Bruddet

Våren 2002 var det avsluttende semesteret mitt på bibliotek- og informasjonsfagstudiet. Kanskje min siste vår i Oslo. Hovedoppgaven var det viktigste arbeidet jeg holdt på med, og jeg hadde valgt å skrive en tekstanalyse med utgangspunkt i det jeg så på som verdens viktigste bok. Oppgaven viste seg å bli krevende på en annen måte enn jeg hadde tenkt; den utfordret meg som kristen. Jeg ble forvirret, frustrert og fortvilet.
I slutten av mars, ikke så lenge før påske, skrev jeg i dagboka mi:

Nå har jeg kommet så langt at jeg tror jeg må si at jeg har mistet troen.

Det er dette jeg tenker på som bruddet med kristentroen. Det var første gang jeg turde å si til meg selv at jeg ikke lenger hadde noen gudstro.
Eller ikke ønsket å ha en gudstro.
Eller var det bare Bibelen jeg ikke trodde på?

Selv om jeg kaller det et brudd, var det ikke rent; det stakk ut splinter her og der.
Jeg fortsatte å sende sporadiske, tause rop til Gud og Jesus det neste året. Kanskje de fantes likevel, og at de hørte?
Jeg sørget og trengte trøst. Jeg hadde mistet noe sentralt i livet.
Men det virket umulig å gjøre det om.
Og ønsket jeg egentlig det? Ønsket jeg å fortsette å kjempe?

Jeg har prøvd å finne ut hvilke faktorer det var som førte til bruddet. Og hva fikk meg, tross alt, til å kjempe så lenge for å beholde troen? Jeg presenterer herved:

Treet 

Rotgreinene: faktorer som holdt meg fast i jorda

1. Tradisjon, eller vane, om du vil. Jeg hadde vært kristen hele livet. Det var dette som var kjent. Jeg visste hvordan det var å være kristen. Tenke som kristen. "Jeg har ikke noe annet liv!" skrev jeg i dagboka mi.
2. Familie. Kjernefamilien min og store deler av slekta var troende. Jeg var aldri redd for å miste kontakten med dem, til det var kjærligheten mellom oss for stor, og jeg var ikke med i ei sekt. Men så mange av de felles referansene var kristne. Samtaleemner. Felles aktiviteter. Tenkemåter. Ville vi klare å kommunisere? Og hvordan ville de nærmeste oppleve det hvis jeg sluttet å tro? Ville de skamme seg? Hvordan ville pappa føle det å stå på talerstolen, prøve å hjelpe mennesker til tro og selv ha en frafallen datter? 
3. Gode personlige erfaringer. Jeg hadde mange gode minner fra det kristne livet. Nesten ingen vonde.
4. Behov for trygghet og retning. Jeg visste (håpet i det minste at jeg visste) hvor jeg var på vei. Jeg visste også omtrent hvordan jeg skulle forholde meg til livets mindre og større spørsmål. 
5. Sosialt/ åndelig fellesskap. Store deler av det sosiale livet mitt og nettverket mitt var bygd rundt kristne. Det føltes godt å være en del av noe større, og jeg følte jeg fikk noe på møtene. Selv når det jeg hørte fra talerstolen etter hvert buttet imot, var det andre der som hørte det samme og som jeg kunne prate med, være sammen med og synge med. Og som kristen var jeg en del av et verdensomspennende nettverk. 
6. Ønsket om å høre Gud til. Om å ha et nært forhold til Jesus. Det var der lenge.        

Drakreftene: faktorer som røsket meg opp

1. Problemer med gudssynet og Bibelen. Dette var den mest sentrale kraften; den som dro ut den siste delen av rota. Jeg visste at jeg ikke klarte å velge ut hvilke deler av Bibelen jeg skulle forholde meg til og hvilke jeg skulle se vekk fra, og jeg klarte ikke lenger å tro på en god Gud.
2. Press fra media og offentlige syn på kristendom og kristne. Det var litt flaut å innrømme det, men generelle påstander om hykleri, livsfjernhet og mørkesyn gikk inn på meg. Det hjalp lite at vi var flere om å dele på anklagene. Denne våren husker jeg spesielt at jeg så "Borettslaget" på TV med bibelskolestudenten Trude. Veldig karikert framstilling, noe direkte uriktig, men var det ikke noe i det likevel?
3. Press (påvirkning) fra enkeltpersoner. Jeg fikk spørsmål jeg ikke kunne svare på, privat og på studiestedet. Og jeg møtte ei jente som før hadde vært kristen, men som ikke var det lenger. (Det gikk altså an.) 
4. Lengsel etter "verden". Hva la jeg i dette? Ville jeg la alle hemninger fare og leve et fullstendig grenseløst og egoistisk liv? Nei. Men jeg hadde et ønske innerst inne om å finne fram til mine egne grenser.  
5. Ønsket om et nytt selvbilde. Dette var nok mindre bevisst, men det var til stede. Jeg ønsket å være meg selv, med mine svake og sterke sider, uten å bli definert i forhold til Gud. Jeg hadde så lenge vært en synder som trengte tilgivelse, men jeg ville være et uavhengig individ som kunne utvikle meg og "bare" lære av feilene jeg gjorde.

Så vil noen si at det ikke burde være enten - eller. Jeg vet at det er mange som har lært å tilpasse drakreftene; de kan for eksempel ha funnet fram til et gudssyn og et bibelsyn de kan leve godt med og samtidig gli inn i mengden. Men for meg var det ikke slik. Jeg måtte velge. Jeg kunne ikke fortsette som før, derfor slapp jeg taket og lot drakreftene rive meg løs fra jorda jeg hadde vært plantet i så lenge.



Bibelskolestudenten Trude, spilt av Jasmin Aasland.
NRK/Robert Stoltenberg