Jeg var et Guds barn

Jeg er Guds barn, jeg er Guds barn,
det er min lovsang, jeg er Guds barn!
Elsket av Gud, Frelserens brud, 
tenk å få være Guds barn.
 (Leonard Gudmundsen)

Et barn blir båret og slipper å bære.
Et barn tar imot og slipper å gi.
Et barn tenker i belønning og straff.
Et barn trenger stadig tilbakemeldinger og bekreftelse for å føle seg elsket.
Et barn mangler oversikten, men tenker ikke på det.
Et barn tar ikke ansvar for seg selv og andre, og overlater dette trygt og naturlig til de voksne.
Et barn stoler fullt og fast på at de voksne (mamma og pappa) vet bedre, og at de kan alt.

Jeg var et Guds barn.
Nå prøver jeg å bli min egen voksen.

Vi skriver juni 2013.
Jeg har begynt å lese, eller skal vi si arbeide meg gjennom, boka Leaving the Fold (Å forlate flokken) av den amerikanske psykologen Marlene Winell. Bestilt på Amazon etter spent søking etter fagbøker for ekstroende (på engelsk: deconverted). Boka har undertittelen a guide for former fundamentalists and others leaving their religion, og er rett og slett ei terapeutisk arbeidsbok for den som har utfordringer i livet etter å ha forlatt en såkalt fundamentalistisk tro (med svart-hvitt, godt-ondt tenking og et bokstavtro bibelsyn, for å si det enkelt). Forfatteren var selv kristen i flere år og har hjulpet ekskristne og tidligere sektmedlemmer i terapi, så hun vet hva hun skriver om. Det vonde. Manipulasjoner, for eksempel. Men også det gode. Drakrefter og dyttekrefter.
Jeg kjenner meg igjen i så mye. Det er skummelt. Men jeg forventer at prosessen også vil være frigjørende. Ett uttrykk Winell bruker, og som jeg gleder meg til å lære mer om, er "adopt your inner child" (adopter ditt indre barn). Jeg har blitt voksen og ser tilbake på livet mitt som et barn (ikke bare i alder, men i tenkemåter) og har nå for eksempel skrevet et brev til meg selv som 14-åring. Jeg blir min egen terapeut, så å si. Endelig.

Leaving the Fold er så langt ei utrolig interessant bok, og den burde vært oversatt til norsk. Tar noen utfordringen?