Krig og fred og religion og sånn: 2

Før du leser dette innlegget kan du gjerne lese det forrige, som du finner her. Det følgende sitatet fra Hvem skal vi elske? av Ragnar Misje Bergem (Verbum, 2026) passer nemlig inn etter det. Side 111: 

Den karismatiske herredømmeteologien overser (...) en fundamental kristen innsikt, nemlig at skillet mellom det gode og det onde aldri går mellom nasjoner, partier eller institusjoner, men i og gjennom oss selv. Det er ikke slik at "vi" er på Guds side mens "de andre" motarbeider Gud. Det er heller ikke slik at Gud er "på begge sider". Det er tvert imot vi, altså hver og en av oss, som er på begge sider. Det er nettopp derfor vi alle bør jobbe for en politikk som tar vare på mennesker også når de befinner seg på det tapende laget. Det er derfor en kristen politikk bør være en politikk for de som står med ryggen mot veggen.

Bergem viser i denne boka en kristendomsforståelse som minner om den vi finner i Sosialistenes guide til Bibelen. 

Men her er det også flere interessante betraktninger rundt forholdet mellom politisk liberalisme og religiøs tro. Han viser hvordan en kirke som etter andre verdenskrig arbeidet mer for menneskeretter og individuell frihet, ikke var klare for liberaliseringen som fulgte i seksuelle spørsmål og familiepolitikk fra 1960-tallet. Hvor er den rette balansegangen mellom individuell frihet og fellesskapshensyn?

Men først og fremst tar boka for seg den senere utviklingen i USA rundt MAGA-bevegelsen, og hvilke spesifikke kristne retninger som påvirker denne. Den protestantiske evangelikale bevegelsen er mye omtalt, men reaksjonær katolisisme har hatt mer å si enn jeg visste om. Noe av det kristne MAGA handler om nasjonalisme, noe om tradisjonelle familieverdier, noe om en endetidsforståelse som påvirker utenrikspolitikken særlig i Midtøsten. Og så troen på moderne apostler og Guds utvalgte, som forklarer støtten til blant annet Donald Trump. I tillegg nevner faktisk Bergem teknologigigantene og hvordan deres syn på mennesker og på jordas skjebne påvirker politikken. Er noen faktisk forutbestemte til å overleve, og hva kan de da forsvare av tiltak?  

 

I Israel/ Palestina-saken er USA en viktig brikke. Men på bakken lever enkeltmenneskene som preges av krigen som startet for fullt i 2023. Jeg leste Vi er oppdratt til å hate hverandre av palestinske Tala Albanna og jødiske Michelle Amzalak (Kagge, 2026). Begge de unge kvinnene har opplevd fryktelige ting under krigen, og her prøver de å bevare en slags tro på at dialog og forståelse fortsatt hjelper. Boka er lettlest trass i det vonde temaet. Og jeg klapper for alle forsøk på å se hverandre. 

En som har øvd mye på å se seg selv i verden, er Ali Jones Alkazemi med boka Jeg, en kristen-muslimsk ateist (Kagge, 2026). Født og oppvokst som norsk-irakisk sjiamuslim, ateist og radikal (begge sider av spekteret) i tenårene og så med en ny dragning mot religionen de siste årene. Utenforskap er et gjennomgående tema i boka. Følelsen av det å se annerledes ut, ikke være "nok" og ikke høre til, førte ham både inn i radikaliseringen og ut på en rastløs leting etter et religiøst hjem. I dag er det katolisismen han ser på som mest hjemme.

-- 

Så slenger jeg på en liten kuriøsitet: tysk religionskritikk i tegneserieformat! 

Etter å ha sunget Skapelsen av Haydn med koret mitt etter påske - på tysk - fikk jeg en vill idé om å se etter tegneserier på dette språket. Kunne det være noe interessant der til min egen bokhylle? Og jammen meg fant jeg ikke en trilogi av den anerkjente Ralf König. Han er skeiv og religionskritisk. Hvordan kunne dette se ut i satirisk stripeformat?

Jeg bestilte tre bøker. 

Rowohlt forlag

 

Den første, Prototyp, er historien om nettopp skapelsen. Mennesket, og særlig mannen Adam, er i fokus. Men fortelleren er faktisk slangen Luz. Gud (som ikke er avbildet, men uttaler ord fra utenfor rutene) samtaler med Luz om det han gjør. Luz stiller masse spørsmål, han utfordrer, og blir så truet til å spille på lag. Dermed blir det farlig å friste mennesket til å spise av Kunnskapens tre. Han gjør det likevel. Inntil da har Adam vært programmert til å lovsynge Gud med tekster som minner veldig om det koret sang i Skapelsen!
Eva dukker også opp, og viser seg å være ferdig programmert med både kunnskap og skepsis.

Bok nummer to, Archetyp, er historien om Noa. Men med en vri: Noa er her plassert i historien om Sodoma og Gomorra, som han har minimalt godt å si noe om. Gud har andre interesser og henger seg ikke opp i de seksuelle utsvevelsene, men heller at sodomerne ikke lar folk slippe forbi i rulletrappen... 
Noa vil at Gud skal rense verden med en syndeflod! Gud blir lei av maset og sier ja til dette, men krever da at han tar med absolutt alle levende dyr i Arken. Ikke bare det - så blir det sabotasje i Noas familie...  

Antityp er den siste boka; her har vi forflyttet oss til NT og historien om Paulus. Det fokuseres masse på alt Paulus reagerer på (derav tittelen), både hos de første kristne og hos hedningene. Han havner på et skip til Hellas som viser seg å være en privat homsefest, og når han så kommer fram, blir han bare en av flere talere på filosofistevnet på Areopagos. Her blir boka litt for teksttung for meg, men jeg får med meg at filosofene flest blir latterliggjort fordi alt blir så fluffy og livsfjernt.  

Bøkene er også utgitt på engelsk for de som vil ha mindre motstand!  

 

Krig og fred og religion og sånn: 1

Åh, jeg har lest så mye denne våren som jeg gjerne kunne skrevet masse om! Flere bøker som har gitt meg ny kunnskap og litt andre idéer, særlig når det gjelder forholdet mellom politikk og kristendom. Det er så mye å skrive om at jeg deler det i to innlegg.

Først noen personlige betraktninger rundt disse interessene: 

Jeg har i vår fått utvidet innkjøpsansvar på biblioteket mitt, med ansvar for bøker om filosofi, religion og samfunnskunnskap (inkludert politikk) i tillegg til det jeg hadde av historie. Det å ha dette ansvaret når en selv har vært gjennom ideologiske omsnuingsprosesser, er ganske spesielt. For hva kjøper jeg nå inn av bøker om for eksempel spiritualitet? Eller kristendom, eller andre religioner? Hvilke kriterier skal gå ut fra? Det er ekstra vanskelig, for ikke å si umulig, å være nøytral i utvelgelsen. Men kan jeg være mest mulig balansert? 
Også når det gjelder politikk? 

Kanskje jeg som vet hva ensidig ideologi kan være, er ekstra obs på behovet for flere stemmer? Jeg håper det. 

Jeg har virkelig en opplevelse av at tiden vi lever i er kritisk. Og mye handler jo om vår nabo i vest. Men har jeg tenkt på at vi faktisk har to kontinenter i vest, ett nordlig og et sørlig? Ytterst lite. I vår har jeg lest (minst) to bøker som bøtte på denne mangelen. 

Boka som jeg virkelig har jobbet masse med - både fordi den er lang og fordi den omhandler tunge tema - er America, América av Greg Grandin. 

Verbum, 2026 (Suget etter en dose evighet) 

Torva, 2025 (America, América)

Grandin tar for seg Amerikas historie, både i sør (Latin-Amerika/ Sør-Amerika) og i nord (USA), fra 1700-tallet til nå. Selv om Grandin er fra USA, ligger mye av sympatien og fokuset på Latin-Amerika. Han viser hvordan Latin-Amerika først ble inntatt av Spania og Portugal og så - fra etterkrigstiden til i dag - presset av USA både politisk, militært og materielt. Den røde faren og kampen mot kommunismen får en helt annen vri når en ser den fra frigjøringsheltenes og fredsarbeidernes ståsted. Og frigjøringsteologene. 
Ulike kristne ståsteder er nemlig også nevnt. Både de som stod på de undertryktes side, de som kjempet for makten og kapitalismen - og de som gikk fra det ene til det andre. Blant annet misjonærer og katolske nonner som ble drept, og hvor kapitalister og myndigheter i det "kristne" USA støttet opp under dette.

Med denne historien i bakhodet er det også lettere å forstå hvordan de kristenkonservative i USA har funnet sammen med de som fremdeles ser på andre land som USAs kolonier. 

Parallelt med denne leste jeg Erik Hillestad sin murstein om Kirkelig kulturverksted (også med mye fra hans eget liv): Suget etter en dose evighet. 

Som kristen hadde jeg et litt uavklart forhold til Kirkelig kulturverksted; jeg likte godt flere av utgivelsene (spesielt av Sigvart Dagsland som jeg skrev oppgave om på bibelskolen), men hadde et inntrykk av at de var veldig venstrevridde politisk og at de ikke nødvendigvis var så opptatte av det spesifikt kristne. Musikken var også ganske utradisjonell og gled ikke rett inn. - Det var utrolig interessant å få vite mer om historien bak kulturverkstedet. Og ja, de startet med et mål om å "røske opp" i den tradisjonelle, trauste kirken. De gjorde mye nytt både i innhold og kunstformer.

De siste årene har de blant annet engasjert seg i undertrykte folkeslag og formidling av musikkultur fra krigsherjede land, og nettopp her kom sammenhengen med America, América inn. Jeg husker jo godt "Slipp mine fløyter fri" (lenke til YouTube), hvor koret SKRUK samarbeidet med Altiplano fra Ecuador.  Her fikk jeg historien bak innspillingen, og mange andre.

Manifest, 2026

Så passer det godt å nevne her boka jeg leste i går, som jeg faktisk valgte å kjøpe: Sosialistenes guide til Bibelen av Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug. For etter å ha lest de to første bøkene, slo det meg at jeg visste altfor lite om frigjøringsteologi og kristensosialisme. Og selv om verken Mímir eller Sofie ble troende kristne gjennom sitt bibelleseprosjekt som begynte i 2024, har de ganske mye fint å si om det de mener er Bibelens viktigste temaer. De to Rødt-politikerne mener faktisk at vi trenger kristendommen i dag! Ikke hvilken som helst kristendom, men den som står på de undertryktes og fattiges side. Den som preker likeverd og nestekjærlighet og tilgivelse. Nåde og nye sjanser.  

Jeg syntes denne boka var veldig god. Jeg hadde ventet meg en mer systematisk gjennomgang av bibelbøkene, men fikk mer ei debattbok der de dels kommenterer bibelsamlingen sett under ett, dels tar for seg spesifikke tekster ut fra tema. Jesu lignelser er mye referert. De kommer med betraktninger om forholdet mellom GT og NT og mellom Jesus og NT-forfatterene som jeg sjeldent har tenkt på. (Visste du at Lukas er særlig opptatt av rettferdighet og fattigdom?) De kommenterer også norsk og utenlandsk partipolitikk, men det oppleves som nøkternt og balansert. 

Det er også interessant å få forfatternes "trosbekjennelser" hvor de forteller om hver sine reiser i synet på kristendommen, både før og etter prosjektet.