Etiske betraktninger, del 1

Jeg trodde jeg hadde tenkt nøye igjennom manuset til videoen om det femte budet. 

Så viser det seg at det hadde sneket seg inn en liten uklarhet, noe jeg ikke kan stå for. 
Jeg har derfor lagt ut en oppdatert versjon hvor denne ene lille setningen er borte. 

Setningen før den jeg fjernet var: 

Hvert menneske, stort eller lite, sykt eller friskt, ungt eller gammelt, var verdt å ta vare på og beskytte. 

Og så sa jeg: 

unntatt hvis de gjorde noe som truet andres liv og helse. 

Det kan tolkes som et argument for muligheten alle bør ha til å forsvare seg i en farlig situasjon. 
Men slik det ble sagt, virker det som om jeg ikke synes (eller syntes) at mennesker som var til fare for andre, hadde rett til å leve. At de ikke hadde menneskeverd. 

En kan jo se på det slik at den ene må dø for at flere skal ha det bra. Og kanskje det løser noen problemer for flertallet. Men det er en farlig vei å ta inn på, slik jeg ser det. Hvor går grensen for hvem som fortjener å dø og ikke?  

Jeg har vært imot dødsstraff så lenge jeg kan huske. Eller hadde jeg ikke egentlig noen klar etikk rundt det? 

Det merkelige er:
Jeg har nettopp lest om Tyskland før og under andre verdenskrig; nazistenes vei til makten og deres grusomheter. I tillegg om Stalins utrenskninger i russiske områder og fjerning av mulige motstandere. En ser ingen tegn til at disse lederne og deres medarbeidere viste noen som helst respekt for andres menneskeverd. De ødela, torturerte, umenneskeliggjorde, drepte. Hvis noen burde stått til ansvar og bli dømt i krigsrett, kanskje til og med drept, var det dem. 
Men jeg vil ikke dit. 

Jeg ønsker et best mulig liv for flest mulig mennesker, og jeg vil at de som ødelegger (for) andre må stoppes. At de må bli stilt til ansvar og få en straff. Stenges inne så lenge de helt tydelig er til fare for andre. 

Men de har fremdeles rett til å leve. Kanskje de til og med burde vært dømt til å leve i fangenskap og til å bli konfrontert med det de har gjort til de faktisk skjønner det og bryter sammen?

I beste fall ser de sannheten om sine egne onde handlinger, ber ofrene sine og samfunnet om tilgivelse og gjør det de kan for å gjøre opp for seg, bli bedre mennesker.
De fleste kommer nok aldri dit; rent psykologisk må de beskytte seg fra eventuell dårlig samvittighet og fortsetter å si til seg selv at de gjorde rett; at de hadde retten på sin side. 

Kanskje blir de heller aldri tatt og tvunget til å stå på tiltalebenken. Det gjør meg sint. Jeg planlegger et innlegg senere om akkurat det, og om visse forventninger om betingelsesløs tilgivelse. 

Her ser dere en oppdatert versjon av videoen. Kom gjerne med innspill til dette temaet, jeg blir glad for kommentarer!