Ut av skapet, del 1

Et brudd med troen innebærer ofte en prosess der en må "komme ut av skapet" og stå fram som ekstroende. I lengden kan en ikke leve akkurat som før, en må gjøre små eller store valg i livet, og det kan innebære at en må forklare disse valgene. For noen går det enkelt, men for de fleste er det en litt trøblete prosess.

Hvem vil forstå?
Hvem vil snu seg bort?
Hvem vil omfavne meg og tro at jeg nå er akkurat som dem, selv om det ikke stemmer?
Hva vil venner og familie tenke om meg?
er spørsmål som kan svirre rundt i hodet.

Mamma, pappa, søster og de nærmeste vennene fikk vite det. Resten fikk bare tro det de ville.

Men jeg ble etter hvert tvunget til å stikke ei tå utenfor skapet. Noen få år etter bruddet fikk jeg nemlig spørsmål om å delta med sang på kristne møter, og jeg ble spurt om å jobbe med barn og unge i kirken. Spørsmålene kom sannsynligvis fordi jeg hadde deltatt på gudstjenester og kristne møter i Ål og så ut til å passe inn i miljøet (ikke så rart, siden det var miljøet jeg var oppvokst i). Jeg var fremdeles inne i en periode der det var viktigere å føle seg som en del av det kjente enn å leve ærlig.

Hva svarte jeg så? I starten ble jeg med på å synge kristne sanger offentlig. Det gikk vel an å framføre fine salmer selv om jeg ikke kunne stå for budskapet? Jeg likte jo melodiene og syntes det var fint hvis de som hørte på fikk noe godt ut av det. Men det føltes snart feil. Jeg ble en hykler.

Arbeid med barn og unge ble så innlysende feil at jeg sa nei med en gang. Jeg, som ikke trodde på den kristne guden og på Bibelen, kunne ikke late som overfor de som sikkert var fulle av spørsmål. Så: nei. Jeg begrunnet svaret mitt. Jeg var dermed "ute av skapet" for en person. Skulle det bli slik videre også? At jeg måtte foreta et valg i enkeltsituasjoner om hva jeg skulle fortelle?

I Norge, som i hovedsak er et sekulært (ikke-religiøst) land, er det i teorien uproblematisk å stå fram med et ikkekristent standpunkt. Du blir ikke uthengt og mobbet offentlig. (Du får heller en klapp på skulderen.) Så sant du ikke har vært med i en sekt blir du ikke utstøtt av familien. Du risikerer sjeldent å miste jobben, offentlige verv eller hele ditt sosiale kontaktnett. En helt annen sak er det i USA, hvor den kristne troen gjennomsyrer så å si alle deler av samfunnet i flere stater, og ekskristne virkelig risikerer det meste ved å stå fram.

Men én ting er teori, noe annet er praksis. Jeg turde rett og slett ikke å stå fram offentlig med bruddet i Norge, fordi det kristne miljøet her er relativt lite, og jeg var redd for at ryktene ville gå. "Har dere hørt at Synne, dattera til predikanten, hun som har vært søndagsskolelærer og sunget i Frikirka og på bedehuset, ikke er kristen lenger?" Noen ville kanskje trekke på smilebåndet. "Så ironisk!" Mange ville akke og oie seg og gråte. De ville også folde hendene og be for meg. Jeg ønsket ikke den oppmerksomheten selv; jeg tenkte også at det ville bli tungt å bære for familien min.

Men jeg lengtet etter å snakke ut og utveksle erfaringer. Internett ble redningen for meg; der kunne jeg være anonym eller iallfall slippe å fortelle folk om bruddet ansikt til ansikt.

Jeg fant en svensk nettside, exkristen.se (i dag extroende.se) hvor jeg kunne lese svenske ekskristnes historier. Mye kunne jeg kjenne meg igjen i.

Jeg hadde lagd meg en profil på Facebook, og brukte dette sosiale mediet som gradvis "skapåpner". I 2008 skrev jeg i en intern gruppe for bibelskolekullet mitt om det som hadde skjedd. Siden skrev jeg i profilen min at jeg var agnostiker. Det var et stort skritt å ta for meg. Jeg fikk ingen negative tilbakemeldinger på dette, bare positive og forståelsesfulle, og det kjentes godt.