Hva hvis? Fra det trygge til det ukjente

Det er skummelt å gå for langt inn på veien som heter "Hva hvis..."
Det kan være fristende når en føler at en har kommet skjevt ut. Når ting ikke har blitt som en tenkte. Når en våkner opp en dag og finner ut at en ikke liker helt den personen en har blitt. Eller den en var.

Hva hvis jeg hadde fått andre erfaringer?
Oppsøkt andre steder?
Rett og slett bodd et annet sted?
Fått - eller valgt - andre venner?
Brukt fritida mi på andre ting?
Oppført meg annerledes i den og den situasjonen?

Jeg har gått inn på den veien noen ganger de siste årene. Men den er nytteløs. For jeg må bare godta at starten på livet mitt ble slik den ble. Drømmer om fortida fører ikke noe sted. Og egentlig ville jeg ikke vært uten erfaringene mine, tror jeg. Jeg skulle bare ønske at de hadde vært mer mangfoldige, at de hadde vært flere. For å skrive det jeg egentlig tenker: hva hvis jeg hadde vært mer ungdom?

Ville overgangen fra det trygge til det ukjente blitt mindre brå?

Jeg var ungdom i Norge på 90-tallet. Jeg har mange av de kulturelle referansene inne - i det minste i teorien. Jeg kan smile av boka "Barndom på 90-tallet" fordi jeg kjenner igjen moter, tv-serier og sanger. Jeg reiste på dyrsku der alle de populære sangene dunket ut av høyttalerne (og mistenker at det er der jeg husker de fleste fra), jeg hadde en yndlingsgutt i NKOTB (New Kids on the Block) og senere i Backstreet Boys (uten å bli noen "fangirl"). Jeg var med på klassefester og fulgte ivrig med på Midt i Smørøyet.

Men det var så mye jeg på en måte så utenfra. Uten å delta aktivt. Jeg fulgte ikke motene, så ikke på tv-seriene, kjøpte ikke bladene, sang ikke de populære sangene med lekemikrofon foran speilet (eller, mer modent, på diskotekgolvet). Og det var ikke bare selve popkulturen jeg ikke ble kjent med. Selv om jeg bodde i bygda som hadde "bedehus på hvert hjørne", var det lovlig sent jeg oppdaget at det også der fantes en levende, såkalt "verdslig", verden av erfaringer, synspunkter og verdier som gikk meg hus forbi. Som ikke alltid passet til min verden. Burde den det?

Men som hjemmeboende hadde jeg ikke problemer med dette. Etter skoletid (hvor den ukjente verdenen stort sett holdt seg) trakk jeg meg tilbake inn mellom husets fire vegger. Eller gikk i ungpikeforening, kor eller bibelgruppe. Det hendte jeg var hos ikke-kristne venninner. Men jeg hadde hele tiden familien til å holde meg fast i det trygge.

Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst.

Så skulle jeg forlate redet og flytte for meg selv. Bibelskolen kunne vært en glidende overgang, men den var mer som et år på leir. Og året etterpå skulle jeg bo på et internat som denne gangen ikke var fylt opp av bibelskolestudenter, men lærer- og sykepleie- og andre studenter med alle slags mulige bakgrunner, liv og meninger. Nesten alle var greie og reale, men - å! - de utfordret søte, snille Synne og hennes verden. Det ble intense diskusjoner om kristne fordommer og hykleri på naborommet. Grove vitser ved kjøkkenbordet. Støyete fester i tv-stua der folk ikke bare drakk alkohol; de drakk seg faktisk fulle. En av dem satte seg i sofaen hos meg og ville ikke ta disse signalene som jeg trodde at jeg sendte, om at jeg ikke ville (hva det nå enn var han ville). Og jeg var jo så høflig og redd for å være til bry. (Heldigvis for meg var han veldig full.)

Hvorfor ble jeg så støtt av et lite banneord?
Hvorfor ville jeg ikke drikke en dråpe alkohol?
Hvorfor var det så viktig for meg å ikke kle meg "utfordrende" (gammeldags ord!)? Jeg brukte jo ikke sminke engang.
Hva var alt dette pratet om synd, egentlig? (Det var iallfall helt uaktuelt å fortelle om «Verd å vente på»-kampanjen på Bildøy, der jeg hadde lovet Gud og meg selv å ikke ha sex før jeg giftet meg.)

Jeg hadde vært Synne som var litt sær, men snill og grei og flink på skolen.

Jeg hadde nå forvandlet meg til en prippen og kjedelig moralist uten egne meninger, og det var vanskelig å argumentere for det jeg trodde på. Også fordi jeg ble usikker på hva jeg egentlig trodde.

Min væremåte, min kunnskap og mine erfaringer gjaldt ikke som valuta på studenthjemmet. Jeg hadde møtt den såkalte, stormfulle, "Verden" med et bang.

Hva hvis...?

Nei, Synne. Det bare ble slik.

Møtet mitt med Den Hellige Ånd, også kalt DHÅ

Jeg vil gå litt tilbake i tid igjen - til våren og sommeren før bibelskoleåret. Jeg var avgangselev på videregående.

Jeg ble med på bibelgruppesamlinger i en menighet jeg ikke hadde vokst opp i selv, der de hadde en litt annen lære og særlig en litt annen væremåte enn det jeg var vant til. Bibelgruppa var en del av DFEF-menigheten (De Frie Evangeliske Forsamlinger) Betania. 

Dette var mitt første møte med det jeg tenker på som karismatiske menigheter (pinsevennene og Trosmenighetene - Levende Ord m.fl. - er nok de mest kjente. Pinsevenner flest vil, det skal sies, ikke føle seg vel med den slags karismatikk som kommer fram her, og det karismatiske har på den andre siden fått prege en del møter i lutherske sammenhenger).

Ordet karisma betyr nådegave, et ord som blant kristne i dag ofte har blitt ensbetydende med litt oppsiktsvekkende elementer, som tungetale, profetier og mirakler (f.eks. helbredelse). Det er også disse elementene som lett havner i fokus i karismatiske sammenhenger. Nådegavene skal være evner en får fra Den Hellige Ånd (som kom til disiplene på første pinsedag, derav uttrykket "pinsevenner"). I videre forstand regnes f.eks. evnen til å vise kjærlighet som en nådegave.

For omtrent hundre år siden begynte noen norske kristne å snakke om åndsdåp. Dette er litt vanskelig å definere, og det fins ulike syn på fenomenet - men jeg prøver (se også wikipedia-artikkelen, som sannsynligvis er skrevet av en insider):

Åndsdåp er en følelsesmessig sterk, av og til ekstatisk, sanseopplevelse som blir tolket som en "dåp i Den Hellige Ånd", noe som skjer inne i personen uten sammenheng med den fysiske dåpen (med vann). 

Den som blir åndsdøpt får etter sigende et spesielt møte med Gud, og dette vil visstnok prege personens kristne liv. I enkelte menigheter har en regnet de åndsdøpte som de "ekte" kristne. Og tegnet på at en er åndsdøpt er ofte tungetale. Og tungetale har du vel hørt?

For utenforstående høres tungetale ut som et merkelig babbel. Og det vil nok en kristen som selv taler i tunger kunne si seg enig i; det "høres ut" som babbel, men "er" et språk som Gud har lagd og gitt til personen som taler i tunger, slik at han/hun kan 1) be alene med Gud på det himmelske språket (bønnespråk), 2) takke Gud høyt med felles tungetale, eller 3) gi et budskap fra Gud til menigheten på dette språket.

I tilfelle 3) vil en trenge en tolkning eller tydning fra tungetale til vanlig språk, for eksempel norsk. Noen kristne har da fått nådegaven å tyde tungetale. Det som blir sagt på norsk kan være en profeti (spådom om noe som skal skje) eller en "direktemelding" til en eller flere av de som hører på, fra Gud. Bruksmåte 2) er den mest utpreget karismatiske, og det fins visstnok ikke noe belegg for den i Bibelen, men det var den jeg altså skulle møte først - i bibelgruppa.

Hva skulle egentlig skje? Jeg var i utgangspunktet skeptisk og på vakt. Som en god lutheraner var jeg oppdratt til å være nøktern og ikke la meg rive med følelsesmessig. Det skulle holde hardt!

Utdrag fra dagboka mi, 18. april 1996:
"Ble døpt i DHÅ – kjente ingenting, men det skjedde vel noe likevel? Stor klem fra L."
Og så, noen uker etterpå:
"Bibelgruppe. Besøk av lærer fra Levende Ord Bibelskole Bergen. Forvirring. Veldig fin bønnestund – talte i tunger for første gang! (…)"

Jeg hadde altså fått et nytt språk. Kjemperart. Jeg kunne ikke føle at Den Hellige Ånd var mer virkelig for meg enn tidligere, men jeg hadde fått språket. Jeg brukte det faktisk offentlig noen ganger. Et par år etter åndsdåpen kunne jeg stå på talerstolen i Betlehem, indremisjonsbedehuset i Bergen, etter flere minutters hjertebank der jeg hadde "kjent på meg" at Gud ville jeg skulle si noe. Og heldigvis kom det en tydning. For jeg ville jo ikke at noen skulle tro jeg bare pratet babbel.

Men vet du hva? Jeg kan "tale i tunger" i dag også. Jeg åpner bare munnen og lar tungetalen slippe løs, 11 år etter at jeg sluttet å tro på både et hellig språk og Den Hellige Ånd. Jeg lurer på om noen ville fått tydningen hvis jeg hadde bablet i vei på et sted der ingen visste hvem jeg var... eller kanskje jeg ville blitt stoppet først av noen som har nådegaven å prøve ånder?





Litt å lese på Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Karismatisk_kristendom
http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse

To turer til Israel

1. Første tur, sommeren 1997

Verdens eldste synagoge på Masada. Vår svenskjødiske guide i blått.

Jeg reiste til Israel med elever og lærere fra Bibelskolen Bildøy Bergen. Jeg visste mye om landet og så fram til å lære mer. "Israel" var både navnet på Guds spesielle folk og landet Gud hadde lovet bort til Abraham og hans ætt, til odel og eie. (Egentlig hadde de mistet en god del av det landet, håpet for Israelsvenner flest var at de skulle få alt tilbake.)

Det var trist at de fleste israelerne hadde vendt seg bort fra Jesus, som var den Messias som skulle komme, men det stod i Bibelen at de en dag skulle tro på ham som et folk, og da så.

Israelerne var veldig flinke til å dyrke vekster i ørkenen. Israel var også den eneste egentlig siviliserte og demokratiske staten i Midtøsten, og hvem kunne vite hva som kunne skje hvis palestinerne (som jeg stort sett tenkte på som muslimer) fikk makten?

Det var så flott å få komme til dette landet. Se de stedene der Jesus selv hadde gått, og disiplene og profetene. Det styrket troen min, rett og slett. En reise for livet.

2. Andre tur, våren 2007

Tempelområdet og "Klagemuren" (Vestmuren). Hvis det gamle
jødiske tempelet skal gjenoppbygges må moskeen med gullkuppelen rives.

Jeg reiste til Israel (eller heter det Palestina?) med medlemmer i Frikirken. Vi var på omtrent de samme stedene som jeg hadde sett før. Vi hadde til og med den samme, svensk-jødiske guiden!

Jeg reiste sammen med kristne Israelsvenner denne gangen også, men det var ikke så selvfølgelig å regne seg som en selv. (For hadde ikke israelerne gjort veldig mye vondt mot palestinerne? Bygd murer og kontrollposter og ulovlige bosettinger. Var det sivilisert, kanskje? Jeg prøvde å skyve tankene unna bare for å holde en slags fred inni meg selv.)

På den palestinske siden av Muren på veien mot Betlehem (hvor jeg visste at kristne palestinere hadde det vanskelig, men når hørte vi om dem annet enn i forbindelse med de voldelige muslimene som plager dem?) fikk jeg se en tegning av en løve som angriper en fredsdue (løven er palestinerne, mente en jeg satt med på bussen).

Jeg kom igjen til hovedstaden Jerusalem (eller, egentlig er det Tel Aviv som var den internasjonalt anerkjente hovedstaden, så...), der vi også denne gangen var inne i Getsemanehagen (hvor jeg i stedet for å holde nattverd med de andre satt et stykke bortenfor og hørte dem synge og snakke). Vi reiste ut på Gennesaretsjøen (Kinnaret), og jeg tenkte "søndagsskolesjøen" med en litt nostalgisk følelse (men uten å si til meg selv med andakt "her stilte Jesus stormen").

Jeg reiste med spente følelser. Jeg kom hjem med en følelse av å ha opplevd mye nytt og også å ha sett de gamle stedene på en ny måte.

Nå

Galilea-sjøen, best kjent som Gennesaretsjøen
eller "søndagsskolesjøen".

I dag har jeg fått disse følelsene litt på avstand. Jeg velger å ikke ta stilling, og så lenge jeg ikke blir spurt om å støtte Med Israel For Fred eller hjelpebåtene inn til Gaza, slipper jeg det også. Jeg er fristilt, på sett og vis. Jeg har skjønt at det fins lik i skapet på begge sider, og fredsskapende arbeid i flere leirer, og jeg lar det bli med det.

Men jeg ser at nettopp Israel er et typisk eksempel på det som var så klart og tydelig før, og som er grumsete nå.

Hvem har rett? Hvem er egentlig skurken og helten? Vi mennesker trenger å putte ting i båser, vi trenger å sette merkelapper, men det er fryktelig vanskelig her. Og jeg blir ofte skeptisk når noen kaller en sak enkel og grei. Spesielt med begrunnelsen "det står i Bibelen". Det skal sies: kristne flest skjønner at det er feil måte å argumentere overfor ikke-troende på. På den andre siden: den som har levd tett på palestinske flyktninger og rapporterer derfra kjenner til disse enkeltmenneskenes liv, men det er fremdeles bare en side av saken.

Når en blir kristen - iallfall hvis en begynner å gå i en menighet eller melder seg inn i en organisasjon - får en ganske snart et kart, en oversikt, over hvor en bør gå for å holde seg på Veien. (Reglene har grunnlag i Bibelen, men det fins også tolkningsspørsmål. Mange.) Hva en skal tenke om dette og hint. Det kan gjelde politikk, eller det kan være moralske verdier. En får svarene. Det kan være ganske behagelig å slippe å stille vanskelige spørsmål.

Det er på en måte vanskeligere å stå der uten veikart og måtte lage sitt eget. Men det kjennes også frigjørende. Og for min del er det et arbeid som kanskje aldri blir ferdig.

Vi lovar deg, Herre. Et fellesskapsår

Rett før advent 2012 satt jeg ved et salongbord i en lærerbolig på Bildøy utenfor Bergen sammen med fire venner og tidligere medkorister. Alle hadde vi vært elever på Bibelskolen Bildøy Bergen. Det betydde at vi nå kunne synge samme bordvers (lagd av Haldis Reigstad) før vi skulle kose oss med den hjemmelagde pizzaen. Og ikke bare synge, men synge firstemt!

Vi lovar deg, Herre, som mat til oss lagar
Vi takkar for omsorg og frelse her ned
Du fører vårt liv gjennom alle livs dagar
og let oss få samlast i Himmelens fred
Amen

Den følelsen jeg kjente ved matbordet denne vinterfredagen er det nesten umulig å beskrive. Jeg vet bare at jeg har kjent den så mange ganger før. Den er ikke spesiell for bibelskoleåret, men den opptrådte hyppig der. Ble konsentrert.
En varm, inkluderende, herlig følelse av fellesskap.



Hovedbygget på bibelskolen høsten 1996

Jeg startet på Bildøy året etter videregående. Det er ganske vanlig blant kristne norske ungdommer å ta et "friår" enten på bibelskole eller en (fortrinnsvis kristen) folkehøyskole. Her ligger fokus mer på det å utvikle seg som menneske enn det å bli klare til yrkeslivet (selv om jeg studerte både kristendom og musikk); en bruker både undervisningstid og fritid sammen med andre elever og er rett og slett sosial. Til en viss grad kan en legge opp til selv hvor aktiv en vil være, men det er vanlig med for eksempel skoleturer uten- og innenlands, skolebrylluper og andre artigkvelder, ekskursjoner og mer uformelle samlinger på internat.

Vi feiret hverandres bursdager. Vi hadde idrettsdag. Vi spiste frokost og middag sammen. Og på min bibelskole reiste mange også på møter og gudstjenester sammen, i tillegg til alt som foregikk av åndelige tilbud innenfor skolens vegger. Vi sang sammen i skolekor. Vi gjorde så mye sammen. Og vi fikk felles referanser og felles minner for livet. Si "Et annerledes år" til en av mine kullinger, og han eller hun vil ganske sikkert huske hvem som sa det og hvordan han gestikulerte på talerstolen.

Dette kan virke som en reklame for bibelskolen. Merkelig, ikke sant, siden jeg nå ikke tror på det jeg lærte der? Siden jeg nå har et annet livssyn enn lærerne og medelevene mine (kanskje ikke alle)?
Poenget mitt er at Bildøy var et flott eksempel på alt det fine en tross alt kan oppleve som kristen. Hvis en er heldig og ikke faller utenfor, selvfølgelig - det er alltid en fare i både religiøse og andre fellesskap. Når "alle andre" har noen å hilse på, være med, gå ut og spise med etter et møte, er det forferdelig å være den som står alene og ikke får kontakt. Aldri føler en seg vel så ensom som midt i en flokk. Men slik er ikke minnene mine jeg tok med meg fra dette året.

Et rosenrødt skjær...

Det første jeg gjorde rett etter at bibelskoleåret offisielt var over, var å reise til Israel med en gjeng elever og lærere. Det var stort! Å få gå rundt i det landet der Jesus selv hadde gått! (Ti år etterpå reiste jeg til de samme stedene med en annen gruppe, og da var forholdet mitt til Israel og iallfall til Jesus et helt annet. Det ble en sterk opplevelse på en ny måte - utenfor fellesskapet -, og det vil jeg kanskje fortelle mer om senere.)

Kunne de varme følelsene, de gode vennene og den sterke følelsen av fellesskap vare? Kunne svarene jeg fikk på Bildøy hjelpe meg i stunder der spørsmålene tårnet seg opp og Gud igjen føltes langt borte? Det gjenstod å se.

Krise!!! (den første)

Tom, tom, tom, bare tom. Tom for følelser, farger, alt... tom.

(Dagboksnotat fra Petrus skoledagbok 91/92)

----

Alle mennesker opplever vel kriser en eller annen gang i løpet av livet, noen kriser mer alvorlige enn andre. Men alle føles virkelige og vonde for den det gjelder.

Min første krise begynte etter konfirmasjonen og toppet seg andre året på videregående. Som før nevnt var den en blanding av en "alminnelig" depresjon - med et dårlig selvbilde i bunnen - og en religiøs kamp der jeg strevde med forholdet til Bibelen og guden jeg trodde på.

Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt inne på rommet mitt bøyd over Bibelen eller over dagboka mi, der jeg prøvde å finne den trygge og sikre følelsen som kunne hjelpe meg gjennom dagen. Sommeren før avgangsåret sov jeg mer enn jeg egentlig hadde godt av og så sannsynligvis ut som en zombie. Og jeg leste og skrev, leste og skrev.

Det gikk så langt at pappa - som selv har Bibelen som levebrød - sa at jeg måtte la være å lese i denne boka (i det minste i Gamle Testamentet). Det var en utrolig vanskelig periode både for meg og resten av familien. De gikk som på nåler. Det unner jeg ingen.

Jeg kom meg til lege etter hvert. På venteværelset fant jeg en brosjyre som heter «Frelst – hvordan blir man det?» Dette fikk meg til å bryte sammen i tårer, igjen. For var jeg nå egentlig frelst? Snakk om terapi!

Så gikk det bedre likevel. Jeg kom meg igjennom denne mørke tiden og ut i vanlig hverdag, også med proff hjelp. Jeg klarte å se det fine ved tilværelsen, og jeg trodde fremdeles på Gud. Da jeg var ferdig med videregående tenkte jeg vel at jeg var klar til det voksne, kristne livet. Men sannsynligvis hadde jeg gravd tvilen og spørsmålene ned et sted, der de lå og godgjorde seg.

Og snart måtte jeg forlate hjemmets lune rede og reise ut i det ukjente, ut i verden. Hvordan skulle det gå?