Glimt fra Silver Bergh Road

Jeg vil først ta dere med til Lyngdal, en liten by i Vest-Agder, og til huset jeg bodde i fra jeg var nesten 8 til jeg var nesten 19. Jeg kommer tilbake dit minst tre ganger i året, og det føles fremdeles som hjemme.

Det lange strekket inn, hagen, uteområdet, forma med kjærlige hender av mamma og pappa opp igjennom årene. Bak huset to rosebusker som jeg fremdeles tenker på som min (den gule) og lillesøsters (den rosa). Hvitt hus av husbank-typen, med inngang i andre etasje. Opp ei trapp og inn ei dør, inn i et vindfang og så inn i ei gang. I gangen står en hvit kommode med en kalender over, der mammas, pappas og til dels våre aktiviteter er skrevet opp med mammas nennsomme hånd. Bibelgruppe og kirkering i Lyngdal Frikirke samt øving med Rom musikkor er faste innslag, sikkert også pappas møtekvelder og andre avtaler.

Innerst til venstre går ei dør inn i stua, som trass i omtrekte salongmøbler og nytt tv og nye stressless-stoler har det samme, kjente preget. I salongen er det god plass til både bibelgruppe, kaffegjester og spillekveld med Den røde diamant og De løyerlige familier. Hvor mange kvelder satt vi ikke her alle fire, hadde husandakt og ba sammen til jeg kjente søvnen ville ta tak? I den salongen hadde jeg ofte en kveldsprat med mamma og pappa.

Et gyllenbrunt piano står til venstre, det har vært flittig brukt, spesielt av lillesøster. Mammas gitar og trekkspill står inne i en krok, oftere brukt da vi var små. På veggene henger familiebilder – for eksempel ett av bestemor og bestefar med fire barn og familier, der alle på bildet så vidt jeg vet er kristne (med ett unntak). Ellers pynter klassiske kristne broderier og innrammede ikoner opp. Et godt brukt spisestuebord i kroken der vi i familien på fire har spist tusenvis av middager og også frokoster og kveldsmåltid – alltid med en vennlig tone.

Og så: bokhyllene. En hel serie med bibelkommentarer står oppstilt, ellers kristne romaner, sangbøker og livshistorier. Flere titalls små fotoalbum ligger i bunker, med bilder helt fra vi jentene var ganske små. På veggen med det gamle uret som slår når det blir trukket opp: pappas selvsnekra kassetthylle full av kristen musikk: sangevangelistene Egil og Arne, Marit og Irene, Familien Knotten (og enda eldre ting), i tillegg radiotaler og opptak fra julekvelder. I CD-rekka ved stereoanlegget (som er et perfekt sted til julekrybba til jul) klassisk musikk og flere kristne plater.

I kjellerstua hadde jeg og lillesøster overnattingsbesøk (bare jenter, selvfølgelig). Her er det ei gammel bokhylle full av gamle barnebøker, Barnebibler og tegneseriebibler og fortellinger fra misjonsmarken, tidsskriftkassetter med misjons-barnebladene Nye Glimt, Kom og Se og Blåveisen. På veggen en lang, blid orm i rød og grønn filt som mamma lagde til barneforeninga de drev oppe i Evenes da jeg var lita. Og lenger borte i kjellergangen: pappas rom, der han har forberedt utallige taler på reiser land og strand rundt - for Santalmisjonen, Indre Sjømannsmisjon og andre.

Mitt eget barnerom er såpass smått at det er lite plass til noe annet enn møbler mot de blårosete veggene. Uansett vurderte jeg aldri å henge opp plakater av popidoler. I bokhylla er det fremdeles Petrus skoledagbøker, kanskje et nytestamente, katekismen og Jeanette Okes romantiske, men å så uskyldige, romaner. Et blått bilde med Jesus i Getsemane står fremdeles på vegghylla i køyesenga mi, det har den spesielle effekten når en snur på det, og det er fullt av følelser. Jeg tok det ikke med meg til Ål, og jeg tror ikke mamma og pappa vet helt hva de skal gjøre med det. Den lille bordplata under speilet, snekret av pappa, fikk plass til den elektriske skrivemaskinen der jeg skrev masse dikt, spesielt i den vanskeligste tida. Og ved den store pulten foran vinduet har jeg sittet ofte. Lest i Bibelen med hjelp av Bibelleseplanen, foldet hendene over bønnelistene mine – og tenkt og grublet.