Leaving the Fold: introduksjon 1

Dette er et innlegg om boka Leaving the Fold (1993) av Marlene Winell, som har forsket på og hjulpet personer med negative ettervirkninger av religiøs fundamentalisme (Religious Trauma Syndrome). Det første innlegget finner du her.








Leaving the Fold kom ut for første gang i 1993. I eksemplaret jeg kjøpte står det et forord fra 2007, hvor Winell skriver om det som har skjedd i hennes personlige og profesjonelle liv etter den første utgivelsen. Her gjengir hun også en tale som hun holdt i 2006, hvor hun faktisk henvendte seg til "born-again Christians" (gjenfødte kristne) og pekte på det vi alle, religion eller ikke, har felles:

1. Vi skal alle dø. 
2. Vi er ansvarlige for våre egne liv. 
3. Vi er alene. 

Kristendommen - og mer eller mindre all religion med den - har løsninger på disse utfordringene.

1. Troen på et evig liv kan minske redselen for døden.
2. Troen på en allmektig Gud kan minske byrden av ansvaret.
3. Fellesskapet med en familie som deler troen (og står sammen mot en ytre fiende) kan minske følelsen av ensomhet. 

Men fakta er der fremdeles. Og løsningene over kan virke negativt, i verste fall føre til

1. Fremmedgjøring fra livet her og nå. 
2. Fremmedgjøring fra ens egne følelser og tanker; uselvstendighet og ufrihet. 
3. Fremmedgjøring fra mennesker utenfor trosfamilien. 

Noen tanker om dette:

Selv om jeg vet at disse løsningene fremdeles fins i de mest puritanske kristne sammenhengene i Norge, kjenner jeg mange kristne som ikke bare holder seg med gruppen, men er åpne og inkluderende, som tar ansvar for egne liv og som gleder seg over mangfoldet som livet i dag kan by på.

Jeg tror norske kristne flest er på rett vei, men det fins også reaksjonære tendenser; i tillegg til det en alltid har sett som en trussel fra sekularisering begynner islam å bli en tydeligere faktor, og dermed vil fellesskapet med de som tror rett bli viktig. Og med troen på en snarlig endetid blir det enda mer viktig å fokusere på det neste livet. 

I min oppvekst lærte jeg å nyte naturen rundt meg som en del av denne verdenen; jeg visste at den skulle dø, men jeg nøt den likevel og lærte å se det "store i det små". Jeg lærte også å glede meg over musikk. Noen livselementer klarte jeg riktignok ikke å nyte - men for meg var problemene først og fremst punkt 2 og 3 - uselvstendighet og fremmedgjøring fra "verden".