Jeg har ikke mange minneavtrykk av ting jeg tenkte og følte som lita jente. Men jeg husker et mareritt som stadig vendte tilbake, i overgangen fra drøm til virkelighet ...
----
Mamma!
Jeg ligger i senga mi og roper. Er så redd at kroppen
føles stiv.
Hun kommer ikke. Jeg roper høyere. Mamma!
Der gløttes det på døra inn til rommet mitt.
Lyset fra gangen strømmer inn, og
hun står der og kikker.
Synne, får du ikke sove?
Jeg skal til å svare Nei, jeg får ikke sove,
så hun kan komme inn og trøste meg
og pakke dyna rundt meg,
men plutselig stusser jeg.
Noe er galt.
Du er ikke mamma. Du er ikke mamma!
Og ja; skikkelsen i døra blir
svakere, blir borte.
Jeg begynner å rope igjen: Mamma! Mamma!
Så kommer mamma.
Jeg skjønner at jeg er våken, og at det
virkelig er henne som står i døråpninga.
Kanskje hun kommer inn, setter seg på
knærne ved siden av senga og stryker meg over håret.
Kanskje hun bare står der
litt, stille, til øyelokkene mine blir merkelig tunge.
Uansett kan jeg kjenne
tryggheten strømme inn i kroppen.
Alt er vel.
For den ekte Mamma er her, og hun
passer på meg.
lørdag 15. mars 2014
tirsdag 4. mars 2014
Helvete - det andre stedet
Kanskje du også hørte radiodebatten på NRK med tittelen "Et sant helvete"? En ung predikant fra Hægebostad, nabokommunen til den jeg vokste opp i, forteller her om sitt dype behov for å varsle medmenneskene sine om helvete. De må få høre om det, de må få vite at det er en bombe i rommet som kommer til å gå av hvis de ikke vender om og tror på Gud.
Det var veldig fascinerende å høre på. Og det skumleste var kanskje det at jeg kjente "kristne Synne" igjen i Tor André Haddeland.
Det er ikke det at jeg husker noen personlig angst for helvete, en redsel for at jeg skulle havne på et flammende sted med gråt og tenners gnissel. Jeg kjenner heldigvis ikke igjen de fryktelige beskrivelsene referert av Arnfinn Nordbø, som også er intervjuet i dokumentaren. Jeg husker heller ikke at jeg hadde mareritt om at mennesker jeg kjente skulle gå fortapt. Og hadde jeg slike visjoner, så har de av en merkelig grunn ikke gjort stort inntrykk. Men jeg husker at jeg likevel var redd for å ikke ha vitnet. Å ikke ha gjort nok for å få mennesker til å se Jesus, til å se at de måtte vende om.
Og i perioder var jeg nok redd for at hvis jeg døde og ikke alt var "rett" med meg, så ville jeg havne et sted etter døden hvor de jeg var aller mest glade i - mamma, pappa og lillesøster - ikke var. Jeg ville ikke havne i himmelen. Helvete var det andre stedet.
Ikke så lenge etter radiodebatten skrev Gunn Hild Lem en kronikk på NRK Ytring. Og i kjølvannet av det møtte hun pastor i Oslokirken, Jan-Åge Torp, til debatt (ikke lengre tilgjengelig på NRK).
Det er flere ting ved denne debatten jeg kunne skrevet noe om. Og om mine tanker - og følelser - rundt den. På et vis skulle jeg ønske jeg kunne reagere slik Lem gjør, og "le av helvete" samtidig som hun raser. Men midt inni det absurde (fra mitt ståsted som ekskristen) er troen på to utganger av livet, med Bibelens Gud som dommer, så tragisk at jeg ikke klarer å trekke på smilebåndet av den. Ennå.
Siste delen av debatten traff meg sterkest... for det første med Jan Åge Torps påstand om at man i den karismatiske vekkelsen
"tror på det som står i Bibelen",
en påstand som gjør meg arg (fordi det uansett vil være et spørsmål om hvilke deler du tror på),
og siden med Gunn Hild Lems dypt undrende:
"Jeg
skjønner at du kan tro at noe som er veldig vondt kan være sant. Men jeg
skjønner virkelig ikke hvordan du kan fortsette å elske Gud hvis det er dette
du tror om ham."
Der var Jan Åge Torp uenig. Men det ble ingen tid til utdyping.
Påskrift, september 2014: Bokprogrammet (NRK) hadde en utgave om helvete i 2009, blant annet med intervju med salig Odd Bondevik, med Margaret Skjelbred, som skrev Mors bok (og som jeg kjenner igjen tanker hos) og med Olaug Nilssen, som reagerte på at Sigvart Dagsland ikke tror på helvete. Anbefaler å se programmet!
Det var veldig fascinerende å høre på. Og det skumleste var kanskje det at jeg kjente "kristne Synne" igjen i Tor André Haddeland.
 |
| Kevin Dooley (Flickr) |
Det er ikke det at jeg husker noen personlig angst for helvete, en redsel for at jeg skulle havne på et flammende sted med gråt og tenners gnissel. Jeg kjenner heldigvis ikke igjen de fryktelige beskrivelsene referert av Arnfinn Nordbø, som også er intervjuet i dokumentaren. Jeg husker heller ikke at jeg hadde mareritt om at mennesker jeg kjente skulle gå fortapt. Og hadde jeg slike visjoner, så har de av en merkelig grunn ikke gjort stort inntrykk. Men jeg husker at jeg likevel var redd for å ikke ha vitnet. Å ikke ha gjort nok for å få mennesker til å se Jesus, til å se at de måtte vende om.
Og i perioder var jeg nok redd for at hvis jeg døde og ikke alt var "rett" med meg, så ville jeg havne et sted etter døden hvor de jeg var aller mest glade i - mamma, pappa og lillesøster - ikke var. Jeg ville ikke havne i himmelen. Helvete var det andre stedet.
Ikke så lenge etter radiodebatten skrev Gunn Hild Lem en kronikk på NRK Ytring. Og i kjølvannet av det møtte hun pastor i Oslokirken, Jan-Åge Torp, til debatt (ikke lengre tilgjengelig på NRK).
Det er flere ting ved denne debatten jeg kunne skrevet noe om. Og om mine tanker - og følelser - rundt den. På et vis skulle jeg ønske jeg kunne reagere slik Lem gjør, og "le av helvete" samtidig som hun raser. Men midt inni det absurde (fra mitt ståsted som ekskristen) er troen på to utganger av livet, med Bibelens Gud som dommer, så tragisk at jeg ikke klarer å trekke på smilebåndet av den. Ennå.
Siste delen av debatten traff meg sterkest... for det første med Jan Åge Torps påstand om at man i den karismatiske vekkelsen
"tror på det som står i Bibelen",
en påstand som gjør meg arg (fordi det uansett vil være et spørsmål om hvilke deler du tror på),
og siden med Gunn Hild Lems dypt undrende:
Der var Jan Åge Torp uenig. Men det ble ingen tid til utdyping.
Påskrift, september 2014: Bokprogrammet (NRK) hadde en utgave om helvete i 2009, blant annet med intervju med salig Odd Bondevik, med Margaret Skjelbred, som skrev Mors bok (og som jeg kjenner igjen tanker hos) og med Olaug Nilssen, som reagerte på at Sigvart Dagsland ikke tror på helvete. Anbefaler å se programmet!
torsdag 27. februar 2014
Noe å leve for
Jeg holder på å planlegge et innlegg om den nye helvetesdebatten, men fram til da kan dere grunne på dette godordet av Ricky Gervais! Funnet på Facebook-siden til Recovering from Religion (hentet fra AtheistRepublic.com).
onsdag 19. februar 2014
Å pakke ryggsekken
Denne artikkelen fant jeg på den amerikanske siden Leaving your Religion (som ser ut til å være lagt ned per 2023), og jeg skjønte med en gang at den måtte oversettes til norsk. Den er en hjelp til selvhjelp for den som har forlatt en religiøs tro, og selv om jeg har gått denne turen lenge trenger jeg fremdeles å bli minnet på det som her er satt opp i fire punkter.
Forfatterens tale «Leaving Your Religion» er ute på YouTube.
Pionerene som bosatte seg vestover i De Forente Stater hadde ofte med seg digre vogner hjemmefra, fullastet med alt du kan tenke deg. Selv om mye av det de dro med seg ikke ville gjøre noen nytte i de nye omgivelsene de flyttet til, var det vanskelig å forlate det kjente og kjære. Ruten de gikk var forsøplet av avfallet disse reisende la fra seg langs veien. Dette er det som ofte skjer når vi forlater en religion. I starten pakker vi med oss mye mer enn det vi trenger.
Da jeg forlot kristendommen, var vognen min full og overfylt. Jeg trodde først at det å være ikke-religiøs ganske enkelt handlet om å forlate kirken. Jeg antok at jeg ville beholde storparten av overbevisningene mine og måten jeg levde på. Men etter hvert som reisen gikk sin gang, smuldret listen med grunnleggende overbevisninger og væremåter opp. Jeg skjønte til slutt at mye av det jeg bar med meg faktisk gjorde veien framover tyngre. Litt etter litt lot jeg det unødvendige ligge langs veien. Jeg forlot vognen og skjøv det jeg fremdeles ville ha med ned i en ryggsekk.
Når jeg møter mennesker som holder på å forlate en religion, prøver jeg å huske den opplevelsen. Det er ingen hjelp i å si til dem at de kan la den og den tingen ligge. Faktisk går en imot den ikke-religiøse livsstilen hvis en prøver å fortelle andre hva de skal forlate eller ta med seg videre. En av de viktigste endringene du kan oppleve som eks-religiøs er at du må ta personlig ansvar for hele livet ditt. Hvis du vil la andre diktere det du gjør, kan du like gjerne fortsette å være religiøs. Når det er sagt; hvis du ønsker råd fra en som pakket for mye, har jeg fire forslag.
1. Pakk et telt.
Tilværelsen du nøt trygt mellom fire steinvegger er sannsynligvis over. Det å slå seg ned på ett sted med én gruppe mennesker med ett verdisett er ikke lenger målet ditt. Selv om du kanskje slår leir på fine leirplasser med interessante personer over lengre perioder, er du i gang med en reise. Finn ut hvor du ønsker å dra og start i den retningen.
Jeg brukte ganske lang tid på å finne et sted å slå meg ned på. Etter hvert forstod jeg at en av de flotte tingene med et ikke-religiøst liv er friheten til å dra hvor som helst, bruke tid sammen med hvem som helst og tenke på hva som helst. Jeg har gradvis blitt fortrolig med forandring som noe velkomment heller et nødvendig onde.
2. Husk kompass.
Alle har et, selv om du kanskje ikke har lært å bruke ditt. Stol på stemmen inni deg, magefølelsen, intuisjonen eller hva du enn kaller det. Kast bort kartet du fikk fra religionen så snart du kan; de ferdigstemplede og trangsynte instruksjonene vil ikke hjelpe deg dit du vil. Sjekk kompasset ofte mens du reiser og hold retningen du innerst inne ønsker. Hvis stien din ikke er opptråkket og merket med en rød T, ikke få panikk. Mange går heller langs de letteste rutene enn de mest interessante.
Det var ikke lett å stole på meg selv. Kristendommen hadde lært meg at jeg ikke var til å stole på, at tankene mine var skitnet til av arvesynd. "Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden." (Ordspr. 14,12) Litt etter litt fikk jeg troen på at jeg kunne klare å velge min egen livsvei. Hvorfor skulle jeg velge noe som ikke føltes riktig?
3. Husk nistemat.
Du må bære vann med deg. Hvis religionen hadde stilt tørsten din, ville du ikke ha lett andre steder etter kunnskap, mening og mål. I starten av reisen gjennom villmarken vil du sannsynligvis bli tørst. Du trenger nye kilder til forfriskninger. Ikke finn tilbake til tørre brønner. Vær litt skeptisk til andre som tilbyr deg mat og drikke.
Religionen gav meg øyeblikk med intens glede og tilfredshet. Faktisk forlot jeg religionen nettopp fordi jeg ønsket slike opplevelser: da religionens brønn gikk tom, måtte jeg lete etter vann andre steder. Det jeg syns er mest forfriskende er samvær med mennesker som både tenker omsorgsfullt og viser omsorg med ettertanke.
4. Finn en solid gåstav.
I begynnelsen kan stien bort fra religionen være ujevn, full av revner og skarpe steiner. Du strever med å holde deg på bena. Du snubler, faller flere ganger og slår deg. Det kan hjelpe hvis du finner noe å holde fast i mens du går. Noen ganger kan du finne gåstaven din i en nær venn, en bok eller et par livsprinsipper. Søk balanse.
Min gåstav har jeg funnet i et par nære venner - en religiøs og en ikke - som har fulgt meg på reisen og hjulpet meg å kjenne igjen blindveier og unødvendige omveier. De har hjulpet meg til å unngå de to store fallgruvene: å nedvurdere alle tidligere tankemåter og å glorifisere de jeg har nå. De har hjulpet meg til å holde balansen og fortsette å være den personen jeg ønsker å være.
Jeg startet reisen min bort fra religionen med den samme skjelvende frykten som de amerikanske pionerene. Jeg hadde hørt skrekkhistorier i kirken om de som sultet til døde med en gang de forlot troen. Selv om jeg opplevde litt smerte og ubehag, viste de bekmørke profetiene seg å være falske. Det jeg trodde kom til å bli en hard og farlig ferd har blitt mer som en spasertur i skogen, full av uventet skjønnhet og fred.
Jo lettere du pakker, jo mer kan du nyte den turen.
- Jim Mulholland
 |
| Foto: Petras Gagilas (Flickr) |
Pionerene som bosatte seg vestover i De Forente Stater hadde ofte med seg digre vogner hjemmefra, fullastet med alt du kan tenke deg. Selv om mye av det de dro med seg ikke ville gjøre noen nytte i de nye omgivelsene de flyttet til, var det vanskelig å forlate det kjente og kjære. Ruten de gikk var forsøplet av avfallet disse reisende la fra seg langs veien. Dette er det som ofte skjer når vi forlater en religion. I starten pakker vi med oss mye mer enn det vi trenger.
Da jeg forlot kristendommen, var vognen min full og overfylt. Jeg trodde først at det å være ikke-religiøs ganske enkelt handlet om å forlate kirken. Jeg antok at jeg ville beholde storparten av overbevisningene mine og måten jeg levde på. Men etter hvert som reisen gikk sin gang, smuldret listen med grunnleggende overbevisninger og væremåter opp. Jeg skjønte til slutt at mye av det jeg bar med meg faktisk gjorde veien framover tyngre. Litt etter litt lot jeg det unødvendige ligge langs veien. Jeg forlot vognen og skjøv det jeg fremdeles ville ha med ned i en ryggsekk.
Når jeg møter mennesker som holder på å forlate en religion, prøver jeg å huske den opplevelsen. Det er ingen hjelp i å si til dem at de kan la den og den tingen ligge. Faktisk går en imot den ikke-religiøse livsstilen hvis en prøver å fortelle andre hva de skal forlate eller ta med seg videre. En av de viktigste endringene du kan oppleve som eks-religiøs er at du må ta personlig ansvar for hele livet ditt. Hvis du vil la andre diktere det du gjør, kan du like gjerne fortsette å være religiøs. Når det er sagt; hvis du ønsker råd fra en som pakket for mye, har jeg fire forslag.
1. Pakk et telt.
Tilværelsen du nøt trygt mellom fire steinvegger er sannsynligvis over. Det å slå seg ned på ett sted med én gruppe mennesker med ett verdisett er ikke lenger målet ditt. Selv om du kanskje slår leir på fine leirplasser med interessante personer over lengre perioder, er du i gang med en reise. Finn ut hvor du ønsker å dra og start i den retningen.
Jeg brukte ganske lang tid på å finne et sted å slå meg ned på. Etter hvert forstod jeg at en av de flotte tingene med et ikke-religiøst liv er friheten til å dra hvor som helst, bruke tid sammen med hvem som helst og tenke på hva som helst. Jeg har gradvis blitt fortrolig med forandring som noe velkomment heller et nødvendig onde.
2. Husk kompass.
Alle har et, selv om du kanskje ikke har lært å bruke ditt. Stol på stemmen inni deg, magefølelsen, intuisjonen eller hva du enn kaller det. Kast bort kartet du fikk fra religionen så snart du kan; de ferdigstemplede og trangsynte instruksjonene vil ikke hjelpe deg dit du vil. Sjekk kompasset ofte mens du reiser og hold retningen du innerst inne ønsker. Hvis stien din ikke er opptråkket og merket med en rød T, ikke få panikk. Mange går heller langs de letteste rutene enn de mest interessante.
Det var ikke lett å stole på meg selv. Kristendommen hadde lært meg at jeg ikke var til å stole på, at tankene mine var skitnet til av arvesynd. "Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden." (Ordspr. 14,12) Litt etter litt fikk jeg troen på at jeg kunne klare å velge min egen livsvei. Hvorfor skulle jeg velge noe som ikke føltes riktig?
3. Husk nistemat.
Du må bære vann med deg. Hvis religionen hadde stilt tørsten din, ville du ikke ha lett andre steder etter kunnskap, mening og mål. I starten av reisen gjennom villmarken vil du sannsynligvis bli tørst. Du trenger nye kilder til forfriskninger. Ikke finn tilbake til tørre brønner. Vær litt skeptisk til andre som tilbyr deg mat og drikke.
Religionen gav meg øyeblikk med intens glede og tilfredshet. Faktisk forlot jeg religionen nettopp fordi jeg ønsket slike opplevelser: da religionens brønn gikk tom, måtte jeg lete etter vann andre steder. Det jeg syns er mest forfriskende er samvær med mennesker som både tenker omsorgsfullt og viser omsorg med ettertanke.
4. Finn en solid gåstav.
I begynnelsen kan stien bort fra religionen være ujevn, full av revner og skarpe steiner. Du strever med å holde deg på bena. Du snubler, faller flere ganger og slår deg. Det kan hjelpe hvis du finner noe å holde fast i mens du går. Noen ganger kan du finne gåstaven din i en nær venn, en bok eller et par livsprinsipper. Søk balanse.
Min gåstav har jeg funnet i et par nære venner - en religiøs og en ikke - som har fulgt meg på reisen og hjulpet meg å kjenne igjen blindveier og unødvendige omveier. De har hjulpet meg til å unngå de to store fallgruvene: å nedvurdere alle tidligere tankemåter og å glorifisere de jeg har nå. De har hjulpet meg til å holde balansen og fortsette å være den personen jeg ønsker å være.
Jeg startet reisen min bort fra religionen med den samme skjelvende frykten som de amerikanske pionerene. Jeg hadde hørt skrekkhistorier i kirken om de som sultet til døde med en gang de forlot troen. Selv om jeg opplevde litt smerte og ubehag, viste de bekmørke profetiene seg å være falske. Det jeg trodde kom til å bli en hard og farlig ferd har blitt mer som en spasertur i skogen, full av uventet skjønnhet og fred.
Jo lettere du pakker, jo mer kan du nyte den turen.
- Jim Mulholland
søndag 26. januar 2014
Hvem er kristen?
Er du kristen når du er døpt?
Er du kristen når du er villig til å dø for troen på Jesus?
Er du kristen når du holder deg borte fra kortspill og dans?
Er du kristen når du er åndsdøpt?
Er du kristen når du leser i Bibelen, snakker med Jesus i bønn, går til nattverd, går på kristne møter?
Er du kristen når du stemmer på det politiske partiet De Kristne, eller på KrF?
Denne jula fant jeg et ark med en modell som jeg vet jeg lagde det året jeg gikk på bibelskolen. Jeg aner ikke om dette var inspirert av noe jeg lærte der. Jeg tror det først og fremst var mine egne betraktninger. Min oversikt over verden. Et forsøk på å gruppere mennesker rundt meg. Det store spørsmålet var: var de egentlig kristne eller ikke?
Denne inndelingen i ulike grupper påvirket det generelle synet jeg hadde på medmenneskene mine, og tankene om hvordan jeg skulle forholde meg til dem.
- Som åndelig "varme" kristne medsøsken jeg kunne dele åndelige erfaringer og livsverdier med?
- Som noen litt lunknere troende som jeg burde advare eller i det minste ikke bli påvirket av?
- Som ikke-kristne jeg burde be for og vitne for, så de også kunne bli med til Himlen?
Slik var modellen:
"De egentlige kristne"
- de kristne som lever konservativt
- de kristne som lever "midt i laget" (ikke klart imot Guds bud)
- de kristne som stadig faller i spesielle synder, men bekjenner og ber om tilgivelse
- de "lovkristne" (de som er opptatte av å leve riktig, men ikke har noe personlig forhold til Gud)
- de som gir inntrykk av å være kristne, "gjør ikke så mye galt"
- de som kaller seg kristne, men lever klart imot Guds bud, uten å be om tilgivelse
- de som vet at de ikke er kristne, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
- de som vet at de ikke er kristne, og er stolte av det - kjemper bevisst mot kristendommen
- de som ikke har hørt evangeliet, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
- de som ikke har hørt evangeliet, og lever ugudelig
Jeg tror det gav meg en følelsesmessig trygghet å kunne dele verden inn på den måten. Få en oversikt.
Men lett var det ikke å beholde oversikten i møte med de virkelige enkeltmenneskene. For selv om det ser ut til at jeg konsentrerte meg om måten folk levde på, gjaldt min definisjon av det å være kristen rent personlige, indre kriterier. Ting ingen andre enn den enkelte selv kunne vite om. Graden av eller typen tro på Gud. Det følelsesmessige forholdet en hadde til denne usynlige kraften. Umulig å måle! Også fordi "Gud" kunne bety ulike ting for ulike mennesker. Jeg visste jo ikke helt hvem han var for meg selv en gang.
Hvis jeg spurte en person "tror du på Jesus?" og denne svarte "nei", kunne jeg gå ut fra at han/hun ikke var kristne. Hvis de svarte "ja", måtte jeg på en måte tenke med forbehold: ja, men det kan være at de ikke vet hva det er å tro, at de tror på en Jesus som bare er et forbilde og ikke en frelser, at det ikke betyr noe for dem i det daglige. Jeg kan ikke huske at jeg konfronterte noen med disse forbeholdene og frittet dem ut, jeg holdt dem for meg selv.
Det at troen gav seg utslag i et "gudelig" liv (også diskuterbar term!) var også viktig, men det var ikke avgjørende, siden jeg satte opp lovkristne som en kategori under "såkalte kristne". Etter hvert fikk jeg et litt forvirrende syn på hva "Guds lov" egentlig var, det kunne jo variere alt etter hvor en leste i Bibelen.
Så brukte jeg også disse kriteriene på meg selv. For meg var det sjeldent et spørsmål om jeg levde etter Guds lov eller ikke. Jeg syntes selv at jeg levde rett, slik jeg hadde lært at et kristent liv var (bortsett fra tankesynder og dårlige motiv jeg måtte be om tilgivelse for). Men det indre forholdet mitt til Gud og Jesus, hvordan jeg tenkte om dem, hvordan troen min så ut, det var det som var komplisert.
Tenk hvis Jesus skulle komme igjen og si til meg "nei, du er ingen disippel" og stenge døren til Himlen?
 |
| Foto: fusky (Flickr.com) |
Jeg vet at det er endel eks-kristne som får høre fra kristne ting som:
Men du var ingen ekte kristen.
Ingen kan ha et forhold til den levende Gud og så ikke ha det lenger.
Du kan ikke ha virkelig møtt den oppstandne Jesus.
Du bare trodde at du visste hva det var å være kristen.
Underforstått:
Hvis du virkelig hadde vært kristen og hatt en tro, hatt et personlig forhold til Gud/ Jesus, ville dette ha gitt deg så mye og vært så viktig for deg at du aldri ville gitt avkall på det. Men det var tydeligvis ikke slik - så det er håp for deg, du kan fremdeles møte Jesus og bli kristen på ordentlig, bli frelst!
Slike utsagn føles respektløse. Slik mine tanker egentlig var respektløse.
Og litt sprø.
Hvor er den levende Gud som du mener jeg ikke hadde noe forhold til? Kan du ta meg med til ham, så jeg kan se ham med øynene mine og høre ham snakke med ørene mine? Kan han svare på alle spørsmål jeg har og bevise at han virkelig bryr seg om meg (for ikke å snakke om alle andre mennesker i verden)?
På hvilken måte har du selv "møtt" Jesus? Har du rent fysisk rørt ved naglemerkene hans, sett ham smile, gått med ham bortover veien eller snakket med ham over en kaffekopp?
I våken tilstand?
Jeg har problemer i dag også med å bestemme meg for hvem som "er" kristne eller ikke. Jeg tror jeg har falt ned på denne tanken:
Kaller du deg kristen, så er du det.
Men jeg tror ikke at du kommer til Himlen. Eller Helvete.
Det er ikke det som er viktig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)