Å slippe taket i Gud: en ekskristen kvinnes fortelling

Når jeg kikker rundt på nettet for å finne noen som er omtrent hvor jeg er og var omtrent hvor jeg var, merker jeg at jeg savner noe.
De ekskristne kvinnene. Jentene.

De fins. Det vet jeg. Men få står fram og snakker om det å være ekskristen.
Kanskje vi er færre enn de ekskristne mennene?
Kanskje vi også er mer private og ikke vil stikke oss fram?
Eller kanskje vi er reddere for konfrontasjoner og ubehageligheter?

Uansett. Jeg har funnet Julia Sweeney. Amerikansk skuespiller, komiker og forfatter.

Hun framførte en monolog som heter Letting Go of God (skrevet i 2004), som jeg nå har hørt opptak av. Under er et utdrag.



Tro meg, det er underholdende. Men etter hvert mer og mer trist. Og spennende. Jeg satt stadig vekk og holdt pusten under lyttinga.


Jeg kjente meg igjen i fortellinga om veien bort fra kristen tro, særlig i dette at gjennomlesing av Bibelen ga henne et helt annet bilde av Gud enn det hun hadde hørt på søndagsskolen.
Sweeney gjorde bare så mange flere forsøk enn meg på å finne Gud igjen - fra katolisismen, som hun vokste opp i, via østlige religioner, via troen på Gud som natur, Gud som kjærlighet, New Age - og til ateisme. Eller, som hun selv sier det, naturalisme. (For hvorfor må en som ikke tror på Gud defineres i forhold til det han/hun ikke tror på? Godt spørsmål, egentlig.)

Og reisen bort fra gudstroen begynte med et par mormonergutter som kom på døra og stilte henne spørsmålet da hun var rundt 40:
Do you believe in God? 

Ta deg gjerne tid til å høre på dette fyrverkeriet av en ekskristen dame.

Hva jula egentlig handler om

Så er det jul igjen. Jeg er hjemme hos mamma og pappa sammen med lillesøster. Jula er tida hvor jeg blir minnet på det som var og det som er på en spesiell måte. Men den er alt i alt fylt med fred. Ei god tid uten de skarpe kantene, bare med drypp av ettertanke som jeg ønsker velkommen.

På jenterommet har jeg pyntet med telys, gullstjerne og minitujajuletre (treet høstet av mamma). I kommoden har jeg funnet fram julekalenderen jeg kjøpte på den første Israelsturen i 1997. Selv om scenen i stallen i Betlehem nå er annerledes for meg, må den liksom være på plass for at det skal bli "riktig".

Jeg har hørt på opptakskassetter fra 80- og 90-tallet, der familien min sang julesanger og leste dikt og bibeltekster som en gave til andre i slekta. Vi fire var sammen om det store juleønsket: Jesus i hjertet, virkelig julefred i livet, og en Himmel der framme.

Så har jeg funnet et ark i en perm. Et brev jeg delte ut til klassekameratene mine, halv-anonymt, på ungdomsskolen ett år før jul. Brevet fortalte om det jula egentlig handler om. Når jeg leser det nå er det mindre påtrengende kristelig enn jeg husket. Mange ikke-kristne ville nok si at det er fint og spiselig. Så var det heller ikke målet å provosere eller mase.

Jeg hadde rett og slett lært om Sannheten med stor S og ville fortelle de andre om den. De visste hva jeg mente, de visste hvem jeg var. Kanskje noen bare kom til å kaste brevet rett i søpla. Men det var så viktig for meg å få sagt det. Gjøre mitt for at også de skulle begynne å tro på Jesus og komme til Himmelen, eller fortsette på den veien. Jeg visste jo hva som ellers kunne skje, selv om jeg ikke tenkte mye på det. Jeg kjente på ansvaret - "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler...".

I dag kan jeg si at jeg ikke angrer på at jeg stod fram i skoletida, at jeg sa hva jeg mente og kjempet for det jeg mente var rett. Det hender at jeg savner den gløden og engasjementet i det daglige.
Men jeg angrer på at jeg oppførte meg som om dette var nettopp Sannheten med stor S. Som om jeg visste best. Og var det noen av dere fra skolen som følte dere invadert eller forstyrret, så sier jeg - unnskyld.

Julefred for meg i dag er annerledes enn for femten-tyve år siden. Den bare er der og er vanskelig å beskrive. Uten innslag av bønn, bibel og brev i en ransel.

God jul og godt nytt år til deg som leser dette.  

Fins Gud?

 

Henta fra diktsamlinga Sa mor (Hal Sirowitz)

Pauli ord

Det var Bibelen som i bunn og grunn fikk troen min til å bikke over til ikke-tro. Noen bibelvers som skrek "vondt, vondt!" og andre som ikke lagde gjenklang hos meg lenger.
Betyr det at jeg har vendt ryggen til alt som står mellom de to (for min del røde skinn-)permene?

Nei.

Jeg tenker sjeldent på dem. De har liten eller ingen innvirkning på livet jeg lever hver dag.
Men mange av dem er inni hodet mitt et sted, som et leksikon med vers jeg kan fullføre når noen sier begynnelsen.
Og enkelte vers ligger lenger framme.

Noen kan jeg faktisk bruke. Ikke som et påbud eller en regel, men som et allmennmenneskelig, godt råd.

Paulus, mosaikk fra det 5. århundret

Apostelen Paulus var i utgangspunktet en fariseer, en som ville at jødiske lover og regler - både skriftlige og muntlig overleverte - skulle følges. Bare slik kunne en nærme seg Gud og være "rettferdig". Etter omvendelsen fikk han et annet syn på dette og begynte å fokusere på synd og nåde, det at mennesket ikke kan oppfylle Guds lover og trenger frelsen gjennom Jesus. 
Han var fremdeles opptatt av å leve et rett liv, for det var tegnet på at en var frelst, men fokuset var på mange måter nytt.

Det "Pauli ordet" jeg av og til tenker på, som jeg syns jeg fremdeles kan bruke som ekskristen, kommer midt inni avsnitt om ulike synder kristne skal holde seg vekk fra, så i sammenhengen virker det ikke så frigjørende. Men for seg selv...

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. 
Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.
(1. Korinterbrev 6,12) 

Jeg har lov til alt.
Men ikke alt fører til noe godt.
Og jeg skal ikke la noe få makt over meg.

Tidligere tenkte jeg først og fremst at dette gjaldt forholdet mitt til Gud. Ingen ting jeg gjorde måtte føre meg vekk fra ham.
I dag tenker jeg bare at det handler om forholdet mitt til meg selv og de jeg møter i hverdagen. Ingen ting jeg gjør i livet mitt skal føre til skade. Det skal føre til noe godt. Og jeg er den som har kontrollen. Faktisk. 

For å si det enkelt:

Frihet under ansvar.

Farlig dating

Denne advarselen fant jeg nederst på denne flotte siden. Oversatt til norsk blir det omtrent slik:

Dating vil føre til: 
F.P.S. (Fokuseringsproblemssyndrom)
ADVARSEL!!: bieffektene når du leker dating-leken er alvorlige! Tankene vil skye over og miste fokuset på Kristus. Begjæret etter tingene som burde være viktigst i livet ditt (for eksempel det å glede Gud og foreldrene dine, og det å bli en gudfryktig hustru og mor) vil mest sannsynlig bli svakere, og fokuset ditt vil være på det som burde være minst viktig for øyeblikket: gutter! Resultatet er brutte hjerter, ødelagte forhold og dype arr...


Du som har lest litt på bloggen min vil vel ane at "flott" er ironisk ment. Kanskje du også har skjønt at jeg en gang levde og tenkte som om jeg hadde lest denne advarselen, og at det er noe jeg angrer på (eller kjenner sorg over) i dag. Slik som forfatteren av artikkelen angrer på at hun IKKE levde og tenkte.
Er det ikke rart? 

Jeg som ekskristen må si (eller skrike; jeg kjenner det komme dypt innefra):
Er det ikke skummelt?
Er det ikke urovekkende at forholdet til en usynlig gud skal være viktigere for et ungt menneske enn medmennesker av kjøtt og blod?

Forresten.
Det er utrolig viktig å lære å leve ansvarlig i forhold til mennesker rundt seg.
Men det er mulig å fokusere så mye på ordet "ansvarlig" at en glemmer ordet "leve".