søndag 1. april 2018

Påskemorgen

Jeg vil leve i en verden
hvor det vi arver gjennom generasjoner
og sprer mellom naboer
ikke er frykt,
hat og selviskhet
men kjærlighet,
velvilje og tillit

Og det begynner her og nå
med meg og deg
uansett hva og hvem vi tror på
på en påskemorgen.

Synne F.

lørdag 24. mars 2018

Maria Magdalena

Hva hvis Maria Magdalena hadde blitt anerkjent som en Jesus-apostel på linje med Peter, Tomas og de andre? Hun som så ham dø, og også skal ha sett ham først etter døden?

Hva hvis det gnostiske evangeliet hennes hadde blitt med da bibelkanonen skulle samles, hvis hun ikke hadde blitt stemplet som hore av pave Gregor den store for 1400 år siden?
(Et stempel som til dels fremdeles sitter igjen. Jeg har vokst opp med et tvesydig og litt negativt inntrykk av denne kvinnen.)

Hva hvis hun hadde blitt anerkjent i katolisismen og senere kristne retninger sammen med de andre kvinnene som fulgte Jesus? Hvis kristne kvinner hadde hatt andre nytestamentlige forbilder enn jomfru Maria, som hadde som sin viktigste oppgave å føde?

Hvordan ville det påvirket vår verden? Vår kristendom? Kvinnens stilling i samfunn og familie?
Hvis ikke den lydige, ydmyke, tause kvinnen hadde blitt idealet for så mange?

Vi vet ikke. 

I går kveld så jeg den nye spillefilmen Maria Magdalena på kino. Her er Maria Magdalena (spilt av Rooney Mara) Jesu nærmeste fortrolige den siste tiden han levde; hun som skjønte hva Jesus egentlig ville, den som visste hva "Guds rike" var ment å være. Visstnok er filmen inspirert av nettopp Maria Magdalenas evangelium.
Det gir et helt nytt syn på mye.

Når filmen er slutt syns jeg fremdeles Jesu gudsrike og Marias syn på det er litt ullent. Handler det rett og slett om medmenneskelighet og berøring? Filmspråket taler mye til følelsene. Men alt i alt er jeg glad for å ha brukt to timer av livet mitt på dette.

Her er traileren til kinofilmen, som passer ekstra godt å se i en måned som inneholder både kvinnedagen og (i år) påsken. 

mandag 5. februar 2018

Hjelpekilden


Da jeg lette etter andre norske ekskristne for noen år siden var organisasjonen Hjelpekilden noe annet enn det er i dag. Jeg følte det unaturlig å kontakte dem den gangen fordi de rettet seg mot utbrytere fra lukkede miljøer ("sekter") som Jehovas vitner og mormonere. Selv om jeg hadde en konservativ bakgrunn og kjente på en viss annerledeshet i storsamfunnet da jeg var kristen, stod jeg et godt stykke fra det de opplever som for eksempel blir utstøtt av familie når de går ut av menigheten. Men uansett om en slik står på bar bakke eller har et sosialt nettverk kan det være godt å prate med noen som har liknende erfaringer som en selv.

nettsiden til Hjelpekilden heter det:

Hjelpekilden Norge er en frivillig organisasjon som yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser.

Vi jobber også med informasjon om religiøse miljøer, integreringsspørsmål, psykisk helse, barns rettigheter og flere andre tema som berører religiøse utbrytere.

Hjelpekilden er medlem av Frivillighet Norge, og mottar prosjektstøtte fra Extrastiftelsen i samarbeid med Redd Barna.


De retter seg nå mot et større utvalg personer som har brutt med det religiøse. De har samtalegrupper flere steder i landet: Oslo, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Tromsø, Trondheim, Skien, Moss og Sandefjord. De har vakttelefon og chattetjeneste, slik at alle som ikke bor nært disse byene også har et samtaletilbud. De kurser "hjelpere" og er et talerør for religiøse utbrytere.

Hjelpekilden kan være verdt å kontakte hvis du selv går igjennom en bruddprosess, kjenner noen som gjør det eller har erfaringer som gjør at du selv vil hjelpe andre i slike prosesser.
Det går også an å støtte dem økonomisk hvis du har mulighet og lyst til det.

Bruddet som et tre med røtter og greiner.
Synne Fredriksen 2013


NB: jeg har ikke blitt spurt av Hjelpekilden om å reklamere for dem; dette var min idé, og det var på høy tid.

onsdag 24. januar 2018

Mer om "Thelma", bak kulissene

Tiden forlag, 2017
Jeg har ikke sluppet spillefilmen "Thelma" enda, som jeg så på kino i høst og skrev om. Nå har jeg lest filmmanuset, som har blitt sendt ut til alle norske folkebibliotek.
Jeg var nysgjerrig på å få se om noe var fjernet i overgangen fra manus til film. Og kanskje enda mer om filmen inneholdt viktig symbolikk eller detaljer jeg ikke hadde fått med meg.
(Dette innlegget vil du nok få ekstra mye utav om du har sett filmen; jeg anbefaler iallfall å lese anmeldelsen.)

Jeg har nok fått med meg det viktigste i kinosalen. Blant scenene som var tatt ut var det flere symbolistiske "grøsserscener" med dyr, et par scener fra kristne møter og noen ekstra detaljer fra Thelmas bakgrunn. Også: hun pakker ned Bibelen, og hun dusjer i badedrakt før svømming - sjenert for kroppen sin - dette kan jeg ikke huske at jeg så.
Jeg vil ikke avsløre mer.

Som en bonus er det en veldig interessant samtale i slutten av boka mellom forfatter Bjarte Breiteig, som hadde lest manus underveis i filmprosessen, og filmskaperne Eskil Vogt og Joachim Trier. Noe av det de snakker om er filmteknisk, men mye dreier seg om innhold og tematikk.
Blant annet positive og negative sider ved religion, den frie viljen, forholdet mellom godt og ondt.

Breiteig har innspill blant annet fra en ekskristens synspunkt. Han nevner dette at religiøsitet ofte har gode motiver som utgangspunkt for maktutøvelse - en vil gjøre godt, og kan da komme til å bruke "myk makt" (som faren til Thelma). Han skriver også at nettopp de gode motivene kan gjøre det vanskelig å frigjøre seg fra religiøsitet.

Filmskaperne hadde i utgangspunktet hatt visse grøsserfilmer som forbilde for filmen og ønsket å framstille rendyrket ondskap, men endte med å nyansere mer enn de hadde tenkt.
Nettopp dette var jo en ting jeg merket meg med filmen, at det var vanskelig å finne en virkelig skurk og vite hvor sympatien skulle ligge; alle hadde ulike sider ved seg.

Trier og Vogt nevner tre viktige temaer for filmen: løsrivelse fra foreldre (og foreldres beskyttelse av barna), behovet for selvkontroll og redselen for utenforskap. Alt tematikk som jeg kjenner igjen fra eget liv og som bidrog til at Thelma føltes relevant for min historie.
Trier kommenterer at alle familier - også ikke-religiøse - har sin variant av dette med bekreftelse og beskyttelse/barnet holdes fast, og at det er en utfordrende prosess å bli et selvstendig individ.

Et nøkkelsitat fra s. 196 (Eskil Vogt) sier mye om den sentrale konflikten i filmen:

Det å utøve vilje og ta plass i verden, innebærer en risiko for å gjøre skade. Dermed kan man bli redd og holde alt for seg selv, rette det innover i stedet.

Anbefaler alle, uansett om dere har sett filmen eller ikke, å lese Thelma: et spillefilmmanus.

tirsdag 26. september 2017

Etter "Thelma" (om det som skulle vært snakket om og ikke)

Her kan du lese tankene mine i forkant av Joachim Triers spillefilm "Thelma", som hadde premiere 15. september.
Nå har jeg sett filmen, og her kommer et innlegg som du skal kunne lese og likevel kunne se filmen etterpå.


Filmen var virkelig verdt å få med seg. Visuelt nydelig, en sterk historie. Intenst skuespill, særlig fra hovedskuespilleren.
Bakgrunnsrammen er en type kristendom som virker grøsseraktig streng og gammeldags. Heldigvis lite realistisk for kristne flest i dag.

Men så er det ikke bare streng kristendom det handler om; det viser seg snart en personlig tragedie hvor en familie har levd med hemmeligheter, sorg og frykt i flere år. Det kritiske og magiske som har skjedd, men også det at de ikke klarer takle det, gjør trekløveret Thelma, far og mor dysfunksjonelt. 

Stillbilde fra filmen;Thelma er hjemme hos foreldrene.

Da filmen var slutt, kjente jeg en sterk forvirring der jeg satt i kinosalen. Hvorfor? Det var nok først og fremst det at jeg ikke skjønte hvem som var "skurk" eller antagonist i filmen, og det gjorde slutten av filmen konfliktfylt for meg. Jeg sørget samtidig som jeg lurte på om jeg burde juble.
(Og kanskje det var nettopp det regissøren ville.)

Uten å røpe for mye kan jeg si at det særlig er faren en får ulike syn på i løpet av filmen.

I en tidlig scene, i Oslo, skjenner han på Thelma når hun kritiserer ung jord-kreasjonister. De er tydelig i konflikt med hverandre. Senere i filmen - hjemme hos foreldrene - setter hun seg ned på golvet ved siden av ham og legger hodet på skulderen hans. De er nære, fortrolige. Han er den hun vender seg til når hun sliter, men han blir samtidig hennes verste fiende.
 I en scene snakker Thelma og faren med hverandre i telefonen, og Thelma bekjenner syndene sine. Faren forstår at hun har gjort noe hun skammer seg over, han sier han hører det er noe, og hun tømmer seg for ham. Nesten. Følelsene for jenta på universitetet kan hun ikke røpe.

I noen kristne menigheter er personlige syndsbekjennelser (f.eks. i grupper) systematisert og kan skape en usunn kultur av negative selvbilder og gjensidig avhengighet. Det at faren opptrer som skriftefar for Thelma mens han er hennes faktiske far - hun er følelsesmessig avhengig av ham - er slik destruktivitet i mindre målestokk.

I min familie har vi snakket med hverandre om mye og vært ganske åpne, både om hverdagslige hendelser og mer dype tanker. De siste årene, etter at jeg forlot troen, har jeg lurt på om jeg har pleid å "bekjenne" eller fortelle for mye.
Jeg har aldri blitt presset til å fortelle på den måten Thelma gjør, men jeg har kjent det unaturlig å sitte med hemmeligheter og aktivt velge å tie om ting jeg har opplevd.

De trenger ikke vite alt. Det ville de si selv hvis jeg tok det opp. En voksen og ansvarlig person trenger ikke stå til ansvar for foreldre. (Heller ikke for Gud.)

Uansett.
Jeg fant en nøkkel til å trekke et budskap ut av "Thelma". Filmen viser hvordan viktige følelser og hendelser blir fortiet eller skambelagt, hvordan noe som burde vært privat blir blottet, og hvordan begge prosessene kan skape spenninger og sorg i både en gruppe og enkeltpersoner.

Og noen av de følelsesmessige spenningene kan få merkelige utslag i kroppen: psykogene, ikke-epileptiske anfall.