Krise!!! (den første)

Tom, tom, tom, bare tom. Tom for følelser, farger, alt... tom.

(Dagboksnotat fra Petrus skoledagbok 91/92)

----

Alle mennesker opplever vel kriser en eller annen gang i løpet av livet, noen kriser mer alvorlige enn andre. Men alle føles virkelige og vonde for den det gjelder.

Min første krise begynte etter konfirmasjonen og toppet seg andre året på videregående. Som før nevnt var den en blanding av en "alminnelig" depresjon - med et dårlig selvbilde i bunnen - og en religiøs kamp der jeg strevde med forholdet til Bibelen og guden jeg trodde på.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt inne på rommet mitt bøyd over Bibelen eller over dagboka mi, der jeg prøvde å finne den trygge og sikre følelsen som kunne hjelpe meg gjennom dagen. Sommeren før avgangsåret sov jeg mer enn jeg egentlig hadde godt av og så sannsynligvis ut som en zombie. Og jeg leste og skrev, leste og skrev.

Det gikk så langt at pappa - som selv har Bibelen som levebrød - sa at jeg måtte la være å lese i denne boka (i det minste i Gamle Testamentet). Det var en utrolig vanskelig periode både for meg og resten av familien. De gikk som på nåler. Det unner jeg ingen.

Jeg kom meg til lege etter hvert. På venteværelset fant jeg en brosjyre som heter «Frelst – hvordan blir man det?» Dette fikk meg til å bryte sammen i tårer, igjen. For var jeg nå egentlig frelst? Snakk om terapi!

Så gikk det bedre likevel. Jeg kom meg igjennom denne mørke tiden og ut i vanlig hverdag, også med proff hjelp. Jeg klarte å se det fine ved tilværelsen, og jeg trodde fremdeles på Gud. Da jeg var ferdig med videregående tenkte jeg vel at jeg var klar til det voksne, kristne livet. Men sannsynligvis hadde jeg gravd tvilen og spørsmålene ned et sted, der de lå og godgjorde seg.

Og snart måtte jeg forlate hjemmets lune rede og reise ut i det ukjente, ut i verden. Hvordan skulle det gå?