Overvinneren Dory

I går så jeg Disney-filmen Oppdrag Dory. Oppfølgeren til Oppdrag Nemo (2003), og fortellinga om den glemske fisken Dory på leit etter foreldrene sine.

Dory lider av "korttidshukommelsestap" og husker altså ikke hva som har blitt sagt og gjort for noen sekunder siden. Men hun har gamle minner som av og til kommer fram, og en dag aktiviseres minnet om stedet hun kom fra for lenge siden, og om foreldrene, som hun mistet. 
Sammen med Nemo og faren Malvin tar hun den lange turen for å finne tilbake.

Det som virkelig rørte meg i denne filmen, var en scene der Dory er i en spesielt farlig situasjon, og hun er helt alene. Ingen kan hjelpe henne med å huske hva hun skal. Hun vet bare at det er noe viktig. Hun blir redd, urolig, alt er mørkt og ukjent og stort, og jeg føler sånn med henne. Det er lett å kjenne igjen den forvirringen og frykten.

Disney Pixar, 2016

Men Dory stopper ikke der. Når alt virker motløst gir hun ikke opp; hun snakker trøstende til seg selv og begynner etter hvert å stole på sin egen orienteringssans og sitt eget mot. (Det hjelper å huske at Malvin og Nemo har spurt: "Hva ville Dory gjort?") Og hun klarer det. Hun overvinner redselen og fortsetter å svømme.

Fisken Dory er en overvinner.
Slik som jeg har vært og vil fortsette å være!