onsdag 14. august 2013

Hvem er jeg? 1 (Et solskinnsbarn)

Det store spørsmålet for meg etter bruddet var altså:

Hvem vil jeg være? 

Jeg var ikke lenger kristne Synne. Gudfryktige Synne. Det ble også etter hvert mindre av den skyldfylte Synne. Men jeg var fremdeles "meg". Så var spørsmålet: hvilke av mine egenskaper og karaktertrekk var mine fra starten av og ikke noe jeg hadde fått innlært eller hadde overtatt? På den andre siden: fantes det også noe som egentlig var meg, men som jeg hadde undertrykt?

Det er meningsløst å spørre, kan du si. Alt vi opplever som mennesker, særlig i barneårene, er med og former oss til den vi blir. Det fins ingen identitet i et tomrom. Vi kan heller ikke utvikle oss uten andre mennesker.
Likevel - det er lov å lure. 

Ett av de puslespillbitene som ble til Synne kan jeg oppsummere i en kjent søndagsskolesang, med originaltekst av Nellie Talbot: 

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn…
ja, det vil jeg være for Ham.



Smil og vær glad for hver dag som går,
så skal du se hvor mange venner du får.
Eller var det "hvor vondt i kjeften du får"?
Foto: Flickr (Nina Matthews)

Jeg ble tidlig snill, etter det jeg husker. Jeg var høflig. Positiv. Oppmerksom. Viste andre vennlighet. Prøvde å oppmuntre andre. Finne formildende omstendigheter uansett. Smile når folk flest var sure.

Og selv om jeg hadde lært at menneskene var syndige, var de også verdifulle for Gud, og jeg trodde på at det fantes noe godt i alle. Noe som Gud kunne få fram. For han kunne gjøre under. (Dette var i tråd med selvbildet mitt; jeg tenkte at det gode jeg tenkte, sa og gjorde kom fra Gud.) I dagboka mi har jeg sett at jeg har takket Gud for at han "gjorde x snill". Det var alltid håp; ingen var så langt nede at ikke Gud kunne dra dem opp. Så jeg var grunnleggende positiv og optimistisk i møte med andre mennesker.
Er ikke det en fin ting, da? 

For ikke lenge siden satt jeg i salen på et komishow hvor en av sketsjene gikk slik:

To damer sitter på hver sin stol ved siden av hverandre og venter på et fly. De får høre at flyet er forsinket og at de må overnatte på flyplassen. De blir begge to ganske oppgitte, men mens den ene gir høylytt uttrykk for frustrasjon og er sur, klarer den andre å ta det hele med et smil.
De to damene jobber i samme firma og er på firmatur. De begynner nå å snakke om sine kollegaer. Den ene etter den andre får gjennomgå - av den sure damen. Den andre uttrykker, på en vennlig og smilende måte, at hun ikke er enig. Ingen baktalelser og treffende parodier finner gjenklang. Til slutt utbryter den sure i ren frustrasjon: "Seriøst: Liker du alle???" Og hun provoserer kollegaen sin med diverse fornærmelser helt til denne bryter ut i en, etter mitt syn, befriende innrømmelse, sagt med eder og galle: "Jo, jeg prøver å like alle, men jeg liker ikke deg! Ingen liker deg, fordi du er så negativ!!!" Hvorpå den negative kollegaen gratulerer sin positive kollega for å endelig ha sluppet løs frustrasjonen.

Jeg satt der i salen og tenkte: jeg har vært den positive jenta. Og nå sitter jeg og irriterer meg over hennes positivitet. Jeg heier faktisk litt på den negative!

La det være sagt: det fins nok av ødeleggende negativitet i verden. Ondsinnet sladder, mobbing, situasjoner hvor uskyldigheter blir tatt opp i verste mening. Jeg kjenner til den negative typen mennesker og vet at en slik innstilling ikke gir gode leveforhold. Men det kan også bli for mye av det gode. Det positive kan føles som tvang for den enkelte. Ekte følelser av frustrasjon og sårethet kan bli liggende og ulme. Og hvis en ikke våger å være åpen om det negative, kan knuter som virkelig finnes mellom mennesker bli glattet over i stedet for å bli knyttet opp. Ikke minst: det blir vanskelig å være sammen med en som ikke tør å si sin oppriktige mening.

Og jeg må se sannheten i øynene: ikke alle mennesker går det an å like. Fremfor alt: det er ikke mitt ansvar å like dem. Det var heller ikke egentlig mitt ansvar å be for dem slik at de "ble snille".

Jeg har kommet fram til at jeg heller vil være en åpen realist enn en bundet optimist og et solskinnsbarn på grensen til det nevrotiske. Men det tar tid.

Så er spørsmålet: var denne positiviteten noe som kom med kristendommen jeg vokste opp med? "Vær alltid glade," står det i 1. Tessalonikerbrev 5,16. Eller var det den generelle "jenteoppdragelsen" jeg fikk inn?
Jeg vet ikke. Jeg lurer.

Jeg kunne godt tenke meg å vite om du som leser dette har erfaringer fra ditt eget liv du vil dele, eller bare meninger. Så kommenter gjerne under!


9 kommentarer:

  1. Jeg kom på noen egne erfaringer med moralske barnesanger, og ble inspirert til å fortelle en liten historie om mitt forhold til "Vær forsiktig lille øye hva du ser". Se http://iakttakelser.com/?p=3491

    SvarSlett
  2. "Artig" historie... Ja, sånn kan det gå. Jeg har funnet ut at barnesanger hadde merkelig mye å si for meg i oppveksten. De går som en rød tråd igjennom det meste, faktisk. Når jeg googler en slik tekst eller tittel ser jeg at det gjelder flere!

    SvarSlett
  3. Jeg måtte bare svare fordi det var mye her som gav gjenklang hos meg. Ikke fordi jeg er blitt oppdratt i et sterkt "du må være snill" ideal, men fordi jeg holder på å spy av all kristen positivitet av og til. Alle suksesshistoriene, alle overfladiske spill, og alt som går så bra.

    Ofte føler jeg Jesus drukner i all positiviteten. Jeg skulle ønske jeg selv klarte å modellere en rå ærlighet som som kunne ruske litt tak i folk rundt meg og gi lyset mening. Da tenker jeg ikke på en generell elendighetsbeskrivelse av meg selv, men mer direkte "dette er min situasjon", dette er mitt mørke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, viktig! Være ærlig om hvordan livet er, og at en trenger et lyspunkt i mørket. Uansett hvor en måtte finne dette lyspunktet.

      Slett
    2. Kanskje kritikk kan bli for nært forbundet med tvil. At en tenker at det å stille spørsmålstegn ved f.eks. negative utviklinger i kristne miljøer blir likestilt med det å tvile på Guds oversikt og allmakt. Nå mener forsåvidt jeg at en også bør være ærlig om tvil, men det er ikke så lett i praksis. Det er lettere - iallfall der jeg kommer fra - å tvile på seg selv enn å tvile på andre mennesker, eller på Gud.

      Slett
  4. Hei Synne! Er bloggen din aktiv enda? Jeg skriver en oppgave om hvordan både moralsk litteratur og nonsenslitteratur kan være viktig for barns leseopplevelser. Jeg synes at det du skriver er veldig interessant. Mitt spørsmål er om du også har et forhold til nonsenslitteratur som for eksempel: "Trollkrittet" og "Alice i eventyrland"? Kristin :-)

    SvarSlett
  5. Hei Kristin! Ja, den er sånn halv-aktiv! Og dette spørsmålet er jo midt i skjæringsfeltet mellom de to bloggene mine. Interessant oppgave!
    Svar på spørsmålene: "Trollkrittet" husker jeg lite av (lest på bibliotekarutdanningen), og "Alice i Eventyrland" har jeg lenge tenkt å lese... men jeg skjønner koblingen mellom moralsk litteratur og nonsenslitteratur (eller?). Det fins sirkelargumenter og absurde vedtatte "sannheter" i begge deler, gjerne. Og det hender jeg har følt meg litt som... en Alice som har kommet ut av Eventyrland og ser tilbake, kanskje? Jeg husker jeg leste bildeboka "Alice lengter tilbake" av Tor Åge Bringsværd som ung. Den var ganske skremmende for meg, husker jeg. Dyster stemning? Skuffelsen fordi ting er forandret? Vet ikke!

    SvarSlett
  6. Tusen takk for svar! Hva heter den andre bloggen din? Jeg liker dine refleksjoner og har lyst til å lese mer:-) Når det gjelder spørsmålsstillingen min i oppgaven, så kan den sees på fra mange ulike vinkler. Jeg tror at mange opplevde moraliserende sanger/tekster (spesielt eldre salmer) som "Noen ser deg om du gjør noe galt", mens andre ikke har reflektert så mye over innholdet. Nonsensdiktningen kan være et fristed som kan føles nær barnas (egen) fantasiverden/eventyrland/undreland. Noen tenker helt sikkert også at dette bare er tull og tøys. Jeg tror at en blanding av disse ulike sjangrene kan være bra, så lenge en ikke sitter igjen med vonde følelser av ett eller annet slag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er først og fremst en litteraturblogg (og har blitt det mer og mer), den heter Lesehesten fra Sørlandet. Den kom i gang først og fremst fordi jeg liker å lese selv, men også litt fordi jeg jobber med bøker og særlig barnebøker. Noe av det som kommer ut i dag er ganske sprøtt:) Men den typiske nonsenslitteraturen (dvs romaner) har vel et budskap i bunnen.
      Når du nevner moraliserende sanger som en ikke reflekterer så mye over: "Vær forsiktig lille øye hva du ser" har jo en lystig og ganske fengende melodi, det er sånn at en får lyst til å synge "hva du ser!" i ekko. "Er du veldig glad og vet det, ja så klapp" er på samme melodi;) Merkelige greier.
      Og melodier skaper ofte en egen følelse som kan sitte i selv om teksten ikke skaper gjenklang lengre. Flere julesanger (aktuelt nå) er av den typen. Også fordi de er knyttet til julestemning, som er positivt for meg.

      Slett

Her kan du skrive inn en kommentar! Kommentarene blir moderert før publisering. NB: hvis du skal logge deg på en konto når du sender kommentaren, 1) logg på før du skriver eller 2) kopiér kommentarteksten før pålogging. Det hender dessverre at teksten ellers forsvinner. Og det vil vi jo ikke?