Kristen ungdomsbok, analysert

Jeg har lest den kristne ungdomsboka Seksten år og ukysset av Melody Carlson, utgitt på Hermon forlag i år. Her kommer noen tanker rundt innholdet og budskapet i boka og om hva det er som gjør den spesifikt kristen. 

Hermon, 2014

Hva er spesielt med kristne barne- og ungdomsbøker? Hører de gjerne til en spesiell sjanger, har de en egen oppbygning av plottet, en annen måte å framstille personene på? Jeg vet ikke mye om utgivelsene i dag, men sjangerfordelingen er nok variert - du finner iallfall spenningsbøker, fantasy og hverdagsdrama. Og du finner det jeg kaller "rosa" bøker. Boka jeg vil si noe om er, som tittelen antyder, ei slik bok. Det jeg tenker kan skille kristne bøker fra sekulære er at de kommer med et budskap, en eller annen form for forkynnelse om du vil. Det var dette jeg som ekskristen var spent på da jeg åpnet boka.

Men først noen ord om forfatteren. Melody Carlson fra Oregon er en uhyre produktiv forfatter som ifølge Wikipedia har solgt mer enn 2 millioner bøker (først og fremst romaner) for barn, unge og voksne, mange av dem med kjærlighet som tema. Hun beskriver hvordan det er å være tenåring i dag og vanskelighetene en kristen kan møte.

Handlingen i korte trekk (med spoilere) 

I Seksten år og ukysset møter vi Elise, fortelleren, som nettopp har flyttet med moren til et nytt sted og skal begynne på en ny videregående skole. Den første hun blir kjent med er nabojenta Stacie, som er bare fjorten, og som er en nysgjerrig type. Elise "liker å fantasere" og dikter opp en interessant fortid på guttefronten overfor Stacie selv om hun egentlig aldri har kysset en gutt. Når hun så begynner på skolen faller hun for Asher, som har en kjæreste fra før, men som snart begynner å sende henne eposter som hun svarer på. Elise tror han vil slå opp med kjæresten. Hun lar seg påvirke til å sende ham et par sexy, men påkledde, bilder, men nekter å sende nakenbilde når hun blir bedt om det. 

Da kommer vendepunktet: på skolen neste dag blir hun arrestert for å ha spredt barnepornografi - et nakenbilde av seg selv - og verken politiet, klassekamerater eller hennes egen mor tror på at hun er uskyldig. Heldigvis får hun hjelp av bestemoren og bestemorens juristvenn, samt Elises kristne medelev Phillip. Etter hvert kommer det fram at det var Ashers kjæreste som sendte epostene til Elise, og det var Stacie som tok et nakenbilde av sin egen søster med Elises mobil og sendte det til Asher. Alt ordner seg for Elise.

Hva tenker jeg om boka?

Jevnt over var den behagelig lite forkynnende og med et allment viktig tema. Jeg klarte lenge å glemme at den var rettet mot et kristent publikum. Men noen punkter noterte jeg meg:

• Tilgivelse som et særtrekk ved kristne. Elise forteller om faren sin, som hun "hatet (...) en stund, men så ble jeg kristen som tolvåring, og innså at jeg trengte å tilgi ham - like mye for min egen skyld som for hans" (s. 18).
  Jeg lurer på 1) hvordan kristendommen har fått monopol på tilgivelse, og 2) om fokuset på tilgivelse kan bli for viktig. Forventningen om tilgivelse "for egen skyld" har nemlig ødelagt for mange kristne ofre oppigjennom årene, i de tilfellene hvor den som forbrøt seg verken viser noe ønske om tilgivelse eller noen vilje til å endre seg.
• Urene motiver. Elise har hjulpet Stacie med en makeover, men får skyldfølelse når Stacie takker - fordi Elise ikke hadde rene motiver. (Hun ville at Stacie skulle slutte å være sur, og ha en pen venninne å vise fram.)
  Dette kjenner jeg så godt igjen fra mitt eget liv som kristent barn! Det var viktig å ha rene motiver for ting, men altfor ofte hjalp jeg andre for at de skulle synes jeg var snill eller flink og like meg, og jeg visste det. Det var et skår i gleden, og det ble et middel for meg til å "disse meg selv". Spørsmålet er: hvem har 100% uegoistiske motiver for det vi gjør til enhver tid? Og er dette sentralt for den hjelpen vi gir, når bare den hjelper? (Jeg har egentlig ikke noe svar.)
• Bønneemne. På side 35 kommer det første glimtet av en kristen handlemåte hos hovedpersonen. Hun ber til Gud om hjelp til morgendagen, om å få nye venner og å finne en "relativt kul gutt, så jeg kan få mitt første kyss før jeg fyller seksten." (s. 35)
  Så er spørsmålet: skjer dette som hun ber om? Ja, forsåvidt (bortsett fra kysset), bare ikke akkurat slik hun hadde tenkt.
  Dette kjenner jeg er befriende livsnært, om enn selvsentrert. Ingen kommentarer kommer om at hun kanskje kunne be for de sultne barna i Afrika eller ikke-kristne venner eller misjonsland, som jeg selv gjorde. En kan vel si at hun utvider perspektivet sitt litt i løpet av boka, men det er lite.
• "Kristen-identifisering 1". (Jeg har lagd et nytt ord!) Når Elise får en epost av Asher som fremstiller ham som en sympatisk person, svarer hun at "du virker som en real og modig gutt. Har du en kristen bakgrunn?" (s. 57) "Han" (altså kjæresten) svarer senere at han er en søkende lutheraner.
  Spørsmålet er: hvorfor må han være kristen når han er real og modig? Det ville vært flott, ikke sant, hvis en kunne dele menneskeheten i de snille (de religiøse) og de slemme (ateistene/sekularistene)? Men det går nok ikke. Det er likevel en tanke som mange kristne har overtatt. "Noe må jo Gud ha gjort i livene våre når vi har fått tro, noe som skiller oss ut fra mengden?"
• "Kristen-identifisering 2". I en scene ikke lenge etter eposten til Asher får Elise se at Phillip tegner en hånd med naglemerke i. Hun spør ham lavt: "Er du kristen?" Og han svarer ja. Han forteller om kirken han går i og ber henne med dit.
  Dette minner veldig om det en har hørt om den første kristne tida, hvor de troende ble forfulgt og måtte lage interne signaler (tegning av fisk) for å identifisere hverandre og finne sammen. Jeg kjenner det altså igjen, men blir forvirret over at dette skal være en moderne amerikansk setting. I det hele syns jeg det er merkbart få kristne i boka - er dette statistisk representativt for USA, eller er det noe som er lagt inn for å vise at kristne er "underdogs"?
  (Jeg driver forresten fremdeles med privat "ekskristen-identifisering" av en lignende type og leter etter markører.)
• Nei til banning. Stacie får påpakning når hun slipper ut et stygt ord i Elises bil.
  Gjør meg forsåvidt lite, selv om det minner litt om "vær forsiktig, lille munn, hva du sier."
• "Jeg har skylden". Når Elise blir arrestert for å ha sendt nakenbildet, kjenner hun på skyldfølelse og lurer på om arrestasjonen er en straff for at hun prøvde å stjele Asher fra Brianna. Hun får dermed en følelse av at Gud "ikke er særlig medfølende" når hun prøver å be om hjelp.
  Dette er et litt kaldt bilde av Gud, så litt overrasket over at det fins i en kristen ungdomsbok, men jeg kjenner igjen tankesettet og hangen til å gå i seg selv. 
   
• Kristen-definisjon: "jeg prøver å være en kristen - at jeg ber om ting og går i kirken." (s. 109)
  Så enkelt og greit hvis dette også kunne være tegnet på om du er kristen. Du ber. Du går i kirken. Du er kristen!
• Styrke gjennom Guds kjærlighet. Det tydeligste eksempelet på forkynnelse kommer på side 113, hvor Elise midt i den verste situasjonen tenker på bibelvers om Guds uendelige kjærlighet og en nåde som er ny hver morgen - og Jesus, som også ble straffet for noe han ikke hadde gjort. Hun ber - og føler et glimt av håp. Ikke lenge etterpå kommer hjelpen som støtte fra bestemor og juristvennen. Og senere i møte med "skurken" Brianna tenker Elise for seg selv: "Gud er på min side" (s. 141)
  Så fint at Gud, selv om han straffer, også elsker? Og svarer konkret på bønn?
  Men hvor mange bønner har aldri blitt besvart?
• Kristne er også som folk flest. Phillip blir ertet med at han, som liksom skal være en "ordentlig type, kristen og allting" har studert nakenbildet nøye, og han svarer "Kristne har også øyne, Bristol (...) vi er menneskelige, skjønner du." (s. 147)
  Jeg er litt usikker på hva som er budskapet her, kanskje at kristne ikke er noen hengehuer og tåler å se nakenhet (selv om nakenbildet blir kalt for "det frekke bildet")? Eller at de er observante?
• Guds livsviktige hjelp. Elise forteller den sjalu kjæresten til Asher og venninnene hennes at hun vurderte selvmord, og "uten Guds hjelp hadde jeg også gitt opp." (s. 191)
  Dette er et sterkt utsagn. Og det er klart at gudstro kan gi styrke i kriser, men det kan også troen på ens egen verdi, eller omsorg fra andre mennesker.
• Straff: bli med i kirken! Stacie, som sendte nakenbildet som skapte alle Elises problemer, får som straff å bli med Elise i kirken seks søndager, noe som hun "innrømmer etter første gang ikke er så verst." (s. 205)
  En del vil nok si at kirkegang faktisk er en straff, men det underliggende budskapet er at Elise har vært aktiv på kristendommens vegne og skaffet Gud et mulig nytt barn. Slik skal det gjøres!
• Vent på Gud. Helt mot slutten kom det som kanskje er hovedbudskapet i boka? Jeg håper ikke det, men det skulle ikke forundre meg. Jeg siterer (s. 207): 

"...selv om jeg ennå ikke offisielt sett har fått noe kyss, så tenker jeg at jeg kanskje bare bør vente. 

Nå tror du kanskje jeg mener at jeg vil vente på Phillip... og hvem vet, kanskje det er sånn det blir en gang. Sannheten er at jeg ikke er helt sikker på den delen."

Og det hadde gått helt fint å stoppe der, men den kristne boka slutter slik:

"Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg trenger å vente på Gud. For jeg vet at Hans timing og måte å gjøre ting på er mye bedre enn min!"

Altså:

Vent på at Gud selv kommer med den perfekte gutten til deg, som du trygt kan kysse, fordi dere uansett kommer til å bli gift! Så går alt så bra!

Det er helt klart at Melody Carlson har en kristen agenda. Så da er spørsmålet, som jeg ikke har noe klart svar på:
Er dette ei bok jeg kunne gitt til ei kristen jente uten å samtidig komme med forbeholdene over?

Jesus, avbrutt

Jeg fikk interessante spørsmål i kommentar til det forrige innlegget mitt, og kjente at det var vanskelig å svare. Tror jeg at Bibelens bøker og spesifikt fortellingene om Jesus bare er oppdiktede? Og hva bygger jeg i så fall denne troen eller overbevisningen på?

Jeg har nå lest ei bok av amerikanske Bart Ehrman, som er professor og bibelforsker med det Nye Testamentet (NT) som sitt spesialfelt. Boka fikk jeg tips om fra en amerikansk kamerat, og den heter Jesus, interrupted. Her forteller han om utviklingen av den tidlige kristendommen, kanoniseringen av NT og om en kan finne ut hva Jesus fra Nasaret egentlig gjorde, opplevde og sa. Jeg vil prøve å sammenfatte noen av poengene hans. Men først litt om mitt forhold til bibelkritikk.

Før jeg tok kristendom grunnfag på Norsk Lærerakademi (halvtårsenhet, våren 1997) ante jeg veldig lite om detaljene i den historisk-kritiske bibelforskningen. Jeg hadde nok hørt uttrykket nevnt, men da på linje med andre ting vi konservative, seriøse kristne ikke skulle rote oss bort i. Jeg hadde som barn lært at Bibelen var Guds Ord, fra "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden" (1. Mosebok) til "Vår Herre Jesu Kristi nåde være med alle!" (Joh.Åpenbaring). Alt som stod mellom de to permene var inspirert av Gud, og om ikke bøkene var skrevne med påholden penn, så hadde iallfall Gud diktert det som stod der. Han hadde bestemt hvilke bøker som skulle være med i Bibelen. Og den historisk-kritiske metoden stred på en eller annen måte mot dette.

Hva husker jeg så fra kristendom grunnfag?
Veldig lite.
Jeg kan ha lært om kronologien i bøkene, som ble skrevet i en annen rekkefølge enn de står i, at forfatteren ikke alltid var den en trodde, at det fantes bøker som av ulike grunner ikke ble med i Bibelen, at det ble satt opp en trosbekjennelse i den romerske kirken noen hundre år etter Kristi fødsel bygd på det en trodde at kristendommen gikk ut på. 
Jeg mener å huske at jeg ble litt forvirret og til og med frustrert, men at jeg som så ofte før puttet disse urolige tankene ned i en boks og lukket den.

HarperOne, 2009

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk en så grundig gjennomgang som det jeg nå har fått i Bart Ehrmans bok.
Han er pedagogisk og sammenfatter funnene fra arbeidet med NT i noen punkter:

• det fins innholdsmessige motsetninger eller uoverenstemmelser mellom flere av bøkene i NT. Noen av disse kan en forklare eller få til å stemme ved nitid og fantasifull jobbing, andre er rett og slett umulige å få til. (Han kom med flere eksempler, for eksempel det at Jesus dør på ulike dager i Markus og Johannes-evangeliene.)
• disse motsetningene gjaldt ikke bare små detaljer, de gjaldt også større ting og hvilket budskap forfatteren ville få fram; hvilket syn forfatteren hadde i viktige spørsmål, som:
  Døde Jesus i tvil og fortvilelse (Mark.), eller rolig og trygg (Joh.)?
  Var Jesu død et soningsoffer for synd (Markus/Pauli brev) eller ikke (Luk.)?
  Utførte Jesus tegn for å vise hvem han var (Joh.) eller nektet han å gi tegn (Matt.)?
  Må Jesu etterfølgere følge Loven for å komme inn i Riket (Matteus) eller slett ikke (Pauli brev)?
• de fleste av bøkene i Nye Testamentet er ikke skrevet av personen man har tilegnet dem, og de fleste er sannsynligvis skrevet etter at apostlene var døde. (Dette har bibelforskerne funnet ut ved bl.a. å sammenligne skrivestil og innhold i ulike skrifter.) Noen har falsk forfatter (flere av de påståtte Pauli brev), andre har en forfatter med et vanlig fornavn, og en har regnet dem for å være apostlene (Jakob, Johannes).
• evangeliene gir ikke en nøytral historisk framstilling av hvem Jesus var; de inneholder fortellinger som har vært overført muntlig i lengre tid før de ble skrevet ned. Dette gjør det vanskelig å vite hva Jesus egentlig sa, gjorde og opplevde. Flere av de sentrale tesene rundt Jesus representerer en senere forståelse av ham, ikke en historisk gjengivelse. (Derav tittelen på boka? Jesus, avbrutt.) - Et eksempel her: samtalen mellom Jesus og Nikodemus i Johannes-evangeliet bygger blant annet på en språkforvirring som er spesifikt gresk; de to skal ha snakket arameisk; dermed er sannsynligvis fortellingen oppdiktet.
• det fantes mange andre evangelier, brev, "gjerninger" og åpenbaringer som var i omløp hos de første kristne. Mange av disse gjorde krav på å være skrevet av en apostel, og kan like godt være det som bøkene som til slutt ble en del av NT. Spørsmålet er da hvem som bestemte hvilke bøker som skulle være med, og hva som var kriteriene for disse beslutningene. Burde noen bøker vært med, men ble tatt ut? 
• det fins mange ulike "grunntekster" eller versjoner av de ulike skriftene. Versjoner som er "rettet på", har tillegg, har skrivefeil. Hvordan kan en vite at en har fått oversettelsen av rett versjon?
• i den tidlige kristne kirken ble det lagd en samling av offisielle bøker (kanon), men ikke bare det - også de sentrale kristne doktrinene kom til etter at kristendommen ble en ikke-jødisk religion om Jesus, ikke jøden Jesu religion: den lidende Messias, Kristi guddommelighet, Treenigheten og Himlen/helvete. 

Ehrman skriver at dette er fakta som blir undervist i på teologiske seminarer over hele verden, og som bibelforskere er enige om. Detaljer kan de være uenige i. Og jeg merker at jeg kan stusse over noe han skriver og ikke sluker alt rått. (Det ville han sannsynligvis applaudere.) Men jeg kjenner at jeg har fått en ny forståelse av hvor menneskelig og sammensatt Bibelen er.

Så stiller forfatteren to viktige spørsmål:
1. Hvis alle med teologisk utdanning lærer dette, hvorfor er det ukjent for folk flest og for menighetene? De kristne i kirker og forsamlinger lærer stort sett "hva Bibelen sier", ikke hvor ideene i den kommer fra. Kan det være fordi prestene og pastorene er redde for at de kristne skal miste troen? Eller fordi det blir for mye å sette seg inn i?

2. Kan en beholde troen når en kjenner til den historisk-kritiske metoden og hvordan Bibelen ble til? 
Ehrman mener "ja". Han fortsatte selv å tro på Gud og Jesus flere år etter at han lærte bibelkritikk; troen bare forandret innhold. Det var spørsmålet om det ondes problem som ble spikeren i kista for troen, senere. Han mener at det fins muligheter for å tilpasse troen sin og verdisettet sitt til et nytt bibelsyn.
For eksempel kan en se på versene i Paulus-brevene om kvinner som skal være stille og underordnet  og vite at disse kommer fra senere avskriver-innskudd og falske forfattere. Så er det en større sjanse for at den historiske Paulus tvert imot lot kvinner være lærere og apostler, og en kan velge hvem en vil "tro" på.

Jeg har alltid tenkt at dette høres rart ut. Hvordan kan en tro på den kristne guden når en ikke vet hvilken framstilling av Gud en skal tro på? Hvordan kan en se på Jesus som frelser eller forbilde når en ikke kan vite hvem han virkelig var og hva han egentlig sa? Kan en ikke bare dikte opp en ny tro eller bli inspirert av helt andre lærere?

Men det går altså an å beholde en kristen tro, og jeg skal ikke hevde noe annet. I mitt tilfelle var det derimot bare én vei ut når troen på Bibelen slo sprekker: jeg forlot troen på Gud.
Dette er visstnok en vanlig overgang fra et fundamentalistisk bibelsyn.

Agnostikeren Bart Ehrman tror fremdeles at Jesus var en historisk skikkelse, og undrer seg over andre teorier - blant annet hevdet i Skandinavia! - om det motsatte. Det skal han visstnok si mer om i en annen bok jeg har lånt: Did Jesus exist?

Den ekte Mamma

Jeg har ikke mange minneavtrykk av ting jeg tenkte og følte som lita jente. Men jeg husker et mareritt som stadig vendte tilbake, i overgangen fra drøm til virkelighet ...

----

Mamma! 
Jeg ligger i senga mi og roper. Er så redd at kroppen føles stiv. 
Hun kommer ikke. Jeg roper høyere. Mamma! 

Der gløttes det på døra inn til rommet mitt. 
Lyset fra gangen strømmer inn, og hun står der og kikker. 
Synne, får du ikke sove?

Jeg skal til å svare Nei, jeg får ikke sove,
så hun kan komme inn og trøste meg og pakke dyna rundt meg,
men plutselig stusser jeg. 
Noe er galt. 

Du er ikke mamma. Du er ikke mamma! 
Og ja; skikkelsen i døra blir svakere, blir borte. 

Jeg begynner å rope igjen: Mamma! Mamma! 

Så kommer mamma. 
Jeg skjønner at jeg er våken, og at det virkelig er henne som står i døråpninga. 

Kanskje hun kommer inn, setter seg på knærne ved siden av senga og stryker meg over håret. 
Kanskje hun bare står der litt, stille, til øyelokkene mine blir merkelig tunge. 
Uansett kan jeg kjenne tryggheten strømme inn i kroppen. 

Alt er vel. 
For den ekte Mamma er her, og hun passer på meg.

Helvete - det andre stedet

Kanskje du også hørte radiodebatten på NRK med tittelen "Et sant helvete"? En ung predikant fra Hægebostad, nabokommunen til den jeg vokste opp i, forteller her om sitt dype behov for å varsle medmenneskene sine om helvete. De må få høre om det, de må få vite at det er en bombe i rommet som kommer til å gå av hvis de ikke vender om og tror på Gud.

Det var veldig fascinerende å høre på. Og det skumleste var kanskje det at jeg kjente "kristne Synne" igjen i Tor André Haddeland.

Kevin Dooley (Flickr)

Det er ikke det at jeg husker noen personlig angst for helvete, en redsel for at jeg skulle havne på et flammende sted med gråt og tenners gnissel. Jeg kjenner heldigvis ikke igjen de fryktelige beskrivelsene referert av Arnfinn Nordbø, som også er intervjuet i dokumentaren. Jeg husker heller ikke at jeg hadde mareritt om at mennesker jeg kjente skulle gå fortapt. Og hadde jeg slike visjoner, så har de av en merkelig grunn ikke gjort stort inntrykk. Men jeg husker at jeg likevel var redd for å ikke ha vitnet. Å ikke ha gjort nok for å få mennesker til å se Jesus, til å se at de måtte vende om.

Og i perioder var jeg nok redd for at hvis jeg døde og ikke alt var "rett" med meg, så ville jeg havne et sted etter døden hvor de jeg var aller mest glade i - mamma, pappa og lillesøster - ikke var. Jeg ville ikke havne i himmelen. Helvete var det andre stedet. 

Ikke så lenge etter radiodebatten skrev Gunn Hild Lem en kronikk på NRK Ytring. Og i kjølvannet av det møtte hun pastor i Oslokirken, Jan-Åge Torp, til debatt (ikke lengre tilgjengelig på NRK). 

Det er flere ting ved denne debatten jeg kunne skrevet noe om. Og om mine tanker - og følelser - rundt den. På et vis skulle jeg ønske jeg kunne reagere slik Lem gjør, og "le av helvete" samtidig som hun raser. Men midt inni det absurde (fra mitt ståsted som ekskristen) er troen på to utganger av livet, med Bibelens Gud som dommer, så tragisk at jeg ikke klarer å trekke på smilebåndet av den. Ennå.

Siste delen av debatten traff meg sterkest... for det første med Jan Åge Torps påstand om at man i den karismatiske vekkelsen
"tror på det som står i Bibelen",
en påstand som gjør meg arg (fordi det uansett vil være et spørsmål om hvilke deler du tror på),

og siden med Gunn Hild Lems dypt undrende:

"Jeg skjønner at du kan tro at noe som er veldig vondt kan være sant. Men jeg skjønner virkelig ikke hvordan du kan fortsette å elske Gud hvis det er dette du tror om ham."

Der var Jan Åge Torp uenig. Men det ble ingen tid til utdyping.

Påskrift, september 2014: Bokprogrammet (NRK) hadde en utgave om helvete i 2009, blant annet med intervju med salig Odd Bondevik, med Margaret Skjelbred, som skrev Mors bok (og som jeg kjenner igjen tanker hos) og med Olaug Nilssen, som reagerte på at Sigvart Dagsland ikke tror på helvete. Anbefaler å se programmet!

Noe å leve for

Jeg holder på å planlegge et innlegg om den nye helvetesdebatten, men fram til da kan dere grunne på dette godordet av Ricky Gervais! Funnet på Facebook-siden til Recovering from Religion (hentet fra AtheistRepublic.com).