Verdens elendighet

Foto: Sung Ming Whang (Flickr)

Jeg pleide å ha
én å gå til
når verdens elendighet
ble for overveldende

Vissheten:
De sultne
De dødssyke
De mishandlede
De sviktede
menneskene

De grådige
De hjerteløse
De kalde
De rått flirende
menneskene

Jeg ba
"Gud, hjelp dem"

eller

"Gud, stopp dem"

Jeg fikk aldri noe svar
altså noe bevis på at
mine bønner, hvisket fram
med vondt i magen
hjalp
dem det gjaldt

Men det hjalp meg
til å slippe
uroen
sorgen
denne følelsen av hjelpeløshet

Jeg hadde gjort noe
for dem
Jeg hadde bedt

- Verden har ikke forandret seg

Hvem skal jeg nå rope til? 

- Synne, mai 2015

Rak rygg

Du sa en gang:
du har blitt så fin og rett i ryggen

Ja!

Hva skjedde?

Én:
synder-byrden
falt fra skuldrene mine

To:
Jeg flyttet inn
i hele kroppen min

Så:
Jeg så
opp,
inn
og ut

- Synne, april 2015

Foto: Luke Hayfield (Flickr)

Presten og ateisten

Jeg har lest den nye boka Presten og ateisten av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot, et samarbeidsprosjekt mellom Humanist forlag og Vårt Land forlag. Og selve boka er et samarbeid, en menings- og erfaringsutveksling mellom venner på tvers av livssyn. Brobygging mellom kristendom og ateisme, tro og ikke-tro, samtidig som forskjellene er der og fortsetter å være der - og blir godkjent som det. Denne boka gav meg mye, på et følelsesmessig og tankemessig plan. Her kommer mine egne tanker rundt det, med litt innholdsinformasjon.

Humanist og Vårt Land, 2015

En av tankene jeg sitter igjen med er at jeg godt kunne vært på vennskapelig fot med disse to privat. De tenker på en måte som er ærlig, men likevel respektfull, og de bygger broer.... De kjenner begge representanter for sitt livssyn som IKKE bygger broer, og reagerer sterkt på det. De er også ærlige om fordommer de faktisk har mot den andres kristendom/ ateisme, svarer på den andres fordommer og oppklarer misforståelser. Jeg er litt stolt av at jeg "avslører" disse misforståelsene før svaret kommer. Er det fordi jeg som tidligere kristen, men nå humanist, kjenner begge leirer iallfall litt?

Søderlind og Aarebrot (heretter kalt ved fornavn) starter med å skrive veldig personlig om vanskelige - og gledelige - ting i livet, men utover i boka, etter hvert som de eksperimenterer med bønn/ bønnefaste og deler betraktninger om tro og tvil, det ondes problem og det å være god, blir det mer faglig, og det blir tydeligere hvor forskjellig ståsted de har. I et Vårt Land-intervju sier Stian:
"– Vi står nær hverandre i åpenheten om hva det vil si å være et menneske, men når vi snakker om tro og praksis, glir vi fra hverandre og oppdager at vi også er forskjellige."

De to eksperimenterer altså med å bytte religiøs praksis, ved å prøve å be (ateisten) og unngå bønn (presten) i en periode. Her kan jeg si at jeg kjenner igjen Didriks lettelse over å være alene etter bønnen. Ingen som ser. (Redselen over å være forlatt og alene forsvant ganske snart hos meg.) Stian mener det har med gudsbilde å gjøre (en overvåkende Gud), og det har det nok. Jeg kjenner også igjen Didriks nesten nevrotiske samvittighetsfullhet, er det en sammenheng der, tro? (Gudsbildet kommer sannsynligvis også opp som tema i et innlegg om religionspsykologi her på bloggen.)

På den andre siden - jeg kjenner igjen Stians behov for å be fra de mest aktive og inderlige årene mine som kristen. Særlig når jeg havnet i vanskelige situasjoner, kunne jeg be "fribønn", og jeg hadde alltid en kveldsbønn hvor jeg takket for dagen og ba om hjelp - også, kanskje særlig, på vegne av andre. (Spørsmålet er om dette noen gang ble mer enn et ritual for meg? Det tror jeg.)

Ellers la jeg blant annet merke til diskusjonen om åndelighet. At det åndelige kan ses på som en del av det fysiske; det er en ny tanke for meg! I en gammel, ganske innflytelsesrik form for kristendom ble kropp og åndelighet delt, og kroppen ble sett på som noe mindreverdig. Men min form for "åndelighet" (øyeblikk som føles som større enn meg) er jo nå nettopp musikkopplevelser, naturmøter... ting jeg kan sanse.  

Til slutt: presten Stians praktiske og radikale kristendom, der han vil gjøre mer av det gode mot andre mennesker, føltes et øyeblikk som en trussel mot mitt eget ateistiske liv, som godt kunne inneholdt mer ekte engasjement. (Det er liksom greit nok med de kristne som ikke gjennomfører, men bare snakker!) Men så fins det også tusenvis av barmhjertige humanister. Du blir ikke automatisk nihilist når du forlater en religiøs tro, eller vokser opp uten. Alt kommer an på hvordan vi velger å legge opp livene våre.


Her er mer å se på:

• Vimeo-presentasjon av boka 
• Møte med forfatterne på God Morgen, Norge

Du, jeg og religionen, del 1: Innledende tanker om religionen og individet

Et spørsmål som har surret rundt i hodet mitt i det siste, er:

Hvordan kan noen tro at det finnes én religion som passer for alle?

Som eksreligiøs tror jeg ikke lengre på guddommelig inspirasjon for religiøse tekster, for eksempel Bibelen. Jeg er overbevist om at det var mennesker som du og jeg, individer, som tenkte tankene, fant på moralsetningene, fortalte historiene (noen kan ha utgangspunkt i ekte hendelser) og skrev dem ned. Og det var også individer som endret tekstene så de ble det "Guds ord" vi har i dag. Litt etter litt ble de individuelle ideene satt sammen og lansert som en helhet.

Det var også individer, som du og jeg (bare litt mer lærde enn gjennomsnittet!), som tolket tekstene, så bort fra noen ideer og la vekt på andre, og utformet offisielle trosbekjennelser og teser. (Jeg for min del skulle gjerne hatt en høne å plukke med den personen som sa "jeg vet det, vi kaller det arvesynd!")

Det var individer som lagde nye religiøse retninger eller varianter, som startet organisasjoner og utbrytermenigheter, alt etter sin personlige overbevisning om at dette trengtes. Denne personlige overbevisningen kan ha blitt påvirket av politiske strømninger, kulturelle forhold eller spesifikke hendelser rundt eller i individet. Eller rett og slett mellommenneskelige forhold, partier og uenighet. (Noen vil si at de har fått en åpenbaring fra Gud.)

Ett individ. Foto: Flickr (Rantes Aguirre)

Det er individer som i dag formidler religionen til de troende - fra prekestolen eller scenen, i et radioprogram, i en andaktsbok. Og formidlerne trenger nødvendigvis å tro på at det som de formidler, når fram til individene som hører på eller leser, så de får akkurat det de trenger. For å bli i religionen? For å få trøst eller hjelp i en spesifikk situasjon? Se, det er et annet spørsmål.
For at de som er faste besøkende ikke skal få det samme hver gang, for eksempel hver søndag, må gjerne den som taler ta opp ulike emner og ta utganspunkt i forskjellige tekster. 

Men legg merke til flertallsformen "individene". I et kirkerom, i en moské, ved radioapparatene, foran den samme andaktsboka, vil det være mange ulike individer. Individer i helt forskjellige livssituasjoner. Med ulike utfordringer, ulike personlige mål for livet, ulike personlighetstyper, varierte erfaringer. Og akkurat nå, akkurat her, blir akkurat denne teksten lest, akkurat denne prekenen hørt, og så skal det passe akkurat denne personen.

Tenk deg at en kristen prest eller predikant taler over budet "du skal ikke stjele" en søndag. Han/hun taler tilfeldigvis til en notorisk nasker, men også til en person som aldri stjeler, men som har det jeg vil kalle en overfølsom samvittighet.

Kanskje prekenen er så bra, konkret og kraftfull at den notoriske naskeren tar inn over seg at det er galt å stjele, og at han/ hun må slutte med dette og kanskje til og med gjøre et oppgjør med tidligere ofre. Men det kan like godt være at han/hun har innarbeidet et tankemessig forsvar for handlingsmønstrene sine ("de har jo alt for mye, og jeg trenger dette") som ordene fra talerstolen ikke biter på, og han/ hun blir bare irritert, eller kjeder seg. Og kommer sannsynligvis ikke igjen til den menigheten.

Personen med overfølsom samvittighet, på den andre siden, blir sittende og tenke "burde jeg egentlig tatt en ekstra kjeks på jobb? Kollegaen min fikk jo én mindre", eventuelt "jeg stjeler ikke, men jeg gjør jo andre ting som ikke er så bra, selv om jeg ikke kommer på det nå. Jeg får tenke litt på det."

Eller to personer leser i samme andaktsbok, som mandag 1. april behandler budet "du skal ikke drive hor", med fokus på farene ved seksuelt begjær. En av personene som leser har nettopp oppført seg dårlig mot en kjæreste og vært utro. Den andre er en plagsomt sjenert person som nettopp har forelsket seg og lurer på hva han/hun kan gjøre for å nærme seg den andre. Hva får de to ulike individene ut av denne andakten 1. april?

Og det er ikke bare disse enkelte andaktene, prekenene jeg tenker på som for spesifikke eller potensielt uaktuelle. Også generelle religiøse teser...
Trenger for eksempel "alle" å lære at Gud ser alt og alltid er nær? (hva med den som trenger å kjenne seg fri?)
At en er en synder som trenger tilgivelse? (hva med den som lever et liv med frykt og mishandling?)
At det bare er å spørre Gud, så får en det en ber om? (hva med den som ønsker et liv i egen luksus?)
At det fins to grupper mennesker, troende og vantro? (hva med den som er sint og bare trenger noen å hate?)

Organisert religion innebærer fellesskap. Ikke bare fysiske møter med andre mennesker, men også et felles sett med trosforestillinger, med ideer om det guddommelige, om en selv, om ens egen gruppe, om andre mennesker og om meningen med livet.

Mange individer. Foto: Flickr (FromSandToGlass)

Hva skjer når mennesker finner ut at dette som skal være felles ikke passer til deres egen virkelighet, deres selvbilde, deres ønsker for livet? Finner de en ny kirke, en ny retning, eller utarbeider de bare sin egen private variant av religionen, sin egen måte å tro på, sine egne ritualer?
Eller gir de opp troen, som jeg gjorde?
Og hva skjer når et individ tvert imot prøver å tilpasse sine tanker, sine følelser, til det som skal være "riktig"? Blir religionen usunn da?
Fins det egentlig sunn og usunn religion?

Med disse siste spørsmålene er vi inne i religionspsykologien.
Dette ganske nye, og stadig mer aktuelle, forskningsfeltet handler blant annet om hvorfor mennesker blir religiøse, hvordan gudsbilder oppstår, og hvordan en blir påvirket av religionen som individ.

Jeg fikk lyst til å sette meg mer inn i dette. Jeg har dermed lånt fagboka Religionspsykologi, som kom i fjor, og har begynt å lese. Noe er litt fagtungt. Noen kapitler er rettet mot fagpersoner (f.eks. psykologer) og blir mindre aktuelle for meg privat. Men mye angår og interesserer meg som tidligere kristen. Noe blir jeg litt redd for at skal treffe meg for godt.... Kan jeg komme til å se på troen min, det livet jeg levde som kristen, på en ny måte?

Framover har jeg tenkt å poste noen notater fra de mest aktuelle kapitlene og mine egne tanker rundt disse.
Kom gjerne med innspill!

Gyldendal, 2014

Bibeldikt

Verbum, 2014

Kornet 

ver ikkje grådige, sa jesus
for det er ikkje det ein eig
som gir liv, sa han, og då
sukka menneska

Slik starter diktet som er skrevet av Ruth Lillegraven i en ny samling med bibeldikt, gitt ut av Verbum forlag i fjor i samarbeid med Vårt Land. 88 norske forfattere har bidratt med tekster inspirert av avsnitt fra den nye bibeloversettelsen. Bibeldikt er levert til norske folkebibliotek gjennom kulturfondordninga.

Jeg fant den, måtte selvfølgelig ta den med meg hjem, og leste. 

Følelsen jeg satt igjen med etter å ha lagt boka fra meg, var en pessimistisk hovedstemning. Forvirring, sinne, håpløshet. Dikt om "mørke ord" og bomber og en ødelagt jord. Er det dette dagens norske forfattere får ut av Bibelen, til og med bibelvers som jeg pleide å finne trøst i, tenkte jeg?

Akkurat det siste føltes litt trist. Men det er også fascinerende. Og med friheten dikterne fikk i oppgaven, kanskje ikke så rart. For livet kan være tungt å leve. Virkeligheten er hard og rå (selv om det fins varme og kjærlighet), og den som selv lever godt kan likevel se andres plager og urettferdighet. Og Bibelen har også mye mørke i seg; de som bygget opp tekstene for kirkeåret har ikke bare valgt det lyse.

Og: når en dikter blir inspirert av en tekst, kan han eller hun også dikte fritt etter å ha lest den. Kanskje de tar tak i et uttrykk, et ord bare, eller følelsen de selv får når de leser teksten. Minner de har. Dagsaktuelle saker de er opptatt av. Dermed kan resultatet bli helt ulikt utgangspunktet. Og det var vel også litt av meningen. "Forfattarane har skrive med fritt mandat", står det i baksideteksten.

Noen tegner opp en kontrast til teksten, for eksempel Mona Høvring, som lar en "saligprisning" bli til en klagesang over de som ikke er salige (velsignet av Gud).

Jeg leste i Salmenes bok, jeg tenkte stakkars den
som ikke klarer å holde seg unna synd og fordervelse,
stakkars den som følger kjeltringers råd,
som ikke får til å være hengiven,
men som heller stjeler og bryter ned.

Andre trekker paralleller fra bibelhistorien til nyere tids hendelser. Øyvind Berg, for eksempel, sammenligner ramaskriket som skjedde da Herodes drepte nyfødte guttebarn, med massakren i Srebrenica og den østerikske forfatteren som sjokkerte oss med sin reaksjon:

Han sørger ikke over myrdede barn, 
han håner de dreptes mødre og enker.

Forfatterne er både kristne og ikke-kristne. Noen har nok hatt en kristen tro tidligere, andre har det fremdeles. Og noen har, uansett livssyn, tydelig kunnskap om bibelhistorien og kirkehistorien. Vent litt, kan den forfatteren ha en kristen bakgrunn? hendte det at jeg tenkte. Kan jeg finne ut mer om det i andre ting de skriver? Men også måten de skrev ordene på (jeg liker generelt det enkle og konkrete - og vakre) gjorde meg nysgjerrig på mer av en og annen dikter. 

Noen er veldig personlige i det de skriver, for eksempel Hanne Ørstavik. Det er sterkt å lese hennes tekst. Hun er også et eksempel på noen få som ikke skriver bidraget sitt i lyrisk form, men som prosa. Ikke et dikt, men beskrivelse av fortvilelse og lengsel, skriver hun selv... 

Er det ikke noe lys her, da? Jo! Det er håp, det er kjærlighet og medmenneskelighet og trøst. Og kanskje litt... vidd? 
Noen sangtekstforfattere var med, blant andre Eyvind Skeie. Hans dikt, som tok utgangspunkt i Jesu første besøk i tempelet, var nok det eneste jeg virkelig smilte av!

Josef fra Nasaret

Vi skulle ofre noen fuglekrek
Det er en billig pris for barnets lek

Vi kom i glede til Jerusalem
men vi var fylt av skrekk da vi dro hjem

Hans mor går stille rundt i huset her 
Hun har et sverd i hjertet Det er slik det er

Og gutten vokser for hver dag som går
mens lyset skimrer rundt hans mørke hår

Når noen spør meg hvorfor dette skjer
da trekker jeg på skuldrene og ler

Jeg skulle gjerne hatt et bedre svar
men er jo ikke engang guttens far 

Bibeldikt er ei mangfoldig bok som skaper mange forskjellige tanker og følelser i denne leseren, og, som diktbøker flest, ei bok en kanskje burde ha i bokhylla og lese litt i nå og da, heller enn fra perm til perm. Bli inspirert, og kanskje ta fram diktblokka igjen selv...

Her er ordene som er skrevet ned
de eldgamle
og de nye 
de kriger, de stryker, 
de støter mot og smyger seg rundt 
og trenger tid 
til å ta tak og synke inn.