
        ("Gud sin egen Sønn oss gav", Gustav Jensen)

Jeg lærte fort den tjenende væremåten, men hadde en annen impuls i meg, til å tenke på meg selv og passe på at mine egne behov ble dekket. Vi mennesker har disse to impulsene i oss i ulik grad, og vil bli oppfattet som mer eller mindre egoistiske eller uselviske/ selvutslettende.
Det som plaget meg var at jeg sjeldent klarte å legge hjertet mitt i det å tjene. Men jeg hadde det som et klart, personlig ideal.

I Divergent fortelles det også om et annet aspekt ved det uselviske: å gli inn i mengden, ikke bry seg om å bli sett og verdsatt. Blant annet brukte Tris og familien speil bare en gang i året, for å unngå å bli forfengelige. De gikk kledd i grått og uten pynt, uten identifiserende trekk.

Jeg for min del foraktet ønsket jeg selv hadde om å være fin, og å framheve tiltrekkende sider ved min egen kropp. Jeg så på det som en uheldig, kanskje til og med syndig, lyst. At det på sitt mest uskyldige bare fjernet fokuset mitt fra det jeg hadde inni meg. Sjelen. Forholdet til Gud.

Jeg hadde i tenårene en idé om at jeg, selvet mitt, var delt i to. (Todeling var alltid viktig, et tema jeg kanskje kommer tilbake til.)
"Nummer en" var den delen av selvet som ville at folk (særlig gutter!) skulle se på meg og synes jeg var fin. Det var en egoistisk del.
"Nummer to" var delen som ønsket å være snill og grei og hjelpe andre. Tjene Gud og andre mennesker.
De to var helt atskilte i mitt hode.
Jeg ba Jesus om å gjøre den første delen mindre og den andre delen større.
Jeg følte uro når jeg kjente meg stolt eller glad for å bli sett.



Foto: Andy Morales (Flickr)

Det er slett ikke det at samfunnet vårt ikke har bruk for mennesker som tar hensyn, som viser omsorg og høflighet. Vi trenger mer av det, men fordelt på flere mennesker. I en ideell verden ville vi alle vist hverandre respekt og hjulpet hverandre.

Det er heller ikke det at samfunnet egentlig trenger mer kroppsfokus og en større vektlegging på seksuell attraktivitet. 

Men i en virkelighet hvor idealet for gruppemedlemmene er et førstefokus på andre mennesker, deres ønsker og behov, og/ eller på tilpasning til gruppen, er enkeltpersonen fullstendig avhengig av balansering i form av personlige budskap som "Dine ønsker er viktige!", "Du har lov til å si ifra!", "Du har rett til en rettferdig behandling!", "Du bestemmer over din egen kropp!" - og "Du har lov til å være stolt av deg selv!"

Tris i Divergent valgte å forlate sin uselviske fraksjon, og bli med "de fryktløse". Ble hun en egoistisk tyrann som bare overkjørte andre? Nei. Hun krevde plassen sin, men også plass til de rundt seg. Og fikk mot til å virkelig kjempe aktivt mot urettferdighet, ondskap og løgn i samfunnet sitt.

Jeg har først og fremst prøvd å gjøre endringer i mitt eget liv.

Jeg øver meg på å stå stolt og stødig der jeg er.
Si hva jeg mener og klare å argumentere for det.
Ikke gi meg og feige ut når jeg møter motstand.
Tørre å gjøre nye ting som jeg har lyst til. Være den som våger.
Gi uttrykk for hva jeg ønsker av livet og trenger hos menneskene rundt meg.
Si til meg selv at jeg og mine behov fortjener å bli tatt hensyn til.
Gi meg selv tommel opp i speilet. 

Og på samme tid bevare den gode egenskapen det er å se andre.
Også.

søndag 11. juni 2017

Dikt: Når kan ein sjå

Jeg fant et vakkert dikt i antologien "Dikt og forbannet løgn" i dag. Aslaug Vaa gav diktet ut i samlingen Villerkorn i 1936. Jeg har tatt meg den friheten å bytte ut det originale "aa" med "å" for å få gjøre diktet mer leselig. Ellers er det slik det er gjengitt i boka. Dialektformen 'konn (okkon) fra Telemark betyr "oss".



Når kan ein sjå

Når kan ein sjå
om der er ein Gud té?
Me skapte han
i kvar stund
og i tusunvis av år
ut av det me frykta for,
ut av det me ikkje kjende.

Me såg han
i det fyrste bilæte
som fekk auga til å skilja
millom godt og vondt.
Men når skapte han okkon?
Når tok han menskjet og forma det ut
som smeden i smidja
tek jønnet og hamrar det
til øksar og sverd
der stålet blenkjer -

Når gjekk me den lange vegen
og fann ut kven han var?
Eller kvar han var -
Me skapte han,
i ditt og mitt hjarta skapte me han.
Og han var streng,
og han var mild,
ettersom me trong vita
at der var ein streng
og ein mild té.

Me rette arman mot han
og bad han gjeva 'konn
det me ikkje våga gripa etter
eller halda på.
Me skreik til han
at han måtte gjeva 'konn endå eit liv
når jordi hadde gjort si gjerning med okkon.

Me fornekta han
når me kjende hendan valna
og vond hug buble gjenom kroppen
og brenne i ledan som eiter,
og me venta
at det me kalla Guds vilje
stod ivi 'konn som ei trugans toresky
som kvar stundi
kunde slå 'konn til dust og dumbe.

So bygde me hus kring han,
store, høge hus
som ris upp i skyin
med kuplar og tårn,
og set ein kross på:
der skal du vera.
Og krossen ritar upp i skyin
lovi me skal fylgja,
den ligg langt ivi ditt menskjevit,
og er gøymd millom permar
som er heilage av dust.

Men gjekk du ein gong burt
frå det som var skapt av menskjehendar
og la att bilætet av menskjeguden
i det store høge huset -
gjekk so langt
at ein ikkje ser tårni truga mot himils.
Og ein finn seg veg fram på stigen i skogen
som ikkje hendar hev grave ut,
eller føtar hev gjenge upp,
men som hev forma seg
etter veir og vind og lende
og etter slik som lyngen trivst
og trerøtan tøygjer seg -

Og du gjeng og gjeng
til du kjenner
at dei ukjende lovir
som forma stigan i skogen
dei legg ei vár og sterk hand om deg
og formar deg ut,
og du fær auga til å sjå
og øyra til å høyra.

Du stansar og kviler -
du ser
at mosen ligg mjuk ivi steinen.

Steinen og mosen,
dei gøymer ein løyndom
som ein kjenner att
djupt ned i sitt eige hold,
og som ein hev leita etter
men ikkje funne
millom dustne permar.

Der dei leduge moserøtan
trengjer seg ned i det daude, harde grjotet
so det gjev ifrå seg mold og væte,
der ligg den fyrste vilje til liv gøymt.

- Og når ein legg hovudet nedåt
den mjuke mosen
og kviler trygt
fordi steinen stydjer i mot,
då er det som ein fær ein ny visdom,
og då kjenner ein
at det var so langt ein måtte gange.

Og ein drøymer om ein dag
då det vonde ingi makt hev;
- når ein hev gjenge upp dei mange stigan
og funne fram dit det kom i frå,
og at den dagen skal ein sjå
kva Gud er.