Den store fortellingen?

Dette innlegget skrev jeg egentlig i 2018, men publiserer det først nå.

Jeg leser av og til hjertesukk fra kristne om at en må tro på hele Bibelen, og at det blir feil å utelate eller velge vekk enkelte framstillinger av Gud. 

Det høres veldig kjent ut.
Det var jo det jeg selv lærte!
Men dette målet, ja kravet, om å tro på Den Store Fortellingen, er faktisk umulig. 
Jeg har prøvd.

Min vei ut av kristentroen gikk ikke, som hos en del andre, via studier i teologi, møter med naturvitenskapelige teorier eller dypdykk i religionshistorie.

Det som til slutt satte spikeren i kisten for min tro, var litterære tekststudier.
Det å fordype seg i historier - både etter mange år som ivrig leser av skjønnlitteratur, og mer spesifikt i litterære fag på høyere utdanning - ga meg en ballast med uante følger.

Jeg valgte mot slutten av bibliotekarstudiet å studere en del av Bibelen som litteratur.
Starten på bibelhistorien om Moses ble en tekst med en hovedperson og bipersoner og med virkemidler som gjentakelser og kontraster.
Og jeg sammenlignet den med en spesifikk, kristen roman som dramatiserte de samme hendelsene (mer om dette i denne boklisten). 

Det ene som skjedde var at jeg tydelig så hvordan bibelteksten var bygd opp som fortelling, jeg så virkemidlene, den muntlige fortellermåten, tilpasset overføring gjennom generasjonene. Scenen med gutten i kurven kunne vært et eventyr. Teksten minnet lite om en skriftlig framstilling fra et øyenvitne (Moses var etter kristen tradisjon forfatteren av Mosebøkene).

Men det viktigste jeg oppdaget var ett enkelt element, en biperson som etter hvert ble ganske usympatisk, og det var han både i bibelteksten og i romanen.
Denne bipersonen var ikke hvem som helst. Det var min egen Gud, eller Jahve.

Direkte skummel var Jahve i én scene, nemlig omskjæringsscenen fra 2. Mosebok 4 (2011-utgaven):

24 Mens Moses var underveis og hadde søkt nattely, møtte Herren ham og ville ta hans liv. 25 Sippora tok da en kvass stein og skar av forhuden på sønnen sin og berørte føttene hans. Hun sa: «Du er min blodbrudgom.» 26 Da lot Herren ham være. 

Denne scenen minner meg om et avsnitt i en grøsser. Eller en fantasy-scene hvor helten må utføre magiske ritualer for å hindre et spøkelse eller en demon i å angripe.

Fortellingen om Moses handler også om en Gud som - for å hjelpe det utvalgte folket sitt - brukte makten sin til å sende landeplagene over Egypt. Sykdom, døde dyr, dødsengelen som tok hver førstefødte. I det hele er det mye død og blod i store deler av fortellingen om Moses og Israelsfolket.

Jeg hadde visst det helt siden jeg var liten. Jeg hadde bare ikke tenkt på det på denne måten.

Så var det jo egentlig mer komplisert enn det. For denne bipersonen møtte jeg jo også andre steder i Den store fortellingen, altså Bibelen. Og der kunne han av og til være veldig annerledes. En god hyrde, en hjelper som så til de fattige og de som hadde det vondt. Men den strenge, sinte og blodtørstige Guden var i overvekt, og ble mer og mer tydelig for meg.

Jeg vil gi en konkret parallell fra den litterære verden. I Ringenes herre, J.R.R. Tolkiens kjente fantasyverk, fins det en god, vis hjelper som heter Gandalf; han er kjentmann i den farlige verdenen og ofrer seg på et tidspunkt for heltene i fortellingen (men "står opp igjen" i en ny klesdrakt med nye krefter). Det fins også en ond antihelt, den maktsyke Sauron som kan se ting som skjer over hele verden; han blir framstilt som et øye. Han ødelegger fiendene sine og styrer "vennene" sine.

I Bibelen fant jeg både Gandalf og Sauron, begge skulle være Gud, og det ble umulig for meg å elske dem begge. Jeg klarte heller ikke å velge bare én av dem, for som "bibeltro" kristen måtte jeg tro på enten alt i Bibelen eller ingen ting.
Hele Bibelen var jo sannheten. Men den framstod ikke som verken hel eller sann.

Jeg klarte ikke tro på Gud. 
Hadde Bibelen vært en stor litterær fortelling og Gud en romanperson, ville jeg sagt at persontegningen var lite troverdig og dårlig gjennomført, jeg ville ikke stolt på personen og vært i villrede om hvor sympatien min skulle ligge. (Noen romaner har slike doble karakterer, men da som et tydelig og gjennomtenkt virkemiddel.) Og nettopp det var det som skjedde: sympatien min vaklet.

Jeg klarte ikke tro på Bibelen.
For Bibelen holder ikke mål som en fortelling, som et enhetlig verk. Den kunne til nød vært en antologi. Dårlig redigert, fordi den ikke har ett tema, ikke ett budskap, ingen samlende idé.
Den er faktisk et bibliotek med mange ulike forfattere, skrevet i ulike sjangre og språk, til ulike tidsepoker, med flere ulike gudssyn.  

Kirker og kristne trossamfunn må velge.
Vil dere lære bort "tro" på Bibelen som et hellig, enhetlig verk, eller vil dere at folk skal tro på en Gud som har noe godt å gi verden? Og kjenne at det er trygt å tro?