Kjære Gud

I en periode i tenårene var jeg veldig langt nede. Jeg var deprimert og strevde med et lavt selvbilde, og opplevde også en såkalt anfektelse. For å si det enkelt: jeg lurte på om jeg egentlig var kristen, om jeg var frelst. Samtidig fantes det tanker der som lå "under overfladen" og som ikke hadde med tvil på meg selv å gjøre, men på Gud.

Da jeg var ei lita jente lærte jeg denne sangen:

Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor - og alle barn på jord.

Jeg trodde fra jeg var liten på en Gud med stor G, en Gud Fader som var høyt hevet over meg. Han hadde skapt hele jorda og universet og alle mennesker, og han styrte alt som skjer.

Gud er mektig, Gud er mektig,
jeg vet at Gud er mektig

Iallfall det som skjer av gode ting. Resten var jeg litt usikker på. Samtidig var han nær. Han kunne se meg, alltid. Han visste hva jeg tenkte og følte.

Vær forsiktig, lille øre, hva du hører

Og han hadde tanker om det. Han hadde meninger om akkurat meg, om livet jeg levde. Han hadde en plan for livet mitt. Jeg husker at jeg kjente meg redd for at han ville at jeg skulle «reise ut» og bli misjonær. Eller nonne! Men Gud elsket meg, det hadde jeg alltid hørt. Han ville hjelpe meg med ting jeg strevde med. Og en dag ville jeg møte ham i Himlen.

Jeg trodde også på Jesus, Guds Sønn.

Jesus, det eneste, helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt

Jesus ba jeg nok mindre til (mer i perioder), men jeg hadde en viss ide om at han var mer personlig, mer som en venn. Vennen som hadde dødd for meg på korset, for mine synder og stått opp igjen. Han hadde også levd som et menneske, men dette var vanskelig å fatte. Han ble nok aldri noe ekte menneske for meg av kjøtt og blod, en mann som gikk rundt på føttene sine og som folk kunne se, mer et ideal og - i de mest åndelige øyeblikkene - en usynlig hjelper.

A propos ånd: hva med Den hellige Ånd? Den tredje personen i den kristne guddommen? Han var sjelden noe tema for meg som luthersk kristen. Jeg fikk "møte" denne personen det siste året jeg bodde i Lyngdal, da jeg gikk i en bibelgruppe i De Frie Evangeliske. Den historien får vente til en annen gang.

Gudsbildet mitt varierte. Av og til føltes Gud fjern, andre ganger nær. Og i Bibelen som jeg leste og forholdt meg til hver dag varierte det også.

I det høye og hellige bor jeg,
og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.
(Jesaja 57, 15-21)

Av og til føltes Gud farlig. Eller likegyldig og taus. Det siste var kanskje det verste? I denne første vanskelige perioden - da jeg var 18 år - skrev jeg et dikt som konkluderer med en positiv og nær Gud, men jeg vet at gudsbildene i versene foran også hadde streifet tankene mine. Jeg turde bare ikke innrømme at de var der. (Ironisk nok vil en kristen som har et positivt gudsbilde kunne få noe "oppbyggelig" utav dette diktet. Det var også meningen den gangen.)


GUDENE

Jeg la min sak fram
for den guden
som har dårlig tid,
som noen ganger hører,
andre ganger ikke
som ser likegyldig på meg
Ingen svarte

Jeg ropte på den guden
som er uberegnelig,
den gud hvis vilje
er uutgrunnelig og skjult
Ingen svarte

Jeg tryglet
den hevngjerrige guden
om nåde og forsoning
Ingen svarte

Jeg hvisket i min nød
til Gud
-hans vilje, se, den var god!
-hans tanker, se, fredstanker!
-hans budskap, forsoning og nåde!
-hans visittid, en evighet!

Han svarte meg
idet han gjorde mine menneskelige tanker
til skamme.

Jeg skrev i starten av dette innlegget at jeg hadde et dårlig selvbilde. Jeg hadde varierende tanker om Gud, men hva tenkte jeg egentlig om meg selv? Jeg skal prøve å svare på det.