Tenk om det va

Foto: Flickr (Petri Damstén)

Tenk om det va
kun ein vei frem
som strakk seg ut
fra hit og hjem
og at me visste
kor me sko
og veien gjekk fra der me sto

Han ser veier øve alt
uden skilt eller tegn
de bukte seg fram
han må velga seg ein
den smale, smale veien
som han kjente så godt
har slengt han i grøftå
den svingte så brått

Så lenge han kan huska
va han blitt fortalt
at den som går rektigt
kan aldri gå galt
men bildet av den veien
som va så trygg og så sann
forsvant onna beinå;
den ville ikkje ha han

Tenk om det va
kun ein vei frem...

Mike Mcgurk/ Sigvart Dagsland

                                                      ("Forandring", 2007)

Mistet - eller forlatt?

I intervjuet som kom på trykk i VG tidligere denne måneden ble det brukt to ulike utsagn for det som skjedde med troen min. Jeg har fundert litt på dette; er de ikke gjensidig utelukkende? Kan jeg med hånden på hjertet si at begge stemmer med virkeligheten?

1. Jeg mistet troen. 
2. Jeg forlot troen. 

Utsagn 1 vitner om en prosess som jeg ikke hadde kontroll over, noe som bare skjedde. Det var noe jeg hadde hatt som jeg ikke lengre klarte å holde fast i; ytre forhold rev troen fra meg. Dette ville da skape en sorgprosess fordi jeg hadde mistet noe verdifullt, jamfør de andre intervjuene i reportasjen. (De mistet et familiemedlem, et kjæledyr, synssansen osv.) En slik prosess skaper følelser av savn, fortvilelse og håpløshet.

Utsagn 2 beskriver et bevisst, indre valg om å la noe ligge, forlate det og se framover. Rive meg løs fra (bryte) bindinger eller legge fra meg en byrde. Noe jeg gjorde av egen fri vilje. Dette ville skape lettelse fordi byrden ikke var der lengre og en følelse av frihet.

Ble brutt løs eller brøt selv?
Foto: Flickr (Nina OA)

Det virker som to forskjellige prosesser.

Men begge prosessene skjedde.

Gradvis mistet jeg elementer i troen - jeg tror kanskje det skjedde først - og så traff jeg gradvise valg om å la den ligge igjen og ikke kjempe for den, og leve et nytt liv uten gudstro. Jeg har tidligere nevnt røttene og drakreftene i bruddprosessen.

Det var kanskje på grunn av denne dobbeltheten at det var såpass vanskelig å forholde seg til det som skjedde (eventuelt: det jeg gjorde). Jeg kjente savn og sorg OG dyp lettelse på samme tid, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte lettelse. Jeg var offer og skurk (eller helt, om du vil) på samme tid, både objekt og subjekt.

Det føles mer voksent, mer ansvarlig og respektabelt å si at jeg traff et valg. Det at jeg mistet noe gjør at jeg kan be om trøst og sympati.

Jeg kjenner at jeg er godt og vel over tiden da trøst var på sin plass, for jeg sørger ikke lengre, men jeg opplever fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner på forvirring og frustrasjon, ekko fra prosessen som skjedde, øyeblikk hvor kontrasten mellom "da" og "nå" blir så tydelig. De vil vel aldri forsvinne helt.

Kanskje jeg ønsker meg både high five og klem på samme tid?

Det som alle mennesker egentlig trenger iblant, uansett bakgrunn og livssituasjon.

Utstrakt hånd. Foto: Flickr (jlhopgood)

Svart og hvitt (kommentar til Min bror, islamisten)

Lever du et liv du ikke er fornøyd med? Som du føler blir feil?
Kanskje med rus som tar overhånd og fører med seg vold, familieproblemer eller økonomisk ruin?

Eller ser du med gru på alt som skjer rundt deg i det moderne samfunnet vårt?
Kroppsbilder og menneskesyn som slår sprekker i møte med moteplakatene og det nådeløse kroppsfokuset i den såkalte vestlige verden?

Fins det en enkel løsning og et svar med to streker under?

Før var løsningen for den førstnevnte - på bygda i Norge i det minste - å gå inn på vekkelsesmøte, høre på treffende ord om omvendelse fra det syndige livet og be Gud om tilgivelse og et nytt liv som kristen.
Da ble livet fullstendig nytt - "Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt" (2. Korinterbrev 5,17). Du mistet lysten til å ruse deg (hvem er vel mer overbeviste omvendte enn de på Evangeliesenteret?), sluttet å "ligge rundt", ville ikke lengre lyve og banne og stjele. Troen og omvendelsen gjorde deg til en genuint moralsk person som ikke lengre ville leve til skade for deg selv og andre. (Og var du den som så på det umoralske utenfra, var du kanskje den som forkynte eller hanket folk inn til møtene.)

Slik ble svaret iallfall framstilt i flere av de kristne sammenhengene. Også i lesestoff. For eksempel i romaner jeg selv leste som barn og ungdom (som hos Lars Rustbøle), hvor dette skillet mellom omvendte og uomvendte ble understreket gang på gang. Noen av romanpersonene, som en mor i Varsler i vinden-serien av Francine Rivers, var på glid og ønsket å leve et moralsk liv, og de ble da også kristne før siste side var bladd om. Etter hvert skjønte jeg jo at det ikke var så svart-hvitt. Men hadde fremdeles den slags tankegang i meg da jeg brøt med troen: hadde jeg gjort dette for å få leve "umoralsk"?

I dag har jeg sett et program på NRK, Min bror, islamisten, som viser en skummel og fremmed parallell til dette svart-hvite synet på moralsk forskjell mellom religiøse (dvs. kristne) og ikkereligiøse. Det er vondt å se. Særlig fordi ordet "moral" (dvs halal) blir begrenset til å gjelde alt - også kultur, musikk, språk og klesplagg - som ett menneske så på som moralsk for mange hundre år siden. Da blir livet fattig.

Så har jo vår del av verden brukt mye tid og krefter på å distansere seg mest mulig fra en religiøs, paternalistisk og kirkeregulert fortid. Såpass mye at en stakkars ekskonservativ person føler seg fremmed og forvirret og frustrert og nå og da tenker "var det sant likevel, det jeg lærte om de ikkekristne? Kan jeg ikke leve etisk uten å tro på Gud?"

Men: hva hvis den britiske unggutten som fant ut at han ikke ville leve et liv i bakrus hadde fått møte en ikke-religiøs person som lever et nøkternt, etisk og menneskekjærlig liv, og så selv hadde kommet til den enkle og helt ufarlige erkjennelsen:

Jeg ønsker ikke det livet jeg nå lever,
jeg vil endre livet mitt til et bedre liv!

- uten å tro på en høyere makt og en svart-hvitt-kultur?

Det var det som skulle skjedd.

Det er det som må skje framover. 

Rydde ut

Barnerommet mitt skal ryddes ut i sommer.

Jeg har hatt en del personlige ting stående hos mamma og pappa siden jeg flyttet ut for 18 år siden - i overkøye til seng, i bokhylla, på veggene og i kommoden. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal rydde ut og ta med meg det jeg vil ha. Det jeg "ikke bryr meg om" kan stå, sier mamma. Hadde det bare vært så enkelt...

Jeg begynner med å tømme den sjokkrosa oppslagstavlen.

Allerede her begynner sorteringen. Postkort og bilder fra steder jeg har gode minner fra legger jeg ned i eska for "ta med", og også en gul pappbit med det allmenne ordtaket

"Når en sol går ned for deg, se ikke mot vest, se mot øst!"

En litt nostalgisk tegning som jeg har klippet ut fra et blad en gang legger jeg til side sammen med et inspirasjonskort med et bibelvers på. De blir ikke med videre.

Noen ting er selvfølgelige å legge i flytteeska; jeg vil ha dem for minnenes skyld. Bilder i fotoalbum og gamle videoopptak. Konkylien jeg fikk av venninna mi i Nord-Norge, så liten der den ligger innpakket i vatt. Minneboka fra barneskolen. Et utvalg av fine glansbilder. Fortellinger og andre tekster jeg skrev i oppveksten. Tekstene minner meg riktignok om den identiteten jeg hadde og ikke lenger har, men også om det barnet som nok fremdeles finnes et sted her inne. Jeg vil ikke glemme det, selv om jeg ser videre.

Pynteting og suvenirer som jeg aldri har hatt et nært forhold til får være. Det gjør meg ingen ting å forlate dem, jeg har ingen kvaler.

Men så.
De kristne bøkene, bladene og notatene fra kristne studier. Hva gjør jeg med dem? Jeg begynner med å sortere notatene fra bibelskolen og kristendom grunnfag og spare på en liten del - interessant å ha for å dokumentere hva jeg lærte og trodde.

• Min kirkebok (fra 4-årsdåpsdagen) får bli med. Det samme får den brune, tjukke Sangboken, som jeg fikk av mamma og pappa til jul da jeg var seks år gammel. Jeg kikker i dem nå med et voksent (og dels skeptisk) blikk. Jeg ser hva jeg lærte og hørte helt fra de første årene. Blandingen av nostalgiske og frustrerte tanker og følelser er påfallende.
• Diktboka Min Gud og jeg av Flora Larsson, sannsynligvis kjøpt på Lyngdal Bibelcamp for mange år siden, får være igjen, selv om jeg husker jeg elsket den. Når jeg ser gjennom diktene kjenner jeg igjen mine egne tanker i den første vanskelige tida - typisk pietistiske, når de ikke er mer allmennmenneskelige om et blikk for andre mennesker. Her er Gud stor, jeg liten, Gud har oversikt og alltid rett, jeg må be om tilgivelse og hjelp, blant annet når jeg har blitt sint og irritert på andre. Diktene er et tverrsnitt, faktisk, av de verdiene jeg håper jeg har tatt med meg videre i livet og de jeg har forlatt. Men jeg lar dem være.
• pamfletten Frelst - hva det er, hvordan en blir det blir også liggende igjen. Jeg unner ikke noen å oppleve den usikkerheten jeg kjente i tenårene som overdrevent selvbevisst kristen, så kanskje den rett og slett burde kastes sammen med andre små brosjyrer (Trygghet, visshet, glede, Synd, De to naturer og Djevelen, en fabelfigur - tre fakta om djevelen!)? 
• kursheftet Vandring gjennom Det Gamle Testamente blir også igjen etter at jeg har kikket gjennom det. 

Jeg blar opp på ei side som forklarer den onde sirkelen i Dommernes bok, hvor Israel synder, dermed blir undertrykt (straff fra Gud), ber ham om hjelp og får fred og så synder igjen. Jeg husker at denne kollektive prosessen alltid var uklar og ulogisk for meg. Et helt folk som synder i fellesskap (alle samtidig), får felles straff og tilgivelse og så - fremdeles som en enhet - finner ut at de skal synde igjen? Et kjent argument i kristen endetidstankegang også, og fremdeles like sprøtt for meg. Og et typisk eksempel på den urettferdigheten jeg aldri klarte helt å godta.

• Pilegrims vandring av John Bunyan fikk jeg som 12-åring; i ettertid tenker jeg at denne klassikeren - en slags from fantasy eller fabel - er for sterk kost for et barn. Men pappa, som gav boka til meg, mente at denne fortellinga om Kristen på vei fra Fordervelsens by til Sions berg kunne være til nytte. Slik som alt jeg har fått av ham var gitt i kjærlighet. Denne får likevel bli igjen sammen med Veiledning i fred av Rosenius. 

Ei bok skaper - igjen - ekstra hodebry. Bibelen. Jeg har en egen bibel i leiligheten, den rødpermede, men her er det snakk om den første hele bibelen jeg fikk, sommeren da jeg var ti. Den ser slik ut, og jeg er ganske sikker på at også den ble kjøpt på Bibelcampen.

Inni omslaget står det med min barnslige skrift, pyntet med skyer rundt og et kors med "Jesus" under:
Til: Synne Fredriksen (adresse), fra (pappa og mammas navn) den 13. juli 1988. 

Den er mye penere brukt enn konfirmasjonsbibelen min, med noen sirlige linjal-understrekninger, men uten notater. Noen kunne sikkert brukt den etter meg.
Men kan jeg kvitte meg med den?

Når en ser bort fra at jeg slett ikke har bruk for to bibler?

En gammel barnesang spilles av i hodet mitt:

Boken om Jesus er boken for meg. 
Der møter Gud meg og viser meg vei. 
Bibelen passer for liten og stor. 
Alle som vil kan få hjelp av Guds Ord.  

Det var det jeg trodde da.
Skal Synne (36) spare på det Synne (10) så på som en kjær gave, det beste som fantes?

Noen som tar et oppgjør med gamle overbevisninger og ideer vil kaste, ja kanskje brenne, alle gamle bøker og papirer for å kvitte seg med fortiden på en absolutt måte. Se ilden spise ordene som en gang gav mening og trøst (eller forvirring og motløshet). Jeg er ikke der.
Jeg må tenke litt til.

Hva tok du med deg?    

Kristen ungdomsbok, analysert

Jeg har lest den kristne ungdomsboka Seksten år og ukysset av Melody Carlson, utgitt på Hermon forlag i år. Her kommer noen tanker rundt innholdet og budskapet i boka og om hva det er som gjør den spesifikt kristen. 

Hermon, 2014

Hva er spesielt med kristne barne- og ungdomsbøker? Hører de gjerne til en spesiell sjanger, har de en egen oppbygning av plottet, en annen måte å framstille personene på? Jeg vet ikke mye om utgivelsene i dag, men sjangerfordelingen er nok variert - du finner iallfall spenningsbøker, fantasy og hverdagsdrama. Og du finner det jeg kaller "rosa" bøker. Boka jeg vil si noe om er, som tittelen antyder, ei slik bok. Det jeg tenker kan skille kristne bøker fra sekulære er at de kommer med et budskap, en eller annen form for forkynnelse om du vil. Det var dette jeg som ekskristen var spent på da jeg åpnet boka.

Men først noen ord om forfatteren. Melody Carlson fra Oregon er en uhyre produktiv forfatter som ifølge Wikipedia har solgt mer enn 2 millioner bøker (først og fremst romaner) for barn, unge og voksne, mange av dem med kjærlighet som tema. Hun beskriver hvordan det er å være tenåring i dag og vanskelighetene en kristen kan møte.

Handlingen i korte trekk (med spoilere) 

I Seksten år og ukysset møter vi Elise, fortelleren, som nettopp har flyttet med moren til et nytt sted og skal begynne på en ny videregående skole. Den første hun blir kjent med er nabojenta Stacie, som er bare fjorten, og som er en nysgjerrig type. Elise "liker å fantasere" og dikter opp en interessant fortid på guttefronten overfor Stacie selv om hun egentlig aldri har kysset en gutt. Når hun så begynner på skolen faller hun for Asher, som har en kjæreste fra før, men som snart begynner å sende henne eposter som hun svarer på. Elise tror han vil slå opp med kjæresten. Hun lar seg påvirke til å sende ham et par sexy, men påkledde, bilder, men nekter å sende nakenbilde når hun blir bedt om det. 

Da kommer vendepunktet: på skolen neste dag blir hun arrestert for å ha spredt barnepornografi - et nakenbilde av seg selv - og verken politiet, klassekamerater eller hennes egen mor tror på at hun er uskyldig. Heldigvis får hun hjelp av bestemoren og bestemorens juristvenn, samt Elises kristne medelev Phillip. Etter hvert kommer det fram at det var Ashers kjæreste som sendte epostene til Elise, og det var Stacie som tok et nakenbilde av sin egen søster med Elises mobil og sendte det til Asher. Alt ordner seg for Elise.

Hva tenker jeg om boka?

Jevnt over var den behagelig lite forkynnende og med et allment viktig tema. Jeg klarte lenge å glemme at den var rettet mot et kristent publikum. Men noen punkter noterte jeg meg:

• Tilgivelse som et særtrekk ved kristne. Elise forteller om faren sin, som hun "hatet (...) en stund, men så ble jeg kristen som tolvåring, og innså at jeg trengte å tilgi ham - like mye for min egen skyld som for hans" (s. 18).
  Jeg lurer på 1) hvordan kristendommen har fått monopol på tilgivelse, og 2) om fokuset på tilgivelse kan bli for viktig. Forventningen om tilgivelse "for egen skyld" har nemlig ødelagt for mange kristne ofre oppigjennom årene, i de tilfellene hvor den som forbrøt seg verken viser noe ønske om tilgivelse eller noen vilje til å endre seg.
• Urene motiver. Elise har hjulpet Stacie med en makeover, men får skyldfølelse når Stacie takker - fordi Elise ikke hadde rene motiver. (Hun ville at Stacie skulle slutte å være sur, og ha en pen venninne å vise fram.)
  Dette kjenner jeg så godt igjen fra mitt eget liv som kristent barn! Det var viktig å ha rene motiver for ting, men altfor ofte hjalp jeg andre for at de skulle synes jeg var snill eller flink og like meg, og jeg visste det. Det var et skår i gleden, og det ble et middel for meg til å "disse meg selv". Spørsmålet er: hvem har 100% uegoistiske motiver for det vi gjør til enhver tid? Og er dette sentralt for den hjelpen vi gir, når bare den hjelper? (Jeg har egentlig ikke noe svar.)
• Bønneemne. På side 35 kommer det første glimtet av en kristen handlemåte hos hovedpersonen. Hun ber til Gud om hjelp til morgendagen, om å få nye venner og å finne en "relativt kul gutt, så jeg kan få mitt første kyss før jeg fyller seksten." (s. 35)
  Så er spørsmålet: skjer dette som hun ber om? Ja, forsåvidt (bortsett fra kysset), bare ikke akkurat slik hun hadde tenkt.
  Dette kjenner jeg er befriende livsnært, om enn selvsentrert. Ingen kommentarer kommer om at hun kanskje kunne be for de sultne barna i Afrika eller ikke-kristne venner eller misjonsland, som jeg selv gjorde. En kan vel si at hun utvider perspektivet sitt litt i løpet av boka, men det er lite.
• "Kristen-identifisering 1". (Jeg har lagd et nytt ord!) Når Elise får en epost av Asher som fremstiller ham som en sympatisk person, svarer hun at "du virker som en real og modig gutt. Har du en kristen bakgrunn?" (s. 57) "Han" (altså kjæresten) svarer senere at han er en søkende lutheraner.
  Spørsmålet er: hvorfor må han være kristen når han er real og modig? Det ville vært flott, ikke sant, hvis en kunne dele menneskeheten i de snille (de religiøse) og de slemme (ateistene/sekularistene)? Men det går nok ikke. Det er likevel en tanke som mange kristne har overtatt. "Noe må jo Gud ha gjort i livene våre når vi har fått tro, noe som skiller oss ut fra mengden?"
• "Kristen-identifisering 2". I en scene ikke lenge etter eposten til Asher får Elise se at Phillip tegner en hånd med naglemerke i. Hun spør ham lavt: "Er du kristen?" Og han svarer ja. Han forteller om kirken han går i og ber henne med dit.
  Dette minner veldig om det en har hørt om den første kristne tida, hvor de troende ble forfulgt og måtte lage interne signaler (tegning av fisk) for å identifisere hverandre og finne sammen. Jeg kjenner det altså igjen, men blir forvirret over at dette skal være en moderne amerikansk setting. I det hele syns jeg det er merkbart få kristne i boka - er dette statistisk representativt for USA, eller er det noe som er lagt inn for å vise at kristne er "underdogs"?
  (Jeg driver forresten fremdeles med privat "ekskristen-identifisering" av en lignende type og leter etter markører.)
• Nei til banning. Stacie får påpakning når hun slipper ut et stygt ord i Elises bil.
  Gjør meg forsåvidt lite, selv om det minner litt om "vær forsiktig, lille munn, hva du sier."
• "Jeg har skylden". Når Elise blir arrestert for å ha sendt nakenbildet, kjenner hun på skyldfølelse og lurer på om arrestasjonen er en straff for at hun prøvde å stjele Asher fra Brianna. Hun får dermed en følelse av at Gud "ikke er særlig medfølende" når hun prøver å be om hjelp.
  Dette er et litt kaldt bilde av Gud, så litt overrasket over at det fins i en kristen ungdomsbok, men jeg kjenner igjen tankesettet og hangen til å gå i seg selv. 
   
• Kristen-definisjon: "jeg prøver å være en kristen - at jeg ber om ting og går i kirken." (s. 109)
  Så enkelt og greit hvis dette også kunne være tegnet på om du er kristen. Du ber. Du går i kirken. Du er kristen!
• Styrke gjennom Guds kjærlighet. Det tydeligste eksempelet på forkynnelse kommer på side 113, hvor Elise midt i den verste situasjonen tenker på bibelvers om Guds uendelige kjærlighet og en nåde som er ny hver morgen - og Jesus, som også ble straffet for noe han ikke hadde gjort. Hun ber - og føler et glimt av håp. Ikke lenge etterpå kommer hjelpen som støtte fra bestemor og juristvennen. Og senere i møte med "skurken" Brianna tenker Elise for seg selv: "Gud er på min side" (s. 141)
  Så fint at Gud, selv om han straffer, også elsker? Og svarer konkret på bønn?
  Men hvor mange bønner har aldri blitt besvart?
• Kristne er også som folk flest. Phillip blir ertet med at han, som liksom skal være en "ordentlig type, kristen og allting" har studert nakenbildet nøye, og han svarer "Kristne har også øyne, Bristol (...) vi er menneskelige, skjønner du." (s. 147)
  Jeg er litt usikker på hva som er budskapet her, kanskje at kristne ikke er noen hengehuer og tåler å se nakenhet (selv om nakenbildet blir kalt for "det frekke bildet")? Eller at de er observante?
• Guds livsviktige hjelp. Elise forteller den sjalu kjæresten til Asher og venninnene hennes at hun vurderte selvmord, og "uten Guds hjelp hadde jeg også gitt opp." (s. 191)
  Dette er et sterkt utsagn. Og det er klart at gudstro kan gi styrke i kriser, men det kan også troen på ens egen verdi, eller omsorg fra andre mennesker.
• Straff: bli med i kirken! Stacie, som sendte nakenbildet som skapte alle Elises problemer, får som straff å bli med Elise i kirken seks søndager, noe som hun "innrømmer etter første gang ikke er så verst." (s. 205)
  En del vil nok si at kirkegang faktisk er en straff, men det underliggende budskapet er at Elise har vært aktiv på kristendommens vegne og skaffet Gud et mulig nytt barn. Slik skal det gjøres!
• Vent på Gud. Helt mot slutten kom det som kanskje er hovedbudskapet i boka? Jeg håper ikke det, men det skulle ikke forundre meg. Jeg siterer (s. 207): 

"...selv om jeg ennå ikke offisielt sett har fått noe kyss, så tenker jeg at jeg kanskje bare bør vente. 

Nå tror du kanskje jeg mener at jeg vil vente på Phillip... og hvem vet, kanskje det er sånn det blir en gang. Sannheten er at jeg ikke er helt sikker på den delen."

Og det hadde gått helt fint å stoppe der, men den kristne boka slutter slik:

"Det jeg egentlig prøver å si, er at jeg trenger å vente på Gud. For jeg vet at Hans timing og måte å gjøre ting på er mye bedre enn min!"

Altså:

Vent på at Gud selv kommer med den perfekte gutten til deg, som du trygt kan kysse, fordi dere uansett kommer til å bli gift! Så går alt så bra!

Det er helt klart at Melody Carlson har en kristen agenda. Så da er spørsmålet, som jeg ikke har noe klart svar på:
Er dette ei bok jeg kunne gitt til ei kristen jente uten å samtidig komme med forbeholdene over?