Du, jeg og religionen, del 1: Innledende tanker om religionen og individet

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt i det siste, er:

Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?

Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.

Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")

Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)

Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre)

Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster. 

Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.

Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.

Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.

Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."

Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?

Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)

Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.

Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass)

Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?

Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.

Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?

Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!

Gyldendal, 2014

Bibeldikt

Verbum, 2014

Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska

Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.

Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn. 

Stemmen fra oven

Foto: Flickr (Purple Slog)

Jeg vil lære deg og vise deg
den veien du skal gå.
Jeg lar mitt øye hvile på deg
og gir deg råd. 
(Salme 32,8)

Jeg lurer på hvordan det er å ha en opplevelse av at en hører Guds stemme.

Eller, egentlig, en hvilken som helst indre stemme som sier deg hvor du skal gå. Hva det er best for deg å gjøre i en gitt situasjon. Hvem du bør stole på. (Det høres nesten litt schizofrent ut.)

Da jeg var kristen, tenkte jeg at Gud alltid så meg, og at han hadde oversikten over det som skulle skje med meg hver dag. Jeg husker jeg tenkte at han visste hva jeg ville møte, og at han ville hjelpe meg å møte det. Det kjentes trygt, egentlig.

Men i konkrete valgsituasjoner savnet jeg det å se veiledningen svart på hvitt. Der den antikke og generelle Bibelen var uklar. Høre ham si klart og tydelig, for eksempel, at nå burde jeg sette den utdanningen øverst på søkelista mi. Nå burde jeg flytte dit. Og i mindre målestokk: i kveld vil det være nyttig eller viktig for meg ta den turen, å ringe den personen, å si det. Jeg tenkte at han visste best, men jeg skjønte ikke hva han mente var best (og hvorfor det, i så fall?)

Det måtte være mottaket det var noe feil med. Jeg som ikke klarte å skjønne hva han mente. For Gud hadde jo en stemme, krefter til å gjøre seg hørt og forstått. Eller?
Jeg ba om ledelse. Bladde i Bibelen. Lyttet og ventet på visshet.
Og så gikk jeg stadig og var usikker på valgene jeg selv hadde tatt. Var de egentlig Guds vilje? 
Jeg hørte jo historier om kristne som ble ledet av Gud så konkret i hverdagen, som om han var en venn som gikk ved siden av dem og snakket til dem. Jeg ønsket å ha det sånn.

I ettertid tenker jeg at jeg burde stolt på meg selv, truffet mine egne små og store valg etter å ha veid for og mot, ut fra mine egne interesser og det jeg kjente jeg trengte - og så tenkt at Gud var sterk nok til å stoppe meg hvis jeg gjorde noe feil. At han ville lede meg gjennom det jeg gjorde, mer enn inn i det jeg skulle gjøre.

For i dag, snart 13 år etterpå, har jeg fremdeles vanskelig for å treffe valg. Bli min egen voksen. Skjønne hva jeg skal gjøre når jeg står foran et veivalg. Stole på min egen magefølelse. Hva nå enn den er. Jeg venter liksom fremdeles på en stemme fra oven eller en utstrakt, pekende hånd som skal vise meg veien jeg skal gå. Og så virrer jeg, går fram og tilbake, av og til helt uten selvtillit. Skammer meg over virringen.

Det er frustrerende.

Men jeg har begynt å skjønne at jeg faktisk har en indre stemme ett eller annet sted. Jeg må bare aktivisere den på ett eller annet vis. Prøve meg fram. Og også være raus med meg selv og tenke at går det, så går det, og "feiltråkk" er erfaringer jeg kan lære av. Det fins ikke bare én plan, én smal vei å gå på.

Livet kan virke som en labyrint av og til.
Men jeg tror det egentlig er et skattekart. Og skattene finner jeg underveis der jeg går.

Det var den fisken, da... (idé en lørdagskveld)

I et tidligere innlegg om ei kristen ungdomsbok nevnte jeg eksempler på det jeg kaller for "kristen-identifisering"; i den første kristne tida med forfølgelser skal visstnok Jesu etterfølgere ha tegnet en fisk for å vise hverandre hvem de var.

Jeg fikk nylig en genial idé.
NB! Dette representerer ikke et ønske om å fjerne ett symbol fra samfunnet, men er en kobling av to symboler, en kobling som kan si noe om min identitet.

Eller:

X-kristen.

Hm?

Jeg tar ikke copyright. Det må jo være noen som har funnet på det før.

Tenk om det va

Foto: Flickr (Petri Damstén)

Tenk om det va
kun ein vei frem
som strakk seg ut
fra hit og hjem
og at me visste
kor me sko
og veien gjekk fra der me sto

Han ser veier øve alt
uden skilt eller tegn
de bukte seg fram
han må velga seg ein
den smale, smale veien
som han kjente så godt
har slengt han i grøftå
den svingte så brått

Så lenge han kan huska
va han blitt fortalt
at den som går rektigt
kan aldri gå galt
men bildet av den veien
som va så trygg og så sann
forsvant onna beinå;
den ville ikkje ha han

Tenk om det va
kun ein vei frem...

Mike Mcgurk/ Sigvart Dagsland

                                                      ("Forandring", 2007)