Hvem er kristen?

Opp igjennom årene har det vært mange ulike - offisielle og uoffisielle - syn på hva det er å være en kristen.
Er du kristen når du er døpt?
Er du kristen når du er villig til å dø for troen på Jesus?
Er du kristen når du holder deg borte fra kortspill og dans?
Er du kristen når du er åndsdøpt?
Er du kristen når du leser i Bibelen, snakker med Jesus i bønn, går til nattverd, går på kristne møter? 
Er du kristen når du stemmer på det politiske partiet De Kristne, eller på KrF?


Denne jula fant jeg et ark med en modell som jeg vet jeg lagde det året jeg gikk på bibelskolen. Jeg aner ikke om dette var inspirert av noe jeg lærte der. Jeg tror det først og fremst var mine egne betraktninger. Min oversikt over verden. Et forsøk på å gruppere mennesker rundt meg. Det store spørsmålet var: var de egentlig kristne eller ikke?

Denne inndelingen i ulike grupper påvirket det generelle synet jeg hadde på medmenneskene mine, og tankene om hvordan jeg skulle forholde meg til dem.

• Som åndelig "varme" kristne medsøsken jeg kunne dele åndelige erfaringer og livsverdier med?
• Som noen litt lunknere troende som jeg burde advare eller i det minste ikke bli påvirket av?
• Som ikke-kristne jeg burde be for og vitne for, så de også kunne bli med til Himlen? 

Slik var modellen:

"De egentlige kristne"

• de kristne som lever konservativt
• de kristne som lever "midt i laget" (ikke klart imot Guds bud)
• de kristne som stadig faller i spesielle synder, men bekjenner og ber om tilgivelse

"Såkalte kristne"

• de "lovkristne" (de som er opptatte av å leve riktig, men ikke har noe personlig forhold til Gud)
• de som gir inntrykk av å være kristne, "gjør ikke så mye galt"
• de som kaller seg kristne, men lever klart imot Guds bud, uten å be om tilgivelse

"Bekjennende ukristne"

• de som vet at de ikke er kristne, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
• de som vet at de ikke er kristne, og er stolte av det - kjemper bevisst mot kristendommen
• de som ikke har hørt evangeliet, men likevel lever etter Guds lov (helt eller delvis)
• de som ikke har hørt evangeliet, og lever ugudelig

Jeg tror det gav meg en følelsesmessig trygghet å kunne dele verden inn på den måten. Få en oversikt.

Men lett var det ikke å beholde oversikten i møte med de virkelige enkeltmenneskene. For selv om det ser ut til at jeg konsentrerte meg om måten folk levde på, gjaldt min definisjon av det å være kristen rent personlige, indre kriterier. Ting ingen andre enn den enkelte selv kunne vite om. Graden av eller typen tro på Gud. Det følelsesmessige forholdet en hadde til denne usynlige kraften. Umulig å måle! Også fordi "Gud" kunne bety ulike ting for ulike mennesker. Jeg visste jo ikke helt hvem han var for meg selv en gang.

Hvis jeg spurte en person "tror du på Jesus?" og denne svarte "nei", kunne jeg gå ut fra at han/hun ikke var kristne. Hvis de svarte "ja", måtte jeg på en måte tenke med forbehold: ja, men det kan være at de ikke vet hva det er å tro, at de tror på en Jesus som bare er et forbilde og ikke en frelser, at det ikke betyr noe for dem i det daglige. Jeg kan ikke huske at jeg konfronterte noen med disse forbeholdene og frittet dem ut, jeg holdt dem for meg selv.

Det at troen gav seg utslag i et "gudelig" liv (også diskuterbar term!) var også viktig, men det var ikke avgjørende, siden jeg satte opp lovkristne som en kategori under "såkalte kristne". Etter hvert fikk jeg et litt forvirrende syn på hva "Guds lov" egentlig var, det kunne jo variere alt etter hvor en leste i Bibelen.

Så brukte jeg også disse kriteriene på meg selv. For meg var det sjeldent et spørsmål om jeg levde etter Guds lov eller ikke. Jeg syntes selv at jeg levde rett, slik jeg hadde lært at et kristent liv var (bortsett fra tankesynder og dårlige motiv jeg måtte be om tilgivelse for). Men det indre forholdet mitt til Gud og Jesus, hvordan jeg tenkte om dem, hvordan troen min så ut, det var det som var komplisert.

Tenk hvis Jesus skulle komme igjen og si til meg "nei, du er ingen disippel" og stenge døren til Himlen? 

Foto: fusky (Flickr.com)

Jeg vet at det er endel eks-kristne som får høre fra kristne ting som:
Men du var ingen ekte kristen. 
Ingen kan ha et forhold til den levende Gud og så ikke ha det lenger. 
Du kan ikke ha virkelig møtt den oppstandne Jesus. 
Du bare trodde at du visste hva det var å være kristen. 

Underforstått:
Hvis du virkelig hadde vært kristen og hatt en tro, hatt et personlig forhold til Gud/ Jesus, ville dette ha gitt deg så mye og vært så viktig for deg at du aldri ville gitt avkall på det. Men det var tydeligvis ikke slik - så det er håp for deg, du kan fremdeles møte Jesus og bli kristen på ordentlig, bli frelst!

Slike utsagn føles respektløse. Slik mine tanker egentlig var respektløse.
Og litt sprø.

Hvor er den levende Gud som du mener jeg ikke hadde noe forhold til? Kan du ta meg med til ham, så jeg kan se ham med øynene mine og høre ham snakke med ørene mine? Kan han svare på alle spørsmål jeg har og bevise at han virkelig bryr seg om meg (for ikke å snakke om alle andre mennesker i verden)?

På hvilken måte har du selv "møtt" Jesus? Har du rent fysisk rørt ved naglemerkene hans, sett ham smile, gått med ham bortover veien eller snakket med ham over en kaffekopp?
I våken tilstand?

Jeg har problemer i dag også med å bestemme meg for hvem som "er" kristne eller ikke. Jeg tror jeg har falt ned på denne tanken:

Kaller du deg kristen, så er du det.
Men jeg tror ikke at du kommer til Himlen. Eller Helvete.
Det er ikke det som er viktig.  

Å slippe taket i Gud: en ekskristen kvinnes fortelling

Når jeg kikker rundt på nettet for å finne noen som er omtrent hvor jeg er og var omtrent hvor jeg var, merker jeg at jeg savner noe.
De ekskristne kvinnene. Jentene.

De fins. Det vet jeg. Men få står fram og snakker om det å være ekskristen.
Kanskje vi er færre enn de ekskristne mennene?
Kanskje vi også er mer private og ikke vil stikke oss fram?
Eller kanskje vi er reddere for konfrontasjoner og ubehageligheter?

Uansett. Jeg har funnet Julia Sweeney. Amerikansk skuespiller, komiker og forfatter.

Hun framførte en monolog som heter Letting Go of God (skrevet i 2004), som jeg nå har hørt opptak av. Under er et utdrag.



Tro meg, det er underholdende. Men etter hvert mer og mer trist. Og spennende. Jeg satt stadig vekk og holdt pusten under lyttinga.


Jeg kjente meg igjen i fortellinga om veien bort fra kristen tro, særlig i dette at gjennomlesing av Bibelen ga henne et helt annet bilde av Gud enn det hun hadde hørt på søndagsskolen.
Sweeney gjorde bare så mange flere forsøk enn meg på å finne Gud igjen - fra katolisismen, som hun vokste opp i, via østlige religioner, via troen på Gud som natur, Gud som kjærlighet, New Age - og til ateisme. Eller, som hun selv sier det, naturalisme. (For hvorfor må en som ikke tror på Gud defineres i forhold til det han/hun ikke tror på? Godt spørsmål, egentlig.)

Og reisen bort fra gudstroen begynte med et par mormonergutter som kom på døra og stilte henne spørsmålet da hun var rundt 40:
Do you believe in God? 

Ta deg gjerne tid til å høre på dette fyrverkeriet av en ekskristen dame.

Hva jula egentlig handler om

Så er det jul igjen. Jeg er hjemme hos mamma og pappa sammen med lillesøster. Jula er tida hvor jeg blir minnet på det som var og det som er på en spesiell måte. Men den er alt i alt fylt med fred. Ei god tid uten de skarpe kantene, bare med drypp av ettertanke som jeg ønsker velkommen.

På jenterommet har jeg pyntet med telys, gullstjerne og minitujajuletre (treet høstet av mamma). I kommoden har jeg funnet fram julekalenderen jeg kjøpte på den første Israelsturen i 1997. Selv om scenen i stallen i Betlehem nå er annerledes for meg, må den liksom være på plass for at det skal bli "riktig".

Jeg har hørt på opptakskassetter fra 80- og 90-tallet, der familien min sang julesanger og leste dikt og bibeltekster som en gave til andre i slekta. Vi fire var sammen om det store juleønsket: Jesus i hjertet, virkelig julefred i livet, og en Himmel der framme.

Så har jeg funnet et ark i en perm. Et brev jeg delte ut til klassekameratene mine, halv-anonymt, på ungdomsskolen ett år før jul. Brevet fortalte om det jula egentlig handler om. Når jeg leser det nå er det mindre påtrengende kristelig enn jeg husket. Mange ikke-kristne ville nok si at det er fint og spiselig. Så var det heller ikke målet å provosere eller mase.

Jeg hadde rett og slett lært om Sannheten med stor S og ville fortelle de andre om den. De visste hva jeg mente, de visste hvem jeg var. Kanskje noen bare kom til å kaste brevet rett i søpla. Men det var så viktig for meg å få sagt det. Gjøre mitt for at også de skulle begynne å tro på Jesus og komme til Himmelen, eller fortsette på den veien. Jeg visste jo hva som ellers kunne skje, selv om jeg ikke tenkte mye på det. Jeg kjente på ansvaret - "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler...".

I dag kan jeg si at jeg ikke angrer på at jeg stod fram i skoletida, at jeg sa hva jeg mente og kjempet for det jeg mente var rett. Det hender at jeg savner den gløden og engasjementet i det daglige.
Men jeg angrer på at jeg oppførte meg som om dette var nettopp Sannheten med stor S. Som om jeg visste best. Og var det noen av dere fra skolen som følte dere invadert eller forstyrret, så sier jeg - unnskyld.

Julefred for meg i dag er annerledes enn for femten-tyve år siden. Den bare er der og er vanskelig å beskrive. Uten innslag av bønn, bibel og brev i en ransel.

God jul og godt nytt år til deg som leser dette.  

Fins Gud?

 

Henta fra diktsamlinga Sa mor (Hal Sirowitz)

Pauli ord

Det var Bibelen som i bunn og grunn fikk troen min til å bikke over til ikke-tro. Noen bibelvers som skrek "vondt, vondt!" og andre som ikke lagde gjenklang hos meg lenger.
Betyr det at jeg har vendt ryggen til alt som står mellom de to (for min del røde skinn-)permene?

Nei.

Jeg tenker sjeldent på dem. De har liten eller ingen innvirkning på livet jeg lever hver dag.
Men mange av dem er inni hodet mitt et sted, som et leksikon med vers jeg kan fullføre når noen sier begynnelsen.
Og enkelte vers ligger lenger framme.

Noen kan jeg faktisk bruke. Ikke som et påbud eller en regel, men som et allmennmenneskelig, godt råd.

Paulus, mosaikk fra det 5. århundret

Apostelen Paulus var i utgangspunktet en fariseer, en som ville at jødiske lover og regler - både skriftlige og muntlig overleverte - skulle følges. Bare slik kunne en nærme seg Gud og være "rettferdig". Etter omvendelsen fikk han et annet syn på dette og begynte å fokusere på synd og nåde, det at mennesket ikke kan oppfylle Guds lover og trenger frelsen gjennom Jesus. 
Han var fremdeles opptatt av å leve et rett liv, for det var tegnet på at en var frelst, men fokuset var på mange måter nytt.

Det "Pauli ordet" jeg av og til tenker på, som jeg syns jeg fremdeles kan bruke som ekskristen, kommer midt inni avsnitt om ulike synder kristne skal holde seg vekk fra, så i sammenhengen virker det ikke så frigjørende. Men for seg selv...

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. 
Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.
(1. Korinterbrev 6,12) 

Jeg har lov til alt.
Men ikke alt fører til noe godt.
Og jeg skal ikke la noe få makt over meg.

Tidligere tenkte jeg først og fremst at dette gjaldt forholdet mitt til Gud. Ingen ting jeg gjorde måtte føre meg vekk fra ham.
I dag tenker jeg bare at det handler om forholdet mitt til meg selv og de jeg møter i hverdagen. Ingen ting jeg gjør i livet mitt skal føre til skade. Det skal føre til noe godt. Og jeg er den som har kontrollen. Faktisk. 

For å si det enkelt:

Frihet under ansvar.