Bruddet

Våren 2002 var det avsluttende semesteret mitt på bibliotek- og informasjonsfagstudiet. Kanskje min siste vår i Oslo. Hovedoppgaven var det viktigste arbeidet jeg holdt på med, og jeg hadde valgt å skrive en tekstanalyse med utgangspunkt i det jeg så på som verdens viktigste bok. Oppgaven viste seg å bli krevende på en annen måte enn jeg hadde tenkt; den utfordret meg som kristen. Jeg ble forvirret, frustrert og fortvilet.
I slutten av mars, ikke så lenge før påske, skrev jeg i dagboka mi:

Nå har jeg kommet så langt at jeg tror jeg må si at jeg har mistet troen.

Det er dette jeg tenker på som bruddet med kristentroen. Det var første gang jeg turde å si til meg selv at jeg ikke lenger hadde noen gudstro.
Eller ikke ønsket å ha en gudstro.
Eller var det bare Bibelen jeg ikke trodde på?

Selv om jeg kaller det et brudd, var det ikke rent; det stakk ut splinter her og der.
Jeg fortsatte å sende sporadiske, tause rop til Gud og Jesus det neste året. Kanskje de fantes likevel, og at de hørte?
Jeg sørget og trengte trøst. Jeg hadde mistet noe sentralt i livet.
Men det virket umulig å gjøre det om.
Og ønsket jeg egentlig det? Ønsket jeg å fortsette å kjempe?

Jeg har prøvd å finne ut hvilke faktorer det var som førte til bruddet. Og hva fikk meg, tross alt, til å kjempe så lenge for å beholde troen? Jeg presenterer herved:

Treet 

Rotgreinene: faktorer som holdt meg fast i jorda

1. Tradisjon, eller vane, om du vil. Jeg hadde vært kristen hele livet. Det var dette som var kjent. Jeg visste hvordan det var å være kristen. Tenke som kristen. "Jeg har ikke noe annet liv!" skrev jeg i dagboka mi.
2. Familie. Kjernefamilien min og store deler av slekta var troende. Jeg var aldri redd for å miste kontakten med dem, til det var kjærligheten mellom oss for stor, og jeg var ikke med i ei sekt. Men så mange av de felles referansene var kristne. Samtaleemner. Felles aktiviteter. Tenkemåter. Ville vi klare å kommunisere? Og hvordan ville de nærmeste oppleve det hvis jeg sluttet å tro? Ville de skamme seg? Hvordan ville pappa føle det å stå på talerstolen, prøve å hjelpe mennesker til tro og selv ha en frafallen datter? 
3. Gode personlige erfaringer. Jeg hadde mange gode minner fra det kristne livet. Nesten ingen vonde.
4. Behov for trygghet og retning. Jeg visste (håpet i det minste at jeg visste) hvor jeg var på vei. Jeg visste også omtrent hvordan jeg skulle forholde meg til livets mindre og større spørsmål. 
5. Sosialt/ åndelig fellesskap. Store deler av det sosiale livet mitt og nettverket mitt var bygd rundt kristne. Det føltes godt å være en del av noe større, og jeg følte jeg fikk noe på møtene. Selv når det jeg hørte fra talerstolen etter hvert buttet imot, var det andre der som hørte det samme og som jeg kunne prate med, være sammen med og synge med. Og som kristen var jeg en del av et verdensomspennende nettverk. 
6. Ønsket om å høre Gud til. Om å ha et nært forhold til Jesus. Det var der lenge.        

Drakreftene: faktorer som røsket meg opp

1. Problemer med gudssynet og Bibelen. Dette var den mest sentrale kraften; den som dro ut den siste delen av rota. Jeg visste at jeg ikke klarte å velge ut hvilke deler av Bibelen jeg skulle forholde meg til og hvilke jeg skulle se vekk fra, og jeg klarte ikke lenger å tro på en god Gud.
2. Press fra media og offentlige syn på kristendom og kristne. Det var litt flaut å innrømme det, men generelle påstander om hykleri, livsfjernhet og mørkesyn gikk inn på meg. Det hjalp lite at vi var flere om å dele på anklagene. Denne våren husker jeg spesielt at jeg så "Borettslaget" på TV med bibelskolestudenten Trude. Veldig karikert framstilling, noe direkte uriktig, men var det ikke noe i det likevel?
3. Press (påvirkning) fra enkeltpersoner. Jeg fikk spørsmål jeg ikke kunne svare på, privat og på studiestedet. Og jeg møtte ei jente som før hadde vært kristen, men som ikke var det lenger. (Det gikk altså an.) 
4. Lengsel etter "verden". Hva la jeg i dette? Ville jeg la alle hemninger fare og leve et fullstendig grenseløst og egoistisk liv? Nei. Men jeg hadde et ønske innerst inne om å finne fram til mine egne grenser.  
5. Ønsket om et nytt selvbilde. Dette var nok mindre bevisst, men det var til stede. Jeg ønsket å være meg selv, med mine svake og sterke sider, uten å bli definert i forhold til Gud. Jeg hadde så lenge vært en synder som trengte tilgivelse, men jeg ville være et uavhengig individ som kunne utvikle meg og "bare" lære av feilene jeg gjorde.

Så vil noen si at det ikke burde være enten - eller. Jeg vet at det er mange som har lært å tilpasse drakreftene; de kan for eksempel ha funnet fram til et gudssyn og et bibelsyn de kan leve godt med og samtidig gli inn i mengden. Men for meg var det ikke slik. Jeg måtte velge. Jeg kunne ikke fortsette som før, derfor slapp jeg taket og lot drakreftene rive meg løs fra jorda jeg hadde vært plantet i så lenge.



Bibelskolestudenten Trude, spilt av Jasmin Aasland.
NRK/Robert Stoltenberg 



Til Oslo

Etter et par år på studenthjemmet i Bergen gikk veien til Oslo, hvor jeg skulle studere bibliotek- og informasjonsfag. Det var spennende å reise til en ny by. Og så Norges hovedstad, tenk det! Jeg hadde en tanke om at denne byen var ekstra verdslig og åndelig stressende. Kanskje det faktisk fantes et "Oslo-troll", onde åndskrefter som ville rive meg vekk fra Gud? (Jeg trodde vel egentlig ikke på slike personifiserte krefter, selv om jeg hadde lest min Frank Peretti, men hva hvis...?)

Kunne dette vært Oslo?

Og på et mer menneskelig plan: tenk hvis jeg ikke ville finne noen nye venner? Ikke ville finne meg til rette? Ville jeg føle meg enda mer fremmedgjort enn før?

Jeg fikk begynne forsiktig. Det første året bodde jeg i en enebolig med andre ungdommer som var kristne. Vi var ganske forskjellige som mennesker, og det hendte det ble diskusjoner her også, men det føltes likevel helt fint. Vi hadde noe viktig til felles. (To av oss hadde også det til felles at vi hadde begynt å stille spørsmål, men det tenkte jeg ikke over den gangen.)

Jeg fant også en menighet å gå i. Jeg valgte Misjonssalen, bedehuset til Norsk Luthersk Misjonssamband, fordi jeg hadde skjønt at de stod nærmest Indremisjonsforbundet (organisasjonen til min bibelskole) både i teologisk lære (konservativt) og møteformer (enkelt og...ja, konservativt). Og kanskje fordi dette huset var hakket mindre enn Storsalen, det andre bedehusalternativet i nabolaget. Jeg begynte i et kor som snart ble mitt viktigste sosiale nettverk, jeg fikk være med i bibelgruppe, og alt burde vel være som før? Altså godt og trygt?    

Det var ikke så enkelt. For tankene hadde begynt å svirre for alvor. Bibelen hadde begynt å bli ei bok som oftere glefset til meg og gjorde meg urolig enn den trøstet meg. Det kjentes som om jeg stod i et rom som alltid hadde vært trygt, men opplevde at veggene falt ned. Det andre året mitt i Oslo skrev jeg dette diktet (med Gud som tenkt forteller):

Veggene

Du ser på meg i forskrekkelse
når den første veggen faller ned

-halvt i forbauselse over veggenes ustabilitet,
halvt i stigende uro for det skremmende der ute

Når den andre veggen faller ned

virrer du med hodet
- du kjenner vinden reise seg mot deg
- du ser og ser med vidåpne øyne, munnen skjelver

Når den tredje veggen faller ned

faller du ned på kne,
klasker hendene i bakken,
prøver å finne feste i steingulvet

Den fjerde veggen faller

- du ligger rett ut,
kjenner stormen ruske i håret og klærne,
tungen din henger fast i ganen;

Du kan ikke skrike,

men jeg ser nøden i øynene dine

Tårene renner,

du ber lydløst om hjelp 

Kjære barn

Jeg er her med deg

Jeg vil ikke la vinden ta deg

Og husk,

det er fjell du ligger på

Jeg vil aldri rive løs grunnen

under deg

Du er min.

I neste innlegg vil jeg prøve å sette ord på hva det var som til slutt førte til det jeg tenker på som bruddet.

Hva hvis? Fra det trygge til det ukjente

Det er skummelt å gå for langt inn på veien som heter "Hva hvis..."
Det kan være fristende når en føler at en har kommet skjevt ut. Når ting ikke har blitt som en tenkte. Når en våkner opp en dag og finner ut at en ikke liker helt den personen en har blitt. Eller den en var.

Hva hvis jeg hadde fått andre erfaringer?
Oppsøkt andre steder?
Rett og slett bodd et annet sted?
Fått - eller valgt - andre venner?
Brukt fritida mi på andre ting?
Oppført meg annerledes i den og den situasjonen?

Jeg har gått inn på den veien noen ganger de siste årene. Men den er nytteløs. For jeg må bare godta at starten på livet mitt ble slik den ble. Drømmer om fortida fører ikke noe sted. Og egentlig ville jeg ikke vært uten erfaringene mine, tror jeg. Jeg skulle bare ønske at de hadde vært mer mangfoldige, at de hadde vært flere. For å skrive det jeg egentlig tenker: hva hvis jeg hadde vært mer ungdom?

Ville overgangen fra det trygge til det ukjente blitt mindre brå?

Jeg var ungdom i Norge på 90-tallet. Jeg har mange av de kulturelle referansene inne - i det minste i teorien. Jeg kan smile av boka "Barndom på 90-tallet" fordi jeg kjenner igjen moter, tv-serier og sanger. Jeg reiste på dyrsku der alle de populære sangene dunket ut av høyttalerne (og mistenker at det er der jeg husker de fleste fra), jeg hadde en yndlingsgutt i NKOTB (New Kids on the Block) og senere i Backstreet Boys (uten å bli noen "fangirl"). Jeg var med på klassefester og fulgte ivrig med på Midt i Smørøyet.

Men det var så mye jeg på en måte så utenfra. Uten å delta aktivt. Jeg fulgte ikke motene, så ikke på tv-seriene, kjøpte ikke bladene, sang ikke de populære sangene med lekemikrofon foran speilet (eller, mer modent, på diskotekgolvet). Og det var ikke bare selve popkulturen jeg ikke ble kjent med. Selv om jeg bodde i bygda som hadde "bedehus på hvert hjørne", var det lovlig sent jeg oppdaget at det også der fantes en levende, såkalt "verdslig", verden av erfaringer, synspunkter og verdier som gikk meg hus forbi. Som ikke alltid passet til min verden. Burde den det?

Men som hjemmeboende hadde jeg ikke problemer med dette. Etter skoletid (hvor den ukjente verdenen stort sett holdt seg) trakk jeg meg tilbake inn mellom husets fire vegger. Eller gikk i ungpikeforening, kor eller bibelgruppe. Det hendte jeg var hos ikke-kristne venninner. Men jeg hadde hele tiden familien til å holde meg fast i det trygge.

Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst.

Så skulle jeg forlate redet og flytte for meg selv. Bibelskolen kunne vært en glidende overgang, men den var mer som et år på leir. Og året etterpå skulle jeg bo på et internat som denne gangen ikke var fylt opp av bibelskolestudenter, men lærer- og sykepleie- og andre studenter med alle slags mulige bakgrunner, liv og meninger. Nesten alle var greie og reale, men - å! - de utfordret søte, snille Synne og hennes verden. Det ble intense diskusjoner om kristne fordommer og hykleri på naborommet. Grove vitser ved kjøkkenbordet. Støyete fester i tv-stua der folk ikke bare drakk alkohol; de drakk seg faktisk fulle. En av dem satte seg i sofaen hos meg og ville ikke ta disse signalene som jeg trodde at jeg sendte, om at jeg ikke ville (hva det nå enn var han ville). Og jeg var jo så høflig og redd for å være til bry. (Heldigvis for meg var han veldig full.)

Hvorfor ble jeg så støtt av et lite banneord?
Hvorfor ville jeg ikke drikke en dråpe alkohol?
Hvorfor var det så viktig for meg å ikke kle meg "utfordrende" (gammeldags ord!)? Jeg brukte jo ikke sminke engang.
Hva var alt dette pratet om synd, egentlig? (Det var iallfall helt uaktuelt å fortelle om «Verd å vente på»-kampanjen på Bildøy, der jeg hadde lovet Gud og meg selv å ikke ha sex før jeg giftet meg.)

Jeg hadde vært Synne som var litt sær, men snill og grei og flink på skolen.

Jeg hadde nå forvandlet meg til en prippen og kjedelig moralist uten egne meninger, og det var vanskelig å argumentere for det jeg trodde på. Også fordi jeg ble usikker på hva jeg egentlig trodde.

Min væremåte, min kunnskap og mine erfaringer gjaldt ikke som valuta på studenthjemmet. Jeg hadde møtt den såkalte, stormfulle, "Verden" med et bang.

Hva hvis...?

Nei, Synne. Det bare ble slik.

Møtet mitt med Den Hellige Ånd, også kalt DHÅ

Jeg vil gå litt tilbake i tid igjen - til våren og sommeren før bibelskoleåret. Jeg var avgangselev på videregående.

Jeg ble med på bibelgruppesamlinger i en menighet jeg ikke hadde vokst opp i selv, der de hadde en litt annen lære og særlig en litt annen væremåte enn det jeg var vant til. Bibelgruppa var en del av DFEF-menigheten (De Frie Evangeliske Forsamlinger) Betania. 

Dette var mitt første møte med det jeg tenker på som karismatiske menigheter (pinsevennene og Trosmenighetene - Levende Ord m.fl. - er nok de mest kjente. Pinsevenner flest vil, det skal sies, ikke føle seg vel med den slags karismatikk som kommer fram her, og det karismatiske har på den andre siden fått prege en del møter i lutherske sammenhenger).

Ordet karisma betyr nådegave, et ord som blant kristne i dag ofte har blitt ensbetydende med litt oppsiktsvekkende elementer, som tungetale, profetier og mirakler (f.eks. helbredelse). Det er også disse elementene som lett havner i fokus i karismatiske sammenhenger. Nådegavene skal være evner en får fra Den Hellige Ånd (som kom til disiplene på første pinsedag, derav uttrykket "pinsevenner"). I videre forstand regnes f.eks. evnen til å vise kjærlighet som en nådegave.

For omtrent hundre år siden begynte noen norske kristne å snakke om åndsdåp. Dette er litt vanskelig å definere, og det fins ulike syn på fenomenet - men jeg prøver (se også wikipedia-artikkelen, som sannsynligvis er skrevet av en insider):

Åndsdåp er en følelsesmessig sterk, av og til ekstatisk, sanseopplevelse som blir tolket som en "dåp i Den Hellige Ånd", noe som skjer inne i personen uten sammenheng med den fysiske dåpen (med vann). 

Den som blir åndsdøpt får etter sigende et spesielt møte med Gud, og dette vil visstnok prege personens kristne liv. I enkelte menigheter har en regnet de åndsdøpte som de "ekte" kristne. Og tegnet på at en er åndsdøpt er ofte tungetale. Og tungetale har du vel hørt?

For utenforstående høres tungetale ut som et merkelig babbel. Og det vil nok en kristen som selv taler i tunger kunne si seg enig i; det "høres ut" som babbel, men "er" et språk som Gud har lagd og gitt til personen som taler i tunger, slik at han/hun kan 1) be alene med Gud på det himmelske språket (bønnespråk), 2) takke Gud høyt med felles tungetale, eller 3) gi et budskap fra Gud til menigheten på dette språket.

I tilfelle 3) vil en trenge en tolkning eller tydning fra tungetale til vanlig språk, for eksempel norsk. Noen kristne har da fått nådegaven å tyde tungetale. Det som blir sagt på norsk kan være en profeti (spådom om noe som skal skje) eller en "direktemelding" til en eller flere av de som hører på, fra Gud. Bruksmåte 2) er den mest utpreget karismatiske, og det fins visstnok ikke noe belegg for den i Bibelen, men det var den jeg altså skulle møte først - i bibelgruppa.

Hva skulle egentlig skje? Jeg var i utgangspunktet skeptisk og på vakt. Som en god lutheraner var jeg oppdratt til å være nøktern og ikke la meg rive med følelsesmessig. Det skulle holde hardt!

Utdrag fra dagboka mi, 18. april 1996:
"Ble døpt i DHÅ – kjente ingenting, men det skjedde vel noe likevel? Stor klem fra L."
Og så, noen uker etterpå:
"Bibelgruppe. Besøk av lærer fra Levende Ord Bibelskole Bergen. Forvirring. Veldig fin bønnestund – talte i tunger for første gang! (…)"

Jeg hadde altså fått et nytt språk. Kjemperart. Jeg kunne ikke føle at Den Hellige Ånd var mer virkelig for meg enn tidligere, men jeg hadde fått språket. Jeg brukte det faktisk offentlig noen ganger. Et par år etter åndsdåpen kunne jeg stå på talerstolen i Betlehem, indremisjonsbedehuset i Bergen, etter flere minutters hjertebank der jeg hadde "kjent på meg" at Gud ville jeg skulle si noe. Og heldigvis kom det en tydning. For jeg ville jo ikke at noen skulle tro jeg bare pratet babbel.

Men vet du hva? Jeg kan "tale i tunger" i dag også. Jeg åpner bare munnen og lar tungetalen slippe løs, 11 år etter at jeg sluttet å tro på både et hellig språk og Den Hellige Ånd. Jeg lurer på om noen ville fått tydningen hvis jeg hadde bablet i vei på et sted der ingen visste hvem jeg var... eller kanskje jeg ville blitt stoppet først av noen som har nådegaven å prøve ånder?





Litt å lese på Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Karismatisk_kristendom
http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse

To turer til Israel

1. Første tur, sommeren 1997

Verdens eldste synagoge på Masada. Vår svenskjødiske guide i blått.

Jeg reiste til Israel med elever og lærere fra Bibelskolen Bildøy Bergen. Jeg visste mye om landet og så fram til å lære mer. "Israel" var både navnet på Guds spesielle folk og landet Gud hadde lovet bort til Abraham og hans ætt, til odel og eie. (Egentlig hadde de mistet en god del av det landet, håpet for Israelsvenner flest var at de skulle få alt tilbake.)

Det var trist at de fleste israelerne hadde vendt seg bort fra Jesus, som var den Messias som skulle komme, men det stod i Bibelen at de en dag skulle tro på ham som et folk, og da så.

Israelerne var veldig flinke til å dyrke vekster i ørkenen. Israel var også den eneste egentlig siviliserte og demokratiske staten i Midtøsten, og hvem kunne vite hva som kunne skje hvis palestinerne (som jeg stort sett tenkte på som muslimer) fikk makten?

Det var så flott å få komme til dette landet. Se de stedene der Jesus selv hadde gått, og disiplene og profetene. Det styrket troen min, rett og slett. En reise for livet.

2. Andre tur, våren 2007

Tempelområdet og "Klagemuren" (Vestmuren). Hvis det gamle
jødiske tempelet skal gjenoppbygges må moskeen med gullkuppelen rives.

Jeg reiste til Israel (eller heter det Palestina?) med medlemmer i Frikirken. Vi var på omtrent de samme stedene som jeg hadde sett før. Vi hadde til og med den samme, svensk-jødiske guiden!

Jeg reiste sammen med kristne Israelsvenner denne gangen også, men det var ikke så selvfølgelig å regne seg som en selv. (For hadde ikke israelerne gjort veldig mye vondt mot palestinerne? Bygd murer og kontrollposter og ulovlige bosettinger. Var det sivilisert, kanskje? Jeg prøvde å skyve tankene unna bare for å holde en slags fred inni meg selv.)

På den palestinske siden av Muren på veien mot Betlehem (hvor jeg visste at kristne palestinere hadde det vanskelig, men når hørte vi om dem annet enn i forbindelse med de voldelige muslimene som plager dem?) fikk jeg se en tegning av en løve som angriper en fredsdue (løven er palestinerne, mente en jeg satt med på bussen).

Jeg kom igjen til hovedstaden Jerusalem (eller, egentlig er det Tel Aviv som var den internasjonalt anerkjente hovedstaden, så...), der vi også denne gangen var inne i Getsemanehagen (hvor jeg i stedet for å holde nattverd med de andre satt et stykke bortenfor og hørte dem synge og snakke). Vi reiste ut på Gennesaretsjøen (Kinnaret), og jeg tenkte "søndagsskolesjøen" med en litt nostalgisk følelse (men uten å si til meg selv med andakt "her stilte Jesus stormen").

Jeg reiste med spente følelser. Jeg kom hjem med en følelse av å ha opplevd mye nytt og også å ha sett de gamle stedene på en ny måte.

Nå

Galilea-sjøen, best kjent som Gennesaretsjøen
eller "søndagsskolesjøen".

I dag har jeg fått disse følelsene litt på avstand. Jeg velger å ikke ta stilling, og så lenge jeg ikke blir spurt om å støtte Med Israel For Fred eller hjelpebåtene inn til Gaza, slipper jeg det også. Jeg er fristilt, på sett og vis. Jeg har skjønt at det fins lik i skapet på begge sider, og fredsskapende arbeid i flere leirer, og jeg lar det bli med det.

Men jeg ser at nettopp Israel er et typisk eksempel på det som var så klart og tydelig før, og som er grumsete nå.

Hvem har rett? Hvem er egentlig skurken og helten? Vi mennesker trenger å putte ting i båser, vi trenger å sette merkelapper, men det er fryktelig vanskelig her. Og jeg blir ofte skeptisk når noen kaller en sak enkel og grei. Spesielt med begrunnelsen "det står i Bibelen". Det skal sies: kristne flest skjønner at det er feil måte å argumentere overfor ikke-troende på. På den andre siden: den som har levd tett på palestinske flyktninger og rapporterer derfra kjenner til disse enkeltmenneskenes liv, men det er fremdeles bare en side av saken.

Når en blir kristen - iallfall hvis en begynner å gå i en menighet eller melder seg inn i en organisasjon - får en ganske snart et kart, en oversikt, over hvor en bør gå for å holde seg på Veien. (Reglene har grunnlag i Bibelen, men det fins også tolkningsspørsmål. Mange.) Hva en skal tenke om dette og hint. Det kan gjelde politikk, eller det kan være moralske verdier. En får svarene. Det kan være ganske behagelig å slippe å stille vanskelige spørsmål.

Det er på en måte vanskeligere å stå der uten veikart og måtte lage sitt eget. Men det kjennes også frigjørende. Og for min del er det et arbeid som kanskje aldri blir ferdig.