lørdag 21. februar 2015

Bibeldikt

Verbum, 2014
Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska


Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.


Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn. 

tirsdag 18. november 2014

Stemmen fra oven

Foto: Flickr (Purple Slog)

Jeg vil lære deg og vise deg
den veien du skal gå.
Jeg lar mitt øye hvile på deg
og gir deg råd. 

(Salme 32,8)

Jeg lurer på hvordan det er å ha en opplevelse av at en hører Guds stemme.

Eller, egentlig, en hvilken som helst indre stemme som sier deg hvor du skal gå. Hva det er best for deg å gjøre i en gitt situasjon. Hvem du bør stole på. (Det høres nesten litt schizofrent ut.)

Da jeg var kristen, tenkte jeg at Gud alltid så meg, og at han hadde oversikten over det som skulle skje med meg hver dag. Jeg husker jeg tenkte at han visste hva jeg ville møte, og at han ville hjelpe meg å møte det. Det kjentes trygt, egentlig.

Men i konkrete valgsituasjoner savnet jeg det å se veiledningen svart på hvitt. Der den antikke og generelle Bibelen var uklar. Høre ham si klart og tydelig, for eksempel, at nå burde jeg sette den utdanningen øverst på søkelista mi. Nå burde jeg flytte dit. Og i mindre målestokk: i kveld vil det være nyttig eller viktig for meg ta den turen, å ringe den personen, å si det. Jeg tenkte at han visste best, men jeg skjønte ikke hva han mente var best (og hvorfor det, i så fall?)

Det måtte være mottaket det var noe feil med. Jeg som ikke klarte å skjønne hva han mente. For Gud hadde jo en stemme, krefter til å gjøre seg hørt og forstått. Eller?
Jeg ba om ledelse. Bladde i Bibelen. Lyttet og ventet på visshet.
Og så gikk jeg stadig og var usikker på valgene jeg selv hadde tatt. Var de egentlig Guds vilje? 
Jeg hørte jo historier om kristne som ble ledet av Gud så konkret i hverdagen, som om han var en venn som gikk ved siden av dem og snakket til dem. Jeg ønsket å ha det sånn.

I ettertid tenker jeg at jeg burde stolt på meg selv, truffet mine egne små og store valg etter å ha veid for og mot, ut fra mine egne interesser og det jeg kjente jeg trengte - og så tenkt at Gud var sterk nok til å stoppe meg hvis jeg gjorde noe feil. At han ville lede meg gjennom det jeg gjorde, mer enn inn i det jeg skulle gjøre.

For i dag, snart 13 år etterpå, har jeg fremdeles vanskelig for å treffe valg. Bli min egen voksen. Skjønne hva jeg skal gjøre når jeg står foran et veivalg. Stole på min egen magefølelse. Hva nå enn den er. Jeg venter liksom fremdeles på en stemme fra oven eller en utstrakt, pekende hånd som skal vise meg veien jeg skal gå. Og så virrer jeg, går fram og tilbake, av og til helt uten selvtillit. Skammer meg over virringen.

Det er frustrerende.

Men jeg har begynt å skjønne at jeg faktisk har en indre stemme ett eller annet sted. Jeg må bare aktivisere den på ett eller annet vis. Prøve meg fram. Og også være raus med meg selv og tenke at går det, så går det, og "feiltråkk" er erfaringer jeg kan lære av. Det fins ikke bare én plan, én smal vei å gå på.

Livet kan virke som en labyrint av og til.
Men jeg tror det egentlig er et skattekart. Og skattene finner jeg underveis der jeg går.

lørdag 8. november 2014

Det var den fisken, da... (idé en lørdagskveld)

I et tidligere innlegg om ei kristen ungdomsbok nevnte jeg eksempler på det jeg kaller for "kristen-identifisering"; i den første kristne tida med forfølgelser skal visstnok Jesu etterfølgere ha tegnet en fisk for å vise hverandre hvem de var.

Jeg fikk nylig en genial idé.
NB! Dette representerer ikke et ønske om å fjerne ett symbol fra samfunnet, men er en kobling av to symboler, en kobling som kan si noe om min identitet.





Eller:




X-kristen.

Hm?

Jeg tar ikke copyright. Det må jo være noen som har funnet på det før.

søndag 12. oktober 2014

Tenk om det va

Foto: Flickr (Petri Damstén)


Tenk om det va
kun ein vei frem
som strakk seg ut
fra hit og hjem
og at me visste
kor me sko
og veien gjekk fra der me sto

Han ser veier øve alt
uden skilt eller tegn
de bukte seg fram
han må velga seg ein
den smale, smale veien
som han kjente så godt
har slengt han i grøftå
den svingte så brått

Så lenge han kan huska
va han blitt fortalt
at den som går rektigt
kan aldri gå galt
men bildet av den veien
som va så trygg og så sann
forsvant onna beinå;
den ville ikkje ha han

Tenk om det va
kun ein vei frem...

Mike Mcgurk/ Sigvart Dagsland
                                                      ("Forandring", 2007)

lørdag 27. september 2014

Mistet - eller forlatt?

I intervjuet som kom på trykk i VG tidligere denne måneden ble det brukt to ulike utsagn for det som skjedde med troen min. Jeg har fundert litt på dette; er de ikke gjensidig utelukkende? Kan jeg med hånden på hjertet si at begge stemmer med virkeligheten?

1. Jeg mistet troen. 
2. Jeg forlot troen. 

Utsagn 1 vitner om en prosess som jeg ikke hadde kontroll over, noe som bare skjedde. Det var noe jeg hadde hatt som jeg ikke lengre klarte å holde fast i; ytre forhold rev troen fra meg. Dette ville da skape en sorgprosess fordi jeg hadde mistet noe verdifullt, jamfør de andre intervjuene i reportasjen. (De mistet et familiemedlem, et kjæledyr, synssansen osv.) En slik prosess skaper følelser av savn, fortvilelse og håpløshet.

Utsagn 2 beskriver et bevisst, indre valg om å la noe ligge, forlate det og se framover. Rive meg løs fra (bryte) bindinger eller legge fra meg en byrde. Noe jeg gjorde av egen fri vilje. Dette ville skape lettelse fordi byrden ikke var der lengre og en følelse av frihet.


Ble brutt løs eller brøt selv?
Foto: Flickr (Nina OA)

Det virker som to forskjellige prosesser.

Men begge prosessene skjedde.

Gradvis mistet jeg elementer i troen - jeg tror kanskje det skjedde først - og så traff jeg gradvise valg om å la den ligge igjen og ikke kjempe for den, og leve et nytt liv uten gudstro. Jeg har tidligere nevnt røttene og drakreftene i bruddprosessen.

Det var kanskje på grunn av denne dobbeltheten at det var såpass vanskelig å forholde seg til det som skjedde (eventuelt: det jeg gjorde). Jeg kjente savn og sorg OG dyp lettelse på samme tid, i tillegg til dårlig samvittighet fordi jeg følte lettelse. Jeg var offer og skurk (eller helt, om du vil) på samme tid, både objekt og subjekt.

Det føles mer voksent, mer ansvarlig og respektabelt å si at jeg traff et valg. Det at jeg mistet noe gjør at jeg kan be om trøst og sympati.

Jeg kjenner at jeg er godt og vel over tiden da trøst var på sin plass, for jeg sørger ikke lengre, men jeg opplever fremdeles situasjoner hvor jeg kjenner på forvirring og frustrasjon, ekko fra prosessen som skjedde, øyeblikk hvor kontrasten mellom "da" og "nå" blir så tydelig. De vil vel aldri forsvinne helt.

Kanskje jeg ønsker meg både high five og klem på samme tid?

Det som alle mennesker egentlig trenger iblant, uansett bakgrunn og livssituasjon.

Utstrakt hånd. Foto: Flickr (jlhopgood)