månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske,
siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?
(Salme 8,4)
Vi mennesker er små i den store sammenhengen; det må vel alle innrømme uansett om vi tror på en stor Gud eller ikke. Men hva så? Betyr det at vi i alle sammenhenger skal se på oss selv som små?
Som kristen opplevde jeg det ofte vanskelig å vite hva jeg skulle tenke om meg selv.
Jeg hadde hørt at jeg var verdifull, fordi jeg var et menneske som var skapt av Gud. Jeg hadde også særtrekk og evner og egenskaper som kunne brukes til det gode for andre mennesker. Det er jo en fin tanke.
På den andre siden var jeg «født syndig» (med synd ble jeg til i mors liv, står det i Salmene). Dette er den bibelske læren om arvesynden, en forutsetning for den kristne læren om frelsen. Synden er det som stenger oss ute fra Guds nærhet, og dette trenger vi frelse fra.
Jeg hadde også hørt i flere kristne sanger at det ikke fantes noe grunnleggende godt i meg - jeg var 100 % syndig. Jeg skrev selv et dikt om dette som syttenåring, det knyter seg i meg når jeg leser det i dag.
I meg selv
er jeg skitten
I deg er jeg ren
I deg selv
var du ren
På grunn av min synd
ble du skitten
Denne svart-hvitt-tanken er, såvidt jeg har skjønt, mindre bibelsk enn den er "vekkelseskristen" - og en fin tanke å støtte opp under når en predikant vil at tilhørerne skal komme opp og bli bedt for "til frelse". Det hender at det må sterk skyts til for at noen skal reise seg. Og når en ikke kan true med helvete...
Alain de Botton hevder i Religion for Atheists (2012, s. 82) at den jødisk-kristne læren om arvesynden hjelper oss til å bli bedre mennesker. Er det ikke rart? Han forklarer det slik: trangen til å gjøre det onde blir dermed et særtrekk ved alle mennesker, som alle må kjempe mot, og fra bunnen kan det bare gå i en retning: oppover! Opplysningstidens menneskesyn sa på sin side at mennesket i utgangspunktet er godt - en ide som stadig blir motbevist i verden vi ser rundt oss, og det kan skape personlig skyldfølelse når en likevel ikke klarer å være god. Jeg skjønner hva han vil fram til, men problemet er at en kristen ikke nødvendigvis vil tenke "jeg er like syndig som alle andre, jeg må bare gjøre så godt jeg kan". Jeg for min del tenkte: "JEG er syndig. Så syndig at Jesus måtte dø for å frelse MEG."
Men da fikk jeg et problem (i tillegg til skam og motløshet): jeg så egentlig på meg selv som en snill person, et menneske som levde som jeg skulle, selv om jeg kunne ha egoistiske motiver. Hvis jeg skulle være ærlig, skjønte jeg ikke hvordan jeg kunne være så syndig at dødsstraff (Jesu død på korset/ min evige fortapelse) var eneste utvei. Jeg var jo
hjelpsom, snill, dydig, flink og omtenksom
Her følte jeg at jeg måtte hjelpe Gud litt for at puslespillet skulle passe, eller for at vekstangen ikke skulle vippe.
 |
| Foto: Flickr |
Og var det noe som var fint og beundringsverdig - de gode evnene og egenskapene - så dempet jeg det eller fortalte meg selv at dette var gaver jeg hadde fått fra Gud. Og dette holdt jeg på med midt i den perioden der et menneske aller mest trenger å bygge opp sin egen selvfølelse - i tenårene.
Det måtte bare bli en krise utav det. Den første.
(Tittelen på dette innlegget er hentet fra sangen "Salige visshet" av Fanny Crosby. Ukjent oversetter.)
Interessant. Du har virkelig brukt tanker og fornuft. Ellers syns jeg det er vanskelig å kommneter, da dette egentlig ligger langt utenfor mitt kompetanseområde. God helg, Synne.
SvarSlettFint at du er ærlig om det, men det er lov å kommentere uansett hvilken bakgrunn eller hvilken kompetanse en har! Jeg har ikke tenkt at dette skal bli en blogg bare for kristne eller eks-kristne, håper andre også kan finne noe interessant - og gjerne komme med innspill. Og si ifra hvis det blir for faglig eller rart...
SvarSlettJa, her kjenner jeg at det gjør vondt, dypt inne i hjerterota! Dette har ikke vært noen god opplevelse for deg!
SvarSlettSjøl har jeg nok lagt mer merke til at Gud ikke skiller mellom store og små synder! Konsekvensene kan nok være forskjellige, men innfor Guds hellige ansikt er alvoret det samme!
Og at jeg er uten synd, har jeg nok aldri trodd. Så da hadde jeg bruk for Jesu frelsesverk, uansett! Og det har jeg fått lov å glede meg over!
Skjønner at du har opplevd vekkelsesforkynnelse veldig "svart/hvit" og følt et ubehagelig press. Kjennner at jeg sørger over dette, samtidig som jeg i noen grad forstår!
Og dette med å holde fram fortapelse som en mulighet, det er jo en nødvendig del av bibelens budskap. Samtidig tror jeg sjøl mer på å innby til et spennende liv i Guds nærhet både her og i det evige, enn å male ut fortapelsen.
Så spør jeg meg nok av og til om dagens forkynnelse blir altfor "snill", så alvoret blir borte? Det er grøfter på begge sidene. Og vi mennesker er som kjent veldig forskjellige!
Når jeg leser det du skriver, tenker jeg at du er en person som Gud har gledet seg over, full av lyst til å være noe for andre! Husk at ingen uten Jesus av Bibelens personer var fullkomne! Men de ble likevel brukt av Gud, og tildels omtalt som mennesker etter hans hjerte!
Ønsker ihvertfall deg så inderlig en ny smak av Guds godhet og kjærlighet!
Lykke til videre, med funderinger og daglig virke!
Du får en bamseklem fra meg!
Takk for bamseklemmen! Jeg vil utfordre deg til å lese kommentaren din på nytt og så mitt innlegg, og se om ikke du gjentar litt det jeg skriver. Eller for å si det på en annen måte: du viser at du ser på ting som jeg så på som vanskelig og negativt, som naturlig og uproblematisk eller til og med velkomment. Slik jeg gjorde før:) Det er hele tanken om synd jeg egentlig reagerer på, siden den - i motsetning til det mer allmennmenneskelige "hvordan vi behandler andre mennesker" - forholder seg til en stor, hellig Gud i møte med et lite, ufullkomment menneske. Noen (mange?) finner trøst i den tanken, men ikke jeg lenger. Det vil jeg ikke tilbake til. Men takk for kommentar!
SvarSlettSpennende å lese! Vil bare kommentere den siste kommentaren din med dette: "Hvordan vi behandler andre mennesker" og forholdet til en hellig Gud burde ikke være motsetninger. Altfor ofte blir det det, dessverre, men Jesus sa at "Det dere gjør mot en av disse mine minste, det gjør dere mot meg" (Matt.25:40). Det sa han fordi Gud elsker menneskene han har skapt.
SvarSlettGunn Lina, jeg ser at jeg brukte en litt feil sammenligning i kommentaren. Jeg kan helt klart se at tanken om syndige mennesker og en hellig Gud kan kobles med et ønske om å hjelpe andre mennesker, men jeg var her mest opptatt av forholdet mellom enkeltmennesket og Gud. Men: vil en best kunne hjelpe andre mennesker om en selv tror at en har noe å hjelpe med (i seg selv) eller om en har fokus på at en er full av synd? Det er vanskelig å forklare, jeg må tenke mer på dette.
SvarSlettJeg fikk mange spørsmål og mye å tenke på etter å ha lest dine interessante, viktige og personlige refleksjoner om gudsbilde og selvbilde. Hvem er Gud, hvordan er mitt bilde av hvem Gud er, hva er mitt bilde av meg selv, hvordan virker mitt selvbilde inn på mitt bilde av Gud, hvem er Gud som åpenbarer seg i naturen, i samvittigheten, i historien og i Bibelen?
SvarSlettVi leser i 2 Mos 3,14 at Gud svarte Moses: "Jeg er den jeg er." Og han sa: "Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere."
Gud er den han er uansett hvordan mitt bilde av Gud er og uavhengig av mitt selvbilde. Gud er kjærlig, barmhjertig, trofast, troverdig, rettferdig, nådig, hellig. Gud er en forsonet Gud, for Han har selv sørget for soning for våre feiltrinn og forsømmelser. Jesus har sonet for oss og tatt Guds straff i vårt sted til beste for oss. For meg er dette Guds mysterium. Jeg velger å lukke øynene for mine løsninger om Gud og åpner øynene for Guds løsninger, selv om jeg ikke forstår alt.
Gud er den han er også når jeg ikke merke hans svar på mine bønner, også når han føles fjern, også når jeg ikke ser hans spor.
Jeg tenker: Gud styrer ikke alt i verden. Han tillater at vi mennesker har frihet til å gjøre det gode og det onde. Gud tilatter til en viss grense at Den Onde, Guds motstander og fiende, får forføre, lyve, ødelegge og drepe. Friheten Gud har gitt oss, fører til mye godt, men også til mye lidelse. Gud som har gitt oss frihet til å velge, vil frigjøre oss til å utvikle vårt eget selvbilde. Gud er den han er, og du er den du er.
Vi skal tenke stort om oss selv når vi leser 1 Mos 1,27: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.”
TAKK for utfordringen til å tenke høyt om gudsbilde og selvbilde.
Trygve Omland
Og takk for innspill! Målet med bloggen er å utfordre leserne til nettopp å tenke - lavt og høyt.
SvarSlettJeg har en utfordring, et spørsmål til det du skriver: "Jeg velger å lukke øynene for mine løsninger om Gud og åpner øynene for Guds løsninger..."
Innebærer det du tenker på som dine løsninger også tankene du kan få hvis visse bibelvers eller -avsnitt gir et bilde av Gud som ikke er "kjærlig, barmhjertig, trofast" og så videre? For eksempel når en leser om at Gud lot alle trær, også Kunnskapens tre (som førte til syndefallet) vokse i Eden - eller at Gud sendte syndfloden for å utrydde så å si alt levende han hadde skapt? Jeg har mange andre eksempler, bibelvers jeg strevde med helt fra konfirmasjonen av, men jeg vil ikke avfeie det som "mine tanker" nettopp fordi de har utgangspunkt i Bibelen jeg fikk høre var Guds ord. Hvis du tror at Gud har gitt deg kunnskap om godt og ondt, hvordan kan han da fortelle at han er god og så fortelle at han har gjort noe som vi i våre hjerter føler er ondt? Jeg kunne til slutt ikke lukke øynene for dette lenger.
Syndefallet og syndefloden
SvarSlettTakk for utfordrende spørsmål. Jeg tenker ut fra det apostelen Paulus skriver: ”Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham,” 1 Kor 2,9. Jeg velger å åpne øynene for åpenbaringen om Gud i Bibelen, i skaperverket, i historien og i samvittigheten. Mine tanker om og forståelse av hvem Gud er, er ikke mine løsninger, mine forsøk på å få kunnskap og kjennskap til Gud under påvirkning av Den Hellige Ånd. Mine løsninger er mine fordommer om Gud, mine krav til hvem Gud må være for at jeg skal tro på han. Mine løsninger er at jeg bestemmer gudsbildet selv. Min forståelse av Gud ut fra Guds åpenbaring er jeg villige til å få korrigert ut fra ny innsikt i Bibelen, i skaperverket, i historien og i samvittigheten. Bibelen er den overordnede kilden og normen for min forståelse og tro.
Til eks. 1. Jeg forstår det ikke slik at kunnskapens tre førte til syndefallet. ”Og Herren Gud ga mennesket dette budet: "Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø." 1 Mos 2,16-17. Jeg merker meg ordet alle. Frihet til å spise av alle trærne! Jeg ser at Gud er raus og romslig. Han viser menneskene stor tillit. Gud vil ikke at menneskene skal dø i Edens hage. Han vil beskytte dem og oss. Derfor setter han en grense. Han gir oss mulighet til å velge. Jeg leser Guds godhet ut av denne teksten. Gud er trosfast mot sine ord. Han er forutsigbar. Det skaper trygghet. Hva førte til syndefallet? 1. Den ondes løgn om hva Gud hadde sagt og fristerens innsnevring av Guds godhet. 2. Menneskenes manglende tillit til Guds godhet. 3. Evas og Adams brudd på grensen Gud hadde satt for å beskytte dem. Guds godhet driver meg til å vende om fra mine selvlagede gudsbilder til Bibelens Gud som er trofast kjærlighet.
Til eks. 2.
Du skriver: ”Gud sendte syndfloden for å utrydde så å si alt levende han hadde skapt?”
”Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang.” 1 Mos 6,5. Menneskenes ondskap på jorden er mot Guds vesen og vilje, og ondskapen fører til smerte og sorg i Guds hjerte. Viss Gud ikke reagerer mot menneskenes ondskap, vil menneskene ødelegge hverandre i stadig større grad. Gud reagerer ut fra sin trofaste kjærlighet til menneskene. Han straffer de som gjør ondt, og starter en ny skapelse ved å redde en familie og tilstrekkelig med dyr som kan føre slekten og skaperverket videre. Guds kjærlighet viser seg også i hans harme mot de onde som gjør ondt. Samtidig elsker Gud sine fiender. Jeg synes det er hvile i å meditere over Ef 3, 14-21.
Jeg er åpen for at jeg enda ikke har innsikt i dybder og dimensjoner i Gud. Gud er en spennende person. Vennlig hilsen Trygve Omland.
Trygve, siden Bibelen er grunnlaget for din forståelse, hvordan forholder du deg da til at Gud blir beskrevet så ulikt de ulike steder i Bibelen? Hvis du gjør som jeg gjorde så lenge, holder du fram for deg selv de bibelversene der Gud er nettopp "trofast kjærlighet". De gir deg trøst og underbygger følelsen av en god far. De bibelversene der han framstår på en annen måte, velger du å se bort fra eller forklare bort, og slik blir din forståelse av Gud til. Arrester meg hvis jeg tar feil, og tilgi meg hvis du syns jeg blir for direkte.
SvarSlettHvordan kan Bibelens Gud være kjærlighet når han "reagerer" på ondskap ved å la levende mennesker dø? Én eneste familie overlevde ifølge fortellingen om Noas ark. Den såkalte ondskapen overlevde likevel, og dette måtte Gud ha visst (hvis han er allvitende). Tusenvis, kanskje millioner, av unge og gamle mennesker, sannsynligvis også spedbarn, ble regnet som onde og druknet. Ondskapen forsvant ikke med dem. Så Gud fjernet ikke problemet, bare størsteparten av menneskene han hadde skapt.
Gud er trofast kjærlighet
SvarSlettBildet av Gud ut fra Bibelen er for meg i hovedsak: Gud er trofast kjærlighet. Samtidig lever jeg med bredden, dybden og høyden i Bibelens gudsbilde. Jeg forstår ikke alle sider ved Guds vesen. Gud er Gud, og ikke et menneske. Hos 11,9. Gud er stor, og mitt lille ”vett” strekker ikke til. Men jeg velger å holde fast ved sentrum i Gud. Jeg trenger den trofaste Gud i en verden full av lidelse. Bibelens bilde av Gud blir jeg aldri ferdig med å grunne over. Gud tåler våre kritiske tanker, vår skepsis, vår tvil. Ja, Gud er så raus at han lar oss komme med vår protest og vårt opprør. Jeg tenker bl a på Job og Salme 73. Jeg velger ikke å se bort fra eller forklare bort de sider ved Gud som jeg ikke liker eller ikke skjønner. Jeg krever ikke at Gud skal passe inn i mitt ønskebilde av Gud. Gud er ikke skapt i mitt bilde, men jeg er skapt i Guds bilde.
Du spør: ”Hvordan kan Bibelens Gud være kjærlighet når han "reagerer" på ondskap ved å la levende mennesker dø?” Gud er ikke ond, og han vil ikke det onde. Siden menneskene har fått frihet til å velge, så kan menneskene velge det onde mot Guds vilje. Viss Gud skulle få sin gode vilje alltid, måtte menneskene miste sin frihet, og Gud være enehersker, diktator. Men Gud viser det frie menneske tillit med den risiko det er. Hva råd vil du gi Gud i for eksempel Syria i dag? Hele menneskeheten står handlingslammet. Jesus sier: Salig er de som skaper fred. Hva mener du Gud skal gjøre i Syria? Vi må velge mellom flere onder. Alle valg fører til at mennesker blir drept fordi ingen vil gjøre Guds vilje. Velger vi det minste onde, blir mennesker drept da også. Ondskapen er her inntil Gud skaper en ny himmel og en ny jord der rettferdighet bor. Gud. Hvordan mener du Gud heller burde ha handlet midt i menneskenes ondskap i forbindelse med Noah?
Dette er vanskelige spørsmål. Jeg sitter ikke inne med svarene, men jeg samtaler ut fra det jeg har sett i samfunn med Jesus Kristus. Du må være direkte. Gå rett på sak. Til slutt: Jeg har mine røtter i 1. Joh 4,7-10.
Vennlig hilsen Trygve Omland
Jeg er litt usikker på hva du mener med "det minste onde". Jeg vet rett og slett ikke hva jeg ville ønsket at Gud gjorde i Syria. Fylt menneskene med fredstanker og velvilje? (Det ville vel kanskje blitt et overgrep mot den frie viljen.) Fjernet grunnlaget for urolighetene, hva nå det enn er? Det er vanskelig å forestille seg noen løsning, både rent menneskelig og hvis en stoler på en god OG allmektig Gud. Men: heller ikke i konflikten i Syria fins det "gode" og "onde" mennesker, bare mennesker som utfører mer eller mindre gode og dårlige handlinger til hjelp eller skade for andre. Så hvis du tenker en parallell til Noas ark: "ondskapen" ville heller ikke nå kunne utslettes av en storflom. Etter min mening er det vi mennesker som må prøve å arbeide for forsoning og rettferdighet, selv om dette virker som en umulig oppgave.
SvarSlettOg hvis vi skal klare dette bør vi nok bruke det vettet vi har, som du tross alt tror at vi har fått av Gud:) "Gud er stor - vi kan ikke forstå ham" har jeg hørt mange ganger, og den tanken var noe av det som jeg ikke fikk til å stemme i min prosess bort fra troen. Kanskje jeg skriver mer om det en annen gang. Ha en fin dag!
Hvem skaper fredstanker?
SvarSlett"Velger vi det minste onde, blir mennesker drept da også. ”Jeg har vært feltprest i Forsvaret og bataljonsprest i FN i Libanon. Jeg må da godtarat mennesker kan bli drept for å forsvare mennesker og viktige verdier som frihet, menneskeverd og menneskerettigheter. Det kan være det minste, eller et mindre onde, enn ikke å forsvare mennesker mot maktmisbruk, vold, undertrykkelse, drap, diktatur, terror. Jeg tror Gud vil fred og forsoning i Syria, men ondskapen i menneskene som fører til onde handlinger hindrer Guds fredsvilje. Jeg tror at Guds motstander, Satan, er den dypeste årsak til all ondskap i universet. Vi har fått frihet. Det er Guds tillitserklæring. Derfor er vi mennesker. Ansvaret vårt er å bruke friheten rett til det gode. Hvem skal fylle menneskene med fredstanker og velvilje? Jeg tror Jesus Kristus kan fylle oss. Ef 2,16-17 "I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær." Jesus er vår fred med Gud, og han vil bruke oss som fredsskapere. Jeg ønsker deg en god sommer. Vennlig hilsen Trygve Omland 16.07.2013