 |
| Foto: Sung Ming Whang (Flickr) |
én å gå til
når verdens elendighet
ble for overveldende
Vissheten:
De sultne
De dødssyke
De mishandlede
De sviktede
menneskene
De grådige
De hjerteløse
De kalde
De rått flirende
menneskene
Jeg ba
"Gud, hjelp dem"
eller
"Gud, stopp dem"
Jeg fikk aldri noe svar
altså noe bevis på at
mine bønner, hvisket fram
med vondt i magen
hjalp
dem det gjaldt
Men det hjalp meg
til å slippe
uroen
sorgen
denne følelsen av hjelpeløshet
Jeg hadde gjort noe
for dem
Jeg hadde bedt
- Verden har ikke forandret seg
Hvem skal jeg nå rope til?
- Synne, mai 2015
Hvem skal jeg nå rope til? Godt spørsmål. Jeg tolker det du skriver som en kommentar til lidelsens problem, et problem som de som tror på en god og allmektig Gud må løse. Det har de ikke klart. Lidelsens problem er en veldig viktig grunn til at jeg ikke lenger er troende.
SvarSlettVed fraværet av noen guddom, så har vi ikke annet å gjøre enn å rope til hverandre. Altså er det vi mennesker selv som må gjøre noe med verdens lidelse. Vi må bidra individuelt, men også organisere oss på lavt og høyt nivå, helt opp til overnasjonalt nivå. Det har vi også gjort, men vi skulle selvfølgelig gjort så mye mer.
Jeg har problemer med å se på Dagsrevyen i perioder. Det er så ufattelig mye lidelse. Så aldeles ufattelig. Og enda mer ufattelig at noen kan fortsette å tro på en god og allmektig guddom.
Mjo, det har jo litt med lidelsens problem å gjøre, bortsett fra at jeg fokuserer mer på effekten lidelsen har på individet, enn på årsak eller skyld til lidelse (eller fravær av lindring). Du kan kanskje si at det fremdeles er menneskene som har skylden (bortsett fra direkte for naturkatastrofer), jeg tror egentlig ikke jeg noen gang la ansvaret hos en ond, personlig kraft som kunne påvirke folk til det onde. MEN nå har på en måte "muligheten" til å påvirke lidelsen på overnaturlig måte forsvunnet. Forbønnen gav meg en slags trøst, en ro for at jeg hadde gjort mitt.
SvarSlettSå kan du si at det uansett er en farlig trøst, fordi en uansett må gjøre noe aktivt for å motarbeide lidelse. Utfordringen er bare å ikke miste motet før en har forsøkt, og ta ett skritt om gangen, hjelpe én om gangen.
Eller, det er ikke "menneskene" som har skylden for lidelsene. Det er "mennesker". Altfor mange, men slett ikke alle. Det er jo viktig å huske på. Å også se det gode vi gjør for hverandre. Men det ser vi sjeldent på Dagsrevyen. Er det Norge Rundt en må slå på da?:) Eller lokalavisene, i agurktidene?
SvarSlett