Jubileum og nostalgia

I mai skal jeg på jubileet for avgangsåret på videregående. Det er tjue år siden kullet mitt var ferdige, og noen av oss skal møtes og mimre, og feire. Jeg er spent på å se hvem som møter opp. Vil jeg bli bedre kjent med noen, på nytt eller for første gang? Har folk forandret seg?

Jeg har sneket meg til å finne klassekamerater på nettet. Kjenner dem stort sett igjen, tenker at de ligner på den de var på skolen... men kan jeg vite det? På tjue år skjer det gjerne mye. Ingen tidsperiode er vel så full av muligheter for forandringer og utvikling som årene fra atten til trettiåtte. En finner ut hva en vil jobbe med, og jobber. Bytter jobber og bosted. En reiser, opplever nye steder. Mange får seg kjæreste, kanskje familie. Gjerne i flere runder. Og med hver ny erfaring, god eller mindre god, blir en litt mer den en er i dag.

Men i bunn og grunn, er ikke de fleste de samme som da vi gikk ut av videregående? Har de samme egenskapene, verdiene og prioriteringene i livet?

Hva med meg? Jeg har tenkt at jeg har forandret meg mye. Først og fremst fått nytt fokus. Åpnet opp. Vil de andre kjenne meg igjen? Vil de se forandringene? Og hva vil i så fall det bety for meg?

På videregående brukte jeg Petrus skoledagbok, utgitt på Verbum forlag. Jeg har funnet fram bøkene og kikket i dem. Tatt et siste nostalgisk blikk bakover.
Petrus var langt fra bare en kalender, selv om jeg fylte den med notater om lekser og viktige aktiviteter. Den var så mye! Den hadde nok en fast plass på pulten min, og klassekameratene mine kunne aldri føle seg trygge; de måtte legge igjen spor i den av seg selv.
Jeg husker den deilige følelsen av å stikke innom bokhandelen tidlig i ferien og kjøpe den nye skoledagboka. Finne noen som kunne fylle inn de første "om meg"-sidene. Forberede meg på året som kom. Smugkikke på de glupe ordene, vitsene og kanskje også andaktene som kom utover året. Og bare vite at nå skulle det skje noe nytt.

Et bibelvers i Petrus:
Gled deg mens du er ung... MEN.

Det første året skrev jeg på første side at jeg var en "hjemmesitter som lengter etter fred med Gud og meg selv". Ellers var den skoledagboka befriende fri for åndelige betraktninger og bibelvers, bortsett fra det som stod trykt fra før. Neste året ble det stadig flere ord i margen om meg selv som var liten, om Gud som var stor, om Jesus som jeg så gjerne ville tro på.
Russeåret har jeg tidligere tenkt på som året da jeg begynte å jobbe meg ut av den verste selvransakelsen og depresjonen, men den siste skoledagboka - 95/96 - er stappfull av pietistiske dikt og betraktninger. Det er der jeg finner den største kontrasten til den jeg er i dag. Så mørkt... likevel så håpefullt.
Jeg trekker på smilebåndet når jeg ser at noen var inne i boka og "saboterte" med saftige banneord og spørsmål til mine kategoriske svar om meg selv og Gud.

Ellers er det mye her som får meg til å huske tilbake på gode opplevelser.
I dagboka for andre klasse står det "Tenkoret" flere steder. Jeg hadde begynt i koret, det viktigste sosiale møtestedet for de kristne ungdommene i bygda. Jeg var med og stolt av det! Det året framførte vi en musikal av Vidar Kristensen og Per Tveit, "En frosk i en brønn". Jeg har spart på cd-en vi spilte inn, og kan fremdeles synge utenat. (Musikk er magisk på den måten.) Jeg husker alt, tekst og melodier, til og med akkordene bandet spilte.
Tittelen på musikalen og åpningssangen spiller på et kinesisk ordtak:

For en frosk i en brønn er ikke himmelen større enn en måne.

Oversatt til "kristent": det fins mye vi mennesker aldri kan forstå. Vi må bare tro.
I musikalen er det en ikke-kristen gutt som dør i en trafikkulykke. De kristne vennene hans spør: hva skjedde etter døden med vennen vår? Han var en ærlig tviler, vil Gud da stenge ham ute fra himmelen? Spørsmålet blir stående åpent.
Tenkte jeg noe på det? Plaget det meg at det fantes slike spørsmål som var så vanskelige å svare på? Jeg husker ikke.

Når jeg mimrer, ser jeg også fiffige sammenhenger. På et coverbilde fra musikalen finner jeg programlederen i podcasten Søndagsrådet, som sang tenorstemmen i koret den gangen.

Og i skoledagboka finner jeg andakter av "tvilspresten" Morten Arnesen, som jeg ble litt bedre kjent med noen år senere. Han skriver her om at alle mennesker blir sinte, og at det er viktig å ha rett til å bli sint, at følelsene blir tatt på alvor.
Tok jeg det til meg? Turte jeg å tro på det den gangen?

Jeg fant også et herlig dikt skrevet av ei kristen venninne. Hun skriver at en må se på det positive i seg selv, tro at en er noe og kan noe, og "tru på det lyse i øian".

Det er noe jeg har lyst til å gjøre nå, tjue år etter.
Ikke lengre fokusere på det jeg ikke får til.
Det fins der, jeg kan innrømme det, men jobbe med det, eller la det ligge - og se mulighetene.

Kanskje det først og fremst det jeg vil ta med meg sørover i mai?
Jeg er et menneske som tror på lyset i meg selv
og lyset jeg møter i andres øyne.

Og som (tross nostalgien) prøver å se framover.

Helfrelst? Ny TV-serie

I går så jeg de to første episodene i TV-serien "Frelst" på VGTV. Her forteller Rut Helen Gjævert om de intense ungdomsårene i Jesus Revolution Army (en gruppe under Jesus Revolution, som Stephan og Anne Christiansen startet i 1997). Hun blar gjennom gamle notatbøker fra kjelleren og mimrer. Og utvider så prosjektet sitt til en dokumentar om andre mennesker som har viet store deler av livet og tiden sin til det de tror (religiøst) på. I andre kapittel går hun ut fra klassisk kristendom og møter en mormon i misjonsarbeid.

Første episode tar utgangspunkt i nåtiden. Gjæverts kollega i hennes nåværende jobb får se en avisartikkel fra tiden hennes i Jesus Revolution Army (JRA), og reagerer med å si at dette virker veldig ekstremt. Og den tidligere Jesussoldaten forteller at det er vanskelig, følsomt, å snakke om. At det er det å snakke om det hun nå prøver på.

Hun har enda ikke sagt noe konkret om hva som gjør det vanskelig å fortelle om fortida i organisasjonen. Stressfylte minner? Frykt for reaksjoner? En blanding? Hun sier at hun mistet seg selv i saken hun trodde på.
Likevel, akkurat som meg ser hun tilbake på overbevisningen hun hadde med en nesten nostalgisk følelse. Når hun etter hvert møter andre som er engasjerte i religiøst arbeid, kjenner hun igjen sin egen glød og iver, men også det som ikke var så bra. Det at engasjementet tok over. At en alltid skulle være positiv, energisk. Gi alt. Som en soldat.
Det gikk ikke for henne i lengden.

Foto: Jannes Pockele (Flickr)

Mormonen Mina, på sin side, ser ut til å ha en enda mer psykisk ekstrem misjonstjeneste. Etter reglene har hun minimal kontakt med sin egen familie (som kan distrahere henne fra oppgaven), og misjoneringen foregår fra morgen til kveld. Det er viktig å møte andre mennesker, men alltid med et mål: at de skal bli frelst/ møte Jesus. Få oppskriften på livet. Og Mina selv ser ut til å være et middel på veien mot målet, en hjelper som ikke skal ta hensyn til seg selv. Ekstremversjonen av "han skal vokse, jeg skal avta" (Døperen Johannes om Jesus i Joh.ev. 3,30). 

Som jeg har skjønt det var ikke Jesus Revolution så streng når det gjaldt f.eks. kontakt med familien. Slik isolasjon har et klart sekt-preg, og mormonisme blir av mange regnet som en sekt. Men også JRA hadde travle dager (og netter) med et stramt program og uavvendt fokus på saken - kampen for kristentroen og at Europa skulle møte Jesus.  

Det nærmeste jeg selv kom noe slikt i min luthersk-kristne fortid må vel være glimt fra følelsessterke vekkelsesmøter, og den ene evangeliseringsrunden jeg var med på i Bergen (bedehuset Betlehem) omtrent på den tiden Rut ble med i JRA. Å være med på noe sånt hvert våkne minutt, å ha det som sin livsstil, det ville jeg aldri klart. Heldigvis var det aldri et valg for meg. 

Jeg er spent på hvordan tv-serien utvikler seg. Kommer Rut fram til noen konklusjon? Og jeg er jo ekstra spent på hvordan det gikk med selve troen hennes. Ble den igjen da engasjementet i Jesus Revolution forsvant? Det å gi alt for Guds sak, er iallfall ikke lengre er et alternativ.

Søndagsrådet og jula - og "noe som har skjedd"

I dag hørte jeg på en podcast, Søndagsrådet, hvor et panel med kristne svarer på spørsmål fra innsendere (særlig foreldre) som opplever vanskelige dilemmaer og vriene situasjoner (inspirert av Lørdagsrådet i NRK? Disse har forresten også vært innom livssynstema.). Jeg syns det er fascinerende å høre på podcasten, og særlig spørsmål som har med tvil og møter mellom livssyn å gjøre. Ett av temaene de har tatt opp er julefeiring, i podcast nummer 8 (uke 49 - borte fra nett per 2023).

En forelder hadde ringt inn om en voksen datter (27) som "ikke lengre regnet seg som kristen" og som skulle feire jul hjemme. Dette ble veldig vanskelig, fordi datteren nå reagerte negativt på familiens kristne juletradisjoner som lesing av juleevangeliet, kirkegang på julaften og bordbønn. Hun ville ikke ha noe av det.
I Søndagsrådet ble rådet kort sagt "gi og ta": datteren måtte få slippe å delta aktivt i de kristne aktivitetene, men måtte også respektere at det kristne innholdet var en viktig del av familiens jul. Og framfor alt, de måtte snakke sammen om dette.

Jeg bet meg merke i en annen uttalelse under nettopp denne diskusjonen. En av rådgiverne sier at han tror det er noe "annet" som ligger bak. Siden datteren ikke lengre kaller seg for kristen, kan det være at hun er bitter over "noe som har skjedd", og dette kan de i så fall gjerne snakke om.

Det trenger ikke være "noe som har skjedd" i form av konkret negative opplevelser i familien eller menigheten, som har ført til at denne personen ikke lengre er kristen. Det fins så mange faktorer som kan spille inn når denne prosessen skjer. Det skriver jeg både fordi en ikke automatisk skal tenke at det er en eller flere av "de kristne" som fører til ikke-tro, og fordi en må ha respekt for at den ikke-kristne kan ha gått igjennom en lang prosess som også involverer ikke-emosjonelle vurderinger. Noe av det verste en kan si til en ekskristen som lever godt med dette valget, er for eksempel "Hvorfor er du sint på Gud?" Det er akkurat som å si: 1) "Du tror egentlig fremdeles på Gud." og 2) "Standpunktet ditt er noe som går over, et valg basert på følelser som du vil se var feil når du bare får roet deg litt eller snakket ut om det."
(Og så er spørsmålet: hvis det virkelig var noe som skjedde, snakker en ut om det for å ordne opp og gjøre ting godt seg imellom, eller som en "quick fix" for at den ekskristne skal komme tilbake til troen?)

Jeg skjønner uansett godt at jula kan bli et minefelt for både de(n) ekskristne og familien. Særlig kan det bli det i en familie der kristentroen gjennomsyrer mye av vaner og også samtaleemner. En hadde noe grunnleggende til felles som var helt naturlig, og så er ikke "hele pakken" så selvfølgelig for alle lengre.
Kristen jul når en er ekskristen kan kanskje sammenlignes litt (følelsesmessig) med det å ha en ekskjæreste som du prøver å glemme og en familie som fremdeles har et hjertelig forhold til denne?
For ei uttalt kristen jul blir ikke bare kos og gaver og familie, men feiringen av Jesu fødsel. Ikke profeten eller forbildet Jesus, men Frelseren. Det er snakk om "det jula egentlig handler om".

Det er ikke lett, og det fins ingen fasit. Men en må gjøre så godt en kan, og ofte lønner det seg å prøve å fortelle - og lytte. 

Leaving the Fold: introduksjon 1

Dette er et innlegg om boka Leaving the Fold (1993) av Marlene Winell, som har forsket på og hjulpet personer med negative ettervirkninger av religiøs fundamentalisme (Religious Trauma Syndrome). Det første innlegget finner du her.








Leaving the Fold kom ut for første gang i 1993. I eksemplaret jeg kjøpte står det et forord fra 2007, hvor Winell skriver om det som har skjedd i hennes personlige og profesjonelle liv etter den første utgivelsen. Her gjengir hun også en tale som hun holdt i 2006, hvor hun faktisk henvendte seg til "born-again Christians" (gjenfødte kristne) og pekte på det vi alle, religion eller ikke, har felles:

1. Vi skal alle dø. 
2. Vi er ansvarlige for våre egne liv. 
3. Vi er alene. 

Kristendommen - og mer eller mindre all religion med den - har løsninger på disse utfordringene.

1. Troen på et evig liv kan minske redselen for døden.
2. Troen på en allmektig Gud kan minske byrden av ansvaret.
3. Fellesskapet med en familie som deler troen (og står sammen mot en ytre fiende) kan minske følelsen av ensomhet. 

Men fakta er der fremdeles. Og løsningene over kan virke negativt, i verste fall føre til

1. Fremmedgjøring fra livet her og nå. 
2. Fremmedgjøring fra ens egne følelser og tanker; uselvstendighet og ufrihet. 
3. Fremmedgjøring fra mennesker utenfor trosfamilien. 

Noen tanker om dette:

Selv om jeg vet at disse løsningene fremdeles fins i de mest puritanske kristne sammenhengene i Norge, kjenner jeg mange kristne som ikke bare holder seg med gruppen, men er åpne og inkluderende, som tar ansvar for egne liv og som gleder seg over mangfoldet som livet i dag kan by på.

Jeg tror norske kristne flest er på rett vei, men det fins også reaksjonære tendenser; i tillegg til det en alltid har sett som en trussel fra sekularisering begynner islam å bli en tydeligere faktor, og dermed vil fellesskapet med de som tror rett bli viktig. Og med troen på en snarlig endetid blir det enda mer viktig å fokusere på det neste livet. 

I min oppvekst lærte jeg å nyte naturen rundt meg som en del av denne verdenen; jeg visste at den skulle dø, men jeg nøt den likevel og lærte å se det "store i det små". Jeg lærte også å glede meg over musikk. Noen livselementer klarte jeg riktignok ikke å nyte - men for meg var problemene først og fremst punkt 2 og 3 - uselvstendighet og fremmedgjøring fra "verden".

"Leaving the Fold" - på nytt

For et par år siden skrev jeg om at jeg hadde begynt å arbeide meg gjennom boka Leaving the Fold av Marlene Winell. Såvidt jeg vet er det den beste, om ikke den eneste, selvhjelpsboka for ekskristne. (Vet du om flere, si gjerne i fra!)

Forfatteren er amerikansk, og noe av det som står i boka passer ikke til virkeligheten for kristne flest i Norge, men verktøyene kan likevel brukes. Og hvis det er slik at norske konservative kristne (også kalt fundamentalister) stadig oftere ser til USA (radioprogrammet EKKO), vil boka kanskje passe skummelt godt også her etter hvert? At frontene mellom konservativt religiøse og "alle andre" blir enda steilere og veien ut mer lukket? Jeg håper ikke det.

Jeg leste Leaving the Fold ferdig ganske snart, men nå har jeg tenkt å gjøre det jeg ikke fikk fullført i forrige runde: jobbe systematisk, for å virkelig prøve ut verktøyene i boka som skal hjelpe meg i det livet jeg lever nå.
Og jeg har tenkt å dokumentere dette arbeidet her på bloggen. Uten å bli for privat.

Apochryphile Press, 2007 (1993)

Ifølge Winell (s. 9) fins det to deler av helbredelsesprosessen som en må igjennom. 

1. Hva skjedde?
Jeg ser tilbake og samler bitene jeg hadde - informasjon om min egen historie, barndom, familie, religiøs oppdragelse og viktige hendelser i livet.

2. Hva så? 
Jeg ser framover og lager mitt eget nye puslespill - lærer å ta ansvar for mitt eget liv, aktivt se og skape en ny virkelighet for meg selv.

Flickr: Horia Varlan

Boka er oppbygd slik at grunnlaget "Hva skjedde?" kommer først, og så "Hva så?". Siden jeg har sett mye bakover allerede, vil jeg først og fremst bruke tid på de siste delene.

Noen puslespillbiter vil være og er de samme som de jeg hadde, andre er nye, men det viktige er at det er jeg som pusler. Og jeg er godt i gang!