Etter et par år på studenthjemmet i Bergen gikk veien til Oslo, hvor jeg skulle studere bibliotek- og informasjonsfag. Det var spennende å reise til en ny by. Og så Norges hovedstad, tenk det! Jeg hadde en tanke om at denne byen var ekstra verdslig og åndelig stressende. Kanskje det faktisk fantes et "Oslo-troll", onde åndskrefter som ville rive meg vekk fra Gud? (Jeg trodde vel egentlig ikke på slike personifiserte krefter, selv om jeg hadde lest min Frank Peretti, men hva hvis...?)
 |
| Kunne dette vært Oslo? |
Og på et mer menneskelig plan: tenk hvis jeg ikke ville finne noen nye venner? Ikke ville finne meg til rette? Ville jeg føle meg enda mer fremmedgjort enn før?
Jeg fikk begynne forsiktig. Det første året bodde jeg i en enebolig med andre ungdommer som var kristne. Vi var ganske forskjellige som mennesker, og det hendte det ble diskusjoner her også, men det føltes likevel helt fint. Vi hadde noe viktig til felles. (To av oss hadde også det til felles at vi hadde begynt å stille spørsmål, men det tenkte jeg ikke over den gangen.)
Jeg fant også en menighet å gå i. Jeg valgte Misjonssalen, bedehuset til Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi jeg hadde skjønt at de stod nærmest Indremisjonsforbundet (organisasjonen til min bibelskole) både i teologisk lære (konservativt) og møteformer (enkelt og...ja, konservativt). Og kanskje fordi dette huset var hakket mindre enn Storsalen, det andre bedehusalternativet i nabolaget. Jeg begynte i et kor som snart ble mitt viktigste sosiale nettverk, jeg fikk være med i bibelgruppe, og alt burde vel være som før? Altså godt og trygt?
Det var ikke så enkelt. For tankene hadde begynt å svirre for alvor. Bibelen hadde begynt å bli ei bok som oftere glefset til meg og gjorde meg urolig enn den trøstet meg. Det kjentes som om jeg stod i et rom som alltid hadde vært trygt, men opplevde at veggene falt ned. Det andre året mitt i Oslo skrev jeg dette diktet (med Gud som tenkt forteller):
Veggene
Du ser på meg i forskrekkelse
når den første veggen faller ned
når den første veggen faller ned
-halvt i forbauselse over veggenes ustabilitet,
halvt i stigende uro for det skremmende der ute
Når den andre veggen faller ned
halvt i stigende uro for det skremmende der ute
Når den andre veggen faller ned
virrer du med hodet
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver
Når den tredje veggen faller ned
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver
Når den tredje veggen faller ned
faller du ned på kne,
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet
Den fjerde veggen faller
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet
Den fjerde veggen faller
- du ligger rett ut,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;
Du kan ikke skrike,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;
Du kan ikke skrike,
men jeg ser nøden i øynene dine
Tårene renner,
Tårene renner,
du ber lydløst om hjelp
Jeg er her med deg
Jeg vil ikke la vinden ta deg
Og husk,
det er fjell du ligger på
Jeg vil aldri rive løs grunnen
under degDu er min.
I neste innlegg vil jeg prøve å sette ord på hva det var som til slutt førte til det jeg tenker på som bruddet.
Det du beskriver her er en fase som svært mange av de kjente mystikerne beskriver som en del av modningen fra en barnetro til en voksentro.
SvarSlettEtt av mine ankepunkter fra de fleste menigheter jeg har kjent, er at man tviholder på en barnetro, og ikke gir undervisning eller veiledning utover det.
Man må inn i det ukjente. Man må stille alle spørsmål. Man må frigjøre seg fra det man har lært. Man må prøve, teste, feile. Leve.
En religiøs tro som ikke tåler det er ikke en sunn voksentro. Da er det bedre å legge det vekk.
Da lurer jeg på, Beate: hva er definisjonen på barnetro og voksentro? (Jeg hører av og til noen si "men jeg har jo en slags barnetro", og får lyst til å grave etter detaljer, men har til nå vært for hensynsfull.) Og hvordan har du tenkt at en skal undervise i voksentro? Hvis jeg skal prøve å provosere litt: skal en som voksen lære å beholde troen på at Gud er en kjærlig Gud samtidig som en vet om bibelvers og hører forkynnelse som ikke nødvendigvis stemmer med dette bildet? Eller tenker du at en skal få en tro som ikke forholder seg til Bibelen i det store og det hele? Finne ut hvem Gud er for en selv?
SvarSlettDenne artikkelen syns jeg var interessant i denne sammenhengen: http://www.kirken.no/index.cfm?event=doLink&famId=105566
SvarSlettBeklager, jeg glemte helt å gå tilbake for å se om det var noen svar.
SvarSlettHvordan underviser man i voksentro? Ved å snakke sant om livet, om gudserfaringer og verden. Ved å tillate, og oppfordre til alle spørsmål, tilsammen har vi nok av dem til at alt blir kritisert, sett på, observert og gravd i. Med å bruke lærere som har en voksentro sjøl, og som ikke er redde og engstelige for å trå feil. Ved å kaste glansbilder og overflater. Med å være bånn ærlig.
Du spør: "Hvis jeg skal prøve å provosere litt: skal en som voksen lære å beholde troen på at Gud er en kjærlig Gud samtidig som en vet om bibelvers og hører forkynnelse som ikke nødvendigvis stemmer med dette bildet? Eller tenker du at en skal få en tro som ikke forholder seg til Bibelen i det store og det hele? Finne ut hvem Gud er for en selv? "
Bare at du tenker at dette skulle være provoserende viser jo hvor lav takhøyden er for ærlige spørsmål. Du skal ikke lære å beholde noe som helst. Du skal utforske og lete på egehånd og sammen med andre som har gått den veien tidligere. Og som er underveis. Hva er Bibelen? Det er en relasjonsbok, ikke en lovbok eller en regelbok eller en oppskriftsbok. Hva er bønn? Det er samtale med den andre, og der tar man opp slike ting. Det man reagerer negativt på. Det man blir sint for. Det man ikke forstår. Man krangler og diskuterer når man trenger det. Og man spør. Man leser teologi blandt de som har tenkt før, og man setter seg inn i forskningen på Bibelen og teorier om forskjellige gudsbilder. Voksentro er fryktløs, spørrende, underende, nysgjerrig, ydmyk og ærlig.
Man må finne ut hvem Gud er for en selv ja. Finne ut hva slags gudsbilde man bærer med seg, og hva dette gudsbildet gjør med ens bilde av seg selv og verden. Så må man ta med seg dette gudsbildet inn i bønnen, inn i møtet med den andre og spørre om det stemmer. Om det er galt. Og trosspranget består i å vente og lytte og høre, og se den andre, og å få korrigert bildet sitt. Her er noe jeg skrev for flere år siden om dette:
http://beatesrasteplass.wordpress.com/2007/04/06/langfredag/
Jeg har det slik at jeg ikke kan ha en "privat" Gud som er bare min. Det var vel det som gjorde at jeg sluttet å tro. Da jeg ikke lenger kunne tro på det jeg alltid hadde tenkt var fasiten om Gud - i det jeg hørte fra talerstolen og leste i Bibelen - fant jeg ikke noe jeg kunne vite var etterrettelig. Og spesielt hvis det er snakk om liv og død - hvor en f.eks. havner etter døden - blir det for risikabelt for meg å satse tid, krefter, tro på en Gud som kan være sann, men kanskje ikke. Da tror jeg heller på "bare" vennskap, solidaritet, trofasthet og omsorg! Slike verdier er også viktige uansett om det fins noe liv etter døden eller ikke. Og så skriver jeg dagbok og prater med fysiske mennesker i stedet for å be.
SvarSlettPå hvilken måte mener du at dette er en privat Gud?
SvarSlettIkke privat i den forstand at en ikke snakker om ham, men at en har sitt personlige bilde av gud som ingen andre har. Jeg vet at jeg har et eget bilde av mennesker jeg møter, og det er påvirket av mine egne erfaringer og ønsker; det er greit. Men her er det snakk om en gud som en skal forholde seg til som den viktigste personen i livet. Det gjorde iallfall jeg, eller ønsket å gjøre det. Hele livet mitt var avhengig av ham. Da føltes det kjempeviktig å vite Sannheten om ham.
SlettSå da er spørsmålet: hvilken funksjon fyller Gud for deg, og hvilken plass har gudstro i livet ditt?