Et nytt liv?

Sommeren 2002.

Du har fått et nytt liv. En ny sjanse. Du er ferdig med studiene og kan begynne å jobbe, og du kan legge alt trosstrev bak deg. Alle bindinger og all uro. For du kan flytte til et nytt sted der ingen kjenner deg. Der ingen vet at du har vært kristen. Du kan få fred til å finne ut hvem du er nå og hvem du vil være. Du kan brenne broer. Alt er åpent.

Hva gjør du så?

Du flytter tilbake til et sted der du før har bodd, der du var med i et kristent miljø og hadde troende venner. Et sted fullt av minner. Du oppsøker dette miljøet med det samme du har flyttet dit; ja, du ikke bare oppsøker det, men prøver å få tilbake den samme opplevelsen og kanskje til og med finne tilbake til troen. For du lengter tilbake til det trygge når hele livet ser ut til å forandre seg. Du er som en

trosmisbruker på mislykket avvenning

Men det blir ikke som før. Det fins for mange spørsmål som hele tiden forstyrrer. Du hører salmesang, og tonene skaper den gode følelsen, men teksten blir vrengt inni hodet ditt. Du hører taler og vitnesbyrd, og ser deg selv sitte og nikke til det som er sagt mens det vantro, nye jeg-et roper: "Nei! Dette er det jeg ikke tror på lenger!"  Du møter gamle venner, får varme klemmer og lurer på hva de ville tenke hvis de visste... Du blir redd for å si noe som kan føre til den samme krisen i deres liv, selv om du tror de vil ha godt av å tenke igjennom ett og annet. 

Du snakker med dem hjemme. Det er vanskelig å få klarhet i om de har skjønt hvor alvorlig bruddet er ment. (Og hvordan kan de skjønne det når du ikke er sikker selv?) De sier at Gud ikke vil gi deg opp, at ingen ting er umulig for Ham.

"Du skal få hvile på Hans fang"

Det blir for vanskelig å si "jeg vil ikke tro" rett ut. Du prøver i et brev. Du ser dem sørge og kan ikke gjøre noe for å hjelpe. For det er den du er nå som er årsaken til sorgen. 

Du aner ikke hvem du ellers skal snakke med. Hvordan du skal gå fram for å bli kjent med ikke-kristne. Gå ut på byen? Bli med i en forening? Hva, helt alene? Det klarer du ikke, tenker du. Og resignerer før du har prøvd.

Du prøver å la bruddet få konsekvenser. Det går halvveis. For eksempel: Du avbestiller et kristent blad, men kan ikke la være å skrive "Guds velsignelse videre" på kortet.

Du oppdager at du fremdeles skjenner på deg selv når du får "syndige" tanker, og så klapser du deg selv på hånden i neste øyeblikk for å være så bundet. 

Du kommer hjem på juleferie, ønsker at juleevangeliet skal leses som vanlig fordi du elsker tradisjoner, og hører den indre stemmen si: kan du insistere på slike tradisjoner uten å bli falsk? Du reiser på sommerleir med familien mer enn ett år etter bruddet, du synger sammen med dem foran de andre og lar deg forføre av det samme budskapet du alltid har hørt. Du ber i tårer til Gud og er nesten klar til å vende deg tilbake som en angrende synder. Du har

mistet troen på din vantro

Du prøver å bortforklare valget du tok med at du ønsket å leve i synd, uten grenser.

Alt bunner vel egentlig i dette: Du vet ikke hvem du er - og hvem du vil være. Så mye av deg har vært knyttet til "det kristne". Verdier, væremåte og forhistorie. Er det ikke bedre å ha det som før? - Men veien tilbake er stengt. Det vil aldri bli som før. Å snu seg tilbake ville bety å leve med løgn.


Mens du virrer rundt og ikke vet hva du skal gjøre, hvordan du skal legge opp livet ditt,

går tiden

Så raskt at du kjenner det langt inni deg.

--

Skal jeg hele livet
bare stå med
hånda på dørklinken
-ventende,
ute av stand
til å ta en beslutning?

Sekundene,
minuttene,
timene,
dagene,
årene,
livet
-borte

Hva finnes ved enden av regnbuen? Er det verdt det å prøve å finne det ut?