Overvinneren Dory

I går så jeg Disney-filmen Oppdrag Dory. Oppfølgeren til Oppdrag Nemo (2003), og fortellinga om den glemske fisken Dory på leit etter foreldrene sine.

Dory lider av "korttidshukommelsestap" og husker altså ikke hva som har blitt sagt og gjort for noen sekunder siden. Men hun har gamle minner som av og til kommer fram, og en dag aktiviseres minnet om stedet hun kom fra for lenge siden, og om foreldrene, som hun mistet. 
Sammen med Nemo og faren Malvin tar hun den lange turen for å finne tilbake.

Det som virkelig rørte meg i denne filmen, var en scene der Dory er i en spesielt farlig situasjon, og hun er helt alene. Ingen kan hjelpe henne med å huske hva hun skal. Hun vet bare at det er noe viktig. Hun blir redd, urolig, alt er mørkt og ukjent og stort, og jeg føler sånn med henne. Det er lett å kjenne igjen den forvirringen og frykten.

Disney Pixar, 2016

Men Dory stopper ikke der. Når alt virker motløst gir hun ikke opp; hun snakker trøstende til seg selv og begynner etter hvert å stole på sin egen orienteringssans og sitt eget mot. (Det hjelper å huske at Malvin og Nemo har spurt: "Hva ville Dory gjort?") Og hun klarer det. Hun overvinner redselen og fortsetter å svømme.

Fisken Dory er en overvinner.
Slik som jeg har vært og vil fortsette å være!   

Voksenopplæring

Av og til får en inspirasjon på de rareste steder. På jobb, for eksempel. 

Jeg tar for tida et kurs som omhandler opplæring i digitale ferdigheter,

og der kom jeg nettopp over følgende foil i en presentasjon om hvordan voksne lærer.

Det traff meg. 

Det var det jeg faktisk gjennomgikk som 24-åring, 

transformativ (omskapende) læring. 

Tenk, så rart!

Og så viktig! 

(Påskrift: jeg har også lært at menneskehjernen
er fullt utviklet i 25-årsalderen,
ifølge nyere hjerneforskning.
Bruddet skjedde i det året jeg fylte 25...)

Sommerfuggel i vinterland?

Jeg elsker sola.
Følelsen av varme mot ansiktet når den står på.
Særlig: lyden av vannet som sildrer når snøen smelter.
Av vårfuglene som lager melodiene sine fra tretoppene.
Ja, jeg elsker nok særlig våren.

Jeg elsker også sommeren
med strand og softis og korte shorts
og sykkelturer til bading i elva.
Og sjøen: det å kunne legge seg ned og høre bølgene fra havet
slå inn mot land, og måkene skrike. 

De som kjenner stedet jeg bor på,
vet at det er lite vår og sommer her i fjellet.
Snøen kommer gjerne i oktober og ligger godt utover vårhalvåret,
og ullundertøy er standard under bunaden på 17. mai.

Den mest populære badeplassen
er et fjellvann som ligger flere mils kjøretur unna,
(og du må gjennom en betalingsbom).
Deler av elva kan også brukes,
men ekte strender med fin sand og saltvann
er langt, langt unna.

På toppen av dette liker jeg egentlig ikke skigåing,
som er en vanlig aktivitet her i bygda
(selv om noen tappert forsøkte å få meg med i starten).

Så hvorfor i all verden bor jeg her, på fjortende året?
I den lange vinteren,
med noen få ukers vår- og sommerferie å se fram til bare?

Godt spørsmål.
Det var tilfeldig at jeg kom hit,
men ikke at jeg ble her så lenge.

Det fins positive grunner,
som trivsel på jobben, meningsfylt fritid, venner.
Smil og "hei" fra folk i bygda.

Så fins det "negative" grunner.
Grunner til at jeg svarer unnvikende når folk sørfra
hinter om jobber i nærheten,
spør meg om ikke jeg kommer hjemover snart.

Det er ikke det at jeg ikke er glad i stedet der jeg vokste opp.
Jeg kunne valgt å legge ferien til andre steder, men gjør det sjelden.

Men her oppe, i vinterland,
er jeg meg selv.
Selvstendig,
voksen.
Jeg er Synne, versjon 2017.
Den jeg var
(og ikke lengre er)
blir så tydelig der nede, 
etter noen dager og uker.
Jeg var et barn,
og jeg var en kristen.

Men jeg kan jo bo et annet sted, bare?
Finne meg et hvilket som helst sted ved kysten
hvor det er kort vei til sjøen,
hvor sommeren er god og lang,
hvor jeg virkelig kan nyte livet, varmen
store deler av året.

Jeg er vel nervøs for bibelbeltet, kanskje.
At det ikke ville være langt nok unna.
At jeg, selv om jeg er avklart i min egen ikke-tro,
ville få for mange påminnelser, for mange spørsmål
fra folk som lever det livet jeg levde før.

Og er det ikke slik
at på plasser der troen er så viktig for så mange,
blir kontrasten til de ikke-troende ekstra slående?
Kampene hardere?
Flere sydende følelser
og frustrasjoner?
Ville humanister og kristne
arrangert temakvelder sammen,
som de har gjort her oppe?
Jeg liker det
vi kan ha til felles, tross alt.

Jeg aner ikke hva fremtiden bærer med seg.
Kanskje jeg på nytt blir flyttfugl,
flyr sørover fra vinteren til slutt?

Vinner sommeren? 

Enn så lenge
svømmer jeg i basseng.

Et bedre liv

http://www.theatheistbook.com/

-Det fins ingen Gud. Hva så?

Det er spørsmålet amerikanske Chris Johnson stiller i boken A Better Life: an Exploration of Joy and Meaning in a World Without God (2014) og dokumentarfilmen med samme navn.

Han har reist rundt i Nord-Amerika og Europa og intervjuet mange ateister om hvordan det å være uten en religiøs tro har påvirket deres syn på levet vi lever her på jorda. Noen av dem (som Johnson) har aldri hatt en gudstro. Andre, som Julia Sweeney, har gått fra tro til ikke-tro. De har ulike perspektiver, men alle deler tanker rundt hvordan en agnostiker/ ateist kan være glad, moralsk og finne mening i livet.

(Gjør vi som en typisk amerikansk presidentkandidat og kritiserer den andre partens (her: de religiøses) meninger og holdninger, eller fronter vi det vi har å bidra med selv?)

Filmen er engelskspråklig og kan lastes ned/ bestilles på siden til prosjektet. Ikke bare var den vakkert lagd; det var mye inspirerende og også - for min del - gjenkjennelig innhold i intervjuene. (DVD-en skal være regionfri, så den passer i alle spillere.)
Som supplement til "coffee table"-boka (stort format) og dokumentarfilmen har Johnson også lagd en gratis podcast (radioprogram); ta deg gjerne tid til å høre "etter-intervjuet" med Greta Christina!

NB: Jeg har ikke blitt bedt om eller betalt for å fortelle om prosjektet! Jeg syns bare flere burde vite om det også her i Norge. - Siden USA er et religiøst land på mange vis, er det naturlig at mye "community building" for eksreligiøse foregår over Atlanteren, og det kan en av og til misunne...

Lappen med skrift på (Du skal ikke lyve)

En gang på ungdomsskolen gjorde noen fra kullet mitt hærværk på skolens eiendom. En kamerat fortalte meg hvem som hadde gjort det. Jeg lovte å ikke si noe videre. Skjønte at dette var noe vi elevene stod sammen om, å ikke sladre. Det var spennende.

Så stod rektor i klasseromsdøra. Vi fikk hver vår hvite lapp og beskjed om å skrive ned det vi visste der. Alle lappene forble nok blanke. Utenom én.

"Jeg kan ikke si noe, men spør (navnet på kameraten min)."

Det skrev jeg. Og havnet for første og siste gang i livet på rektors kontor, sammen med en gutt som nok var ganske fortørnet over sladrehanken Synne. Det ble heldigvis ikke noe uvennskap mellom oss. Han tok meg i hånda og sa at jeg var tilgitt...

Men denne episoden har brent seg fast i minnet, som et typisk eksempel på hvordan jeg levde og tenkte. Det var viktigere å være lydig og oppriktig enn å kunne holde på hemmeligheter og være lojal mot venner. For "Du skal ikke lyve".
Det var omtrent fysisk umulig for meg.

Foto: Rennett Stowe, Flickr.

Av og til har jeg tenkt på at med det "handikappet" ville jeg blitt ei miserabel motstandskvinne under andre verdenskrig. Jeg hadde faktisk et scenario i hodet som jeg tror er inspirert fra noe jeg har hørt eller sett i kristne sammenhenger.

Jeg gjemmer en jødisk familie i kjelleren. Nazistene kommer på døra og ber meg vise hvor jeg har gjemt dem.
Jeg peker på kjellerlemmen.

Hvorfor gjør jeg det?
Fordi jeg ellers måtte ha sagt noe usant.
Og i min logikk ville Gud, siden han ikke vil verken ha løgn eller mord, ordnet det slik at jødene likevel ble spart - gjennom et mirakel.

I dag ville jeg prøvd på en hvit løgn, selv om den muligens ville blitt avslørt.
Jeg håper at jeg under krigen ville ytt nazistene motstand, uansett hvor mye makt de hadde.


Jeg har nettopp lest i "Slipp meg: en bok om Henrik Ibsen" av Ivo de Figueiredo. Her forteller han om fire av Ibsens skuespill og setter karakterenes dilemmaer og livsvalg inn i en allmenn moralsk kontekst.
En av disse karakterene er presten Brand. Han som sa 

Det som du er, vær fullt og helt,

og ikke stykkevis og delt.

Brand var så "hel" og krevde så mye "helhet" av andre at det ble ulykke av det. Alt var svart eller hvitt, sant eller usant, rett eller galt, uten rom for tvil. Gi alt!
Kunne jeg blitt en Brand?

I teorien var jeg like kompromissløs som ham, men først og fremst overfor meg selv. Jeg tror jeg kan si at strevet mitt med å stå på de moralske krava først og fremst gikk ut over mitt eget selvbilde.

Hvordan tenker jeg i dag rundt opplevelsen fra ungdomsskolen?

Jeg syns fremdeles at de som hadde gjort disse rampestrekene hadde godt av å bli avslørt. Men tenker jeg meg en situasjon der de ikke hadde gjort noe galt - eller risikerte å bli torturert eller drept - ville jeg mest sannsynlig hjulpet dem. Det er godt å vite.

Målet helliger ikke alltid middelet, men av og til gjør det faktisk det.

-----


PS: i 1978-oversettelsen av det åttende budet heter det: du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Jeg kan ikke huske at jeg lærte det. Gir ikke dette et litt annet bilde?