Krig og fred og religion og sånn: 2

Før du leser dette innlegget kan du gjerne lese det forrige, som du finner her. Det følgende sitatet fra Hvem skal vi elske? av Ragnar Misje Bergem (Verbum, 2026) passer nemlig inn etter det. Side 111: 

Den karismatiske herredømmeteologien overser (...) en fundamental kristen innsikt, nemlig at skillet mellom det gode og det onde aldri går mellom nasjoner, partier eller institusjoner, men i og gjennom oss selv. Det er ikke slik at "vi" er på Guds side mens "de andre" motarbeider Gud. Det er heller ikke slik at Gud er "på begge sider". Det er tvert imot vi, altså hver og en av oss, som er på begge sider. Det er nettopp derfor vi alle bør jobbe for en politikk som tar vare på mennesker også når de befinner seg på det tapende laget. Det er derfor en kristen politikk bør være en politikk for de som står med ryggen mot veggen.

Bergem viser i denne boka en kristendomsforståelse som minner om den vi finner i Sosialistenes guide til Bibelen. 

Men her er det også flere interessante betraktninger rundt forholdet mellom politisk liberalisme og religiøs tro. Han viser hvordan en kirke som etter andre verdenskrig arbeidet mer for menneskeretter og individuell frihet, ikke var klare for liberaliseringen som fulgte i seksuelle spørsmål og familiepolitikk fra 1960-tallet. Hvor er den rette balansegangen mellom individuell frihet og fellesskapshensyn?

Men først og fremst tar boka for seg den senere utviklingen i USA rundt MAGA-bevegelsen, og hvilke spesifikke kristne retninger som påvirker denne. Den protestantiske evangelikale bevegelsen er mye omtalt, men reaksjonær katolisisme har hatt mer å si enn jeg visste om. Noe av det kristne MAGA handler om nasjonalisme, noe om tradisjonelle familieverdier, noe om en endetidsforståelse som påvirker utenrikspolitikken særlig i Midtøsten. Og så troen på moderne apostler og Guds utvalgte, som forklarer støtten til blant annet Donald Trump. I tillegg nevner faktisk Bergem teknologigigantene og hvordan deres syn på mennesker og på jordas skjebne påvirker politikken. Er noen faktisk forutbestemte til å overleve, og hva kan de da forsvare av tiltak?  

 

I Israel/ Palestina-saken er USA en viktig brikke. Men på bakken lever enkeltmenneskene som preges av krigen som startet for fullt i 2023. Jeg leste Vi er oppdratt til å hate hverandre av palestinske Tala Albanna og jødiske Michelle Amzalak (Kagge, 2026). Begge de unge kvinnene har opplevd fryktelige ting under krigen, og her prøver de å bevare en slags tro på at dialog og forståelse fortsatt hjelper. Boka er lettlest trass i det vonde temaet. Og jeg klapper for alle forsøk på å se hverandre. 

En som har øvd mye på å se seg selv i verden, er Ali Jones Alkazemi med boka Jeg, en kristen-muslimsk ateist (Kagge, 2026). Født og oppvokst som norsk-irakisk sjiamuslim, ateist og radikal (begge sider av spekteret) i tenårene og så med en ny dragning mot religionen de siste årene. Utenforskap er et gjennomgående tema i boka. Følelsen av det å se annerledes ut, ikke være "nok" og ikke høre til, førte ham både inn i radikaliseringen og ut på en rastløs leting etter et religiøst hjem. I dag er det katolisismen han ser på som mest hjemme.

-- 

Så slenger jeg på en liten kuriøsitet: tysk religionskritikk i tegneserieformat! 

Etter å ha sunget Skapelsen av Haydn med koret mitt etter påske - på tysk - fikk jeg en vill idé om å se etter tegneserier på dette språket. Kunne det være noe interessant der til min egen bokhylle? Og jammen meg fant jeg ikke en trilogi av den anerkjente Ralf König. Han er skeiv og religionskritisk. Hvordan kunne dette se ut i satirisk stripeformat?

Jeg bestilte tre bøker. 

Rowohlt forlag

 

Den første, Prototyp, er historien om nettopp skapelsen. Mennesket, og særlig mannen Adam, er i fokus. Men fortelleren er faktisk slangen Luz. Gud (som ikke er avbildet, men uttaler ord fra utenfor rutene) samtaler med Luz om det han gjør. Luz stiller masse spørsmål, han utfordrer, og blir så truet til å spille på lag. Dermed blir det farlig å friste mennesket til å spise av Kunnskapens tre. Han gjør det likevel. Inntil da har Adam vært programmert til å lovsynge Gud med tekster som minner veldig om det koret sang i Skapelsen!
Eva dukker også opp, og viser seg å være ferdig programmert med både kunnskap og skepsis.

Bok nummer to, Archetyp, er historien om Noa. Men med en vri: Noa er her plassert i historien om Sodoma og Gomorra, som han har minimalt godt å si noe om. Gud har andre interesser og henger seg ikke opp i de seksuelle utsvevelsene, men heller at sodomerne ikke lar folk slippe forbi i rulletrappen... 
Noa vil at Gud skal rense verden med en syndeflod! Gud blir lei av maset og sier ja til dette, men krever da at han tar med absolutt alle levende dyr i Arken. Ikke bare det - så blir det sabotasje i Noas familie...  

Antityp er den siste boka; her har vi forflyttet oss til NT og historien om Paulus. Det fokuseres masse på alt Paulus reagerer på (derav tittelen), både hos de første kristne og hos hedningene. Han havner på et skip til Hellas som viser seg å være en privat homsefest, og når han så kommer fram, blir han bare en av flere talere på filosofistevnet på Areopagos. Her blir boka litt for teksttung for meg, men jeg får med meg at filosofene flest blir latterliggjort fordi alt blir så fluffy og livsfjernt.  

Bøkene er også utgitt på engelsk for de som vil ha mindre motstand!